– De kraftigste bokseslagene kan sammenlignes med å bli truffet av en sekskilos bowlingkule i 30 kilometer i timen. Slike slag er i ytterste konsekvens dødelige, sier, Eirik Vikane, spesialist i rehabiliteringsmedisin og idrettslege ved Haukeland universitetssjukehus.
– Heldigvis er utøverne i stand til å forsvare seg, men vi ser jo at jo lenger ut i kampene en kommer, dess vanskeligere blir det. Svenske Frida Wallberg er et godt eksempel på det, mener han.
Wallberg måtte hasteopereres for hjerneblødning etter å ha blitt slått knockout på i åttende runde i kamp mot Diana Prazak i juni i fjor.
Allerede før Stortinget tirsdag godkjente proffboksing i Norge, tok Vikane et oppgjør med sporten i kronikken «Boksing er hjerneknusing» i Bergens Tidende. Men politikerne lyttet altså ikke til overlegen ved Haukeland, og opphevet forbudet.
– Nå er det nok ingen vei tilbake, sier han.
LES MER:
– Én av ti ville ikke kommet tilbake på jobb
Årsaken til at han kaller boksing «hjerneknusing», er senskadene mange opplever ved hjernerystelser.
– Hvis du hadde gitt en gjennomsnittlig nordmann den samme behandlingen som man får i bokseringen, så ville én av ti ikke kommet tilbake i jobb. Rundt én av ti får knusningsskader i hjernevevet etter en besvimelse, noe som er synlig på bilder av hjernen.
– Men det største problemet er de usynlige skadene, som skjer på hjernecellene. De blir overstimulert ved kraftige slag. Når du da får et nytt slag, er hjernecellene ekstra sårbare for en ny skade.
– Mange ender opp med å få nedsatt funksjon i hjernen, og vi ser at én av fem sliter med manglende impulskontroll, og blir mer aggressive etter en lett hjerneskade, sier Vikane.
– Leger i proffboksing er medskyldig i doping
Det er likevel ikke det store skadepotensialet som gjør at idrettslegen og hjerneskadespesialisten ville sagt et klart nei dersom han ble spurt om å jobbe som lege for Cecilia Brækhus eller andre proffboksere.
Det største problemet med proffboksing kontra amatørboksing er nemlig at proffboksingen ikke oppfyller kravene til antidopingbyrået WADA, mener Vikane.
– Som idrettslege har man nulltoleranse for doping. Jeg ville aldri vært idrettslege for en utøver som driver en sport som ikke er underlagt WADA, sier han.
Overlegen begrunner det med at han som lege da ville vært medskyldig i eventuell doping.
– Uten kontroller fra WADA vet man ikke om utøveren er dopet eller ikke. Slik sett vil jeg som del av støtteapparatet være medskyldig dersom utøveren doper seg, sier han.
LES OGSÅ: