Skipsreder Atle Jebsen var på vei fra Bergen til Voss 13. oktober 2009, sammen med sin sekretær og en annen kollega, da de måtte stoppe på grunn av veiarbeid i en tunnel.
- Se den unike grafikken:
De tre forlot bilen for å ta en spasertur mens de ventet, men det var kaldt ute, og Jebsen hadde ikke på seg ytterjakke. Han bestemte seg for å gå tilbake og heller sette seg i bilen for å vente.
Han benyttet anledningen til å ringe sin kone, Arnhild Jebsen. Det ble siste gang de to snakket sammen.
– Ringte bare for å si hei
– Han ringte bare for å si hei, sier hun. Det gjorde han ofte.
Mannen hennes var oppbrakt over at han kom til å komme for sent til et møte på grunn av forsinkelsen.
– Og det var den siste samtalen jeg hadde med ham, sier Jebsen.
For om lag én time senere blir Atle Jebsen drept i en trafikkulykke. Hans sekretær omkommer også på stedet, mens en annen kollega blir hardt skadet og dør noen dager senere på sykehus.
Fikk vite om ulykken senere på dagen
– Jeg var på kino med hans datter, så jeg fikk ikke vite om ulykken før jeg hadde kommet hjem. Da var det eldstesønnen som kom gående på veien før jeg kom til garasjen. Han ba meg få parkert bilen. Da skjønte jeg jo at et eller annet var galt.
Et lys står på en liten hylle i fjellveggen hvor mannen til Jebsen mistet livet, og vitner om det triste som skjedde.
Foto: Christian Kråkenes/NRKJebsen hadde også prøvd å ringe mannen sin siden sist de snakket sammen, men uten å få svar.
Hun parkerte bilen, og sønnen fortalte hva som hadde skjedd.
Knakk sammen i bunnløs fortvilelse
– Jeg tror ikke jeg tenkte, sier hun.
– Jeg bare knakk sammen i bunnløs fortvilelse. Og når jeg fikk vite at det ikke bare var min mann som var død, men også hans sekretær gjennom 20 år, og at en tredjeperson var hardt skadet, så ble det så voldsomt at det er vanskelig å beskrive.
Over to år har gått siden den grusomme oktoberdagen i 2009. Tiden har vært til hjelp, men savnet forsvinner aldri.
– I begynnelsen var det om å gjøre å bare holde seg på beina. Når du mister den du er gladest i på en så brutal måte, så føler du at en grunnmur er borte. Det blir et ufattelig tomrom og et veldig stort savn.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Alle nødinstanser var på stedet etter ulykken i 2009, men til ingen nytte. Jebsen og hans sekretær døde på stedet, og en kollega døde på sykehuset noen dager senere.
Foto: NRKIverksetter strakstiltak
. 46 av disse har omkommet bare mellom Bergen og Voss, og 2011 har med sine syv dødsfall vært det verste året i ulykkesstatistikken.
Statens vegvesen og samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) presenterte onsdag morgen , blant annet kalking av tunnelvegger,
fartskontroller på gjennomsnittsfart på enkelte strekninger, redusert fart noen steder og bedre vintervedlikehold.
– Burde ha blitt gjort noe for lenge siden
Arnhild Jebsen mener at det er på høy tid at noe blir gjort.
– Jeg syns det er utrolig at så mange liv har gått tapt, og at så lite har blitt gjort for å øke trafikksikkerheten på veien. Det burde ha blitt gjort noe for lenge siden, før antallet omkomne ble så høyt, sier hun.
Men tiltakene, og 21 millioner, er langt ifra nok, mener Jebsen.
– Alt er bedre enn ingenting, men hvor mye det vil hjelpe vet jeg ikke. Jeg tror det må mye til – det vil si en nye vei. Og den må påbegynnes, ikke utsettes.
Etter ulykken prøver Jebsen så godt hun kan å unngå å kjøre på E16. Hun tar omveier hvis hun kan. Kjørestilen ble også endret etter den fatale oktoberdagen. Jebsen sier hun ble "vekket", og kjører nå roligere og mer forsiktig enn før.
