– Jeg husker det veldig godt. Det var tidlig på dagen, rundt klokken halv ti, kanskje nærmere ti. Jeg var jo veldig uforberedt. Statoil sa at de trolig hadde en gisselsituasjon i In Amenas og at de så på det som veldig alvorlig, sier Tafjord-Kirkebø fra Bergen til NRK.no.
Mannen hennes Kolbjørn Kirkebø (51) er en av de som overlevde terrordramaet i Algerie i januar. Sammen med tre kolleger fra Statoil-anlegget fortalte han for første gang sin utrolig dramatiske historie denne uken.
Lamslått av telefonsamtale
Hjemme i Bergen fikk konen beskjed fra representanten for Statoil om at de hadde opprettet et pårørendesenter. Det ble gjentatt flere ganger i løpet av samtalen at de så veldig alvorlig på situasjonen.
– For meg er et pårørendesenter for familiene til mennesker som er døde. Jeg var helt lamslått og var helt sikker på at Kolbjørn var død, forteller hun.
Hun fikk en tekstmelding fra mannen ganske tidlig den dagen. Men meldingen var vanskelig å tolke, og Tafjord-Kirkebø trodde det var en melding han hadde sendt en annen dag, som ikke var kommet gjennom før da.
Først etter flere timer fikk hun en ny melding fra mannen. På det tidspunktet visste hun ikke at han var blitt skutt i låret, og at det ikke var en kritisk skade.
HER KAN DU HØRE HELE INTERVJUET MED ANNE TAFJORD-KIRKEBØ. REPORTER ER LIN BEATE GABRIELSEN:
«Veldig lite skutt»
– Det var utpå ettermiddagen jeg fikk meldingen. Kolbjørn skrev at han var «veldig lite skutt». Slik jeg kjenner Kolbjørn kunne det bety mye forskjellig, så jeg ble ikke veldig beroliget, sier hun.
Tafjord-Kirkebø forteller at mannen er den mest omsorgsfulle personen hun kjenner, og at det kunne være likt ham å ikke gjøre henne mer bekymret enn høyst nødvendig.
– «Veldig lite skutt» kunne også bety for eksempel at hele foten var skutt av og at han var alvorlig skadet, sier hun.
Deretter tok det lang tid før hun fikk mer informasjon om tilstanden hans. Hun forteller at dette bare forsterket følelsen av at han ikke ville komme hjem i live. Når hun omsider får snakke med ham, er det en kort samtale på en satellittelefon.
– Da var Kolbjørn veldig opptatt av å få formidlet så mye informasjon som mulig om de andre. På den måten kunne deres pårørende få beskjed om at de var i sikkerhet, i tilfelle de ikke hadde fått de opplysningene før, sier hun.
Mye av tiden mens hun ventet var hun på Statoils pårørendesenter på Kokstad i Bergen, sammen med sine nærmeste og de andre familiene. Hun beskriver stemningen på senteret som lavmælt og fin.
– Vi forsøkte å oppmuntre hverandre og ha omsorg for hverandre, sier hun og skryter av hjelpen de fikk tilbud om på senteret.
– Vi sa ikke så mye da
Ikke før hun fikk møte igjen mannen sin på pårørendesenteret sent fredag kveld, ville hun tro på at han ville overleve etter terrorangrepet.
– Jeg torde ikke tro på det før han var kommet hjem til Bergen. Det var helt uvirkelig å få ta på ham og holde rundt ham. Vi sa ikke så mye til hverandre da, sier hun.
I løpet av tiden som var gått siden onsdag, hadde det bygget seg opp et voldsomt sinne blant flere av de pårørende over hvorfor det tok så lang tid å få dem hjem til Norge.
– Vi kunne ikke skjønne hvorfor det skulle ta så lang tid, og hvorfor andre ble sendt hjem før de som var direkte involvert, sier Tafjord-Kirkebø.
Hun regner med at dette blir belyst av granskingskommisjonen som Statoil selv har satt ned.
Sju begravelser
Tafjord-Kirkebø forteller om en tung tid etter at mannen og de andre overlevende kom hjem til Norge.
Hun og Kolbjørn har vært i sju begravelser til kolleger som ikke kom hjem i live. Tre av begravelsene har vært i Norge, og fire av dem var i England og Skottland.
– De britiske familiene hadde fått mye mindre informasjon enn oss om hva som egentlig hadde skjedd med deres kjære i In Amenas. De var så inderlig glade for at vi var der og for at de fikk stille oss spørsmål.
Et av spørsmålene som gjorde sterkest inntrykk kom fra den yngste datteren til en av de drepte kollegene.
– Hun spurte meg: «Tror du pappa var veldig redd da han ble skutt?»
– Gleden vår over at Kolbjørn er i live blir jo farget og preget av at det er så mange som ikke overlevde, forteller hun.
Krever svar om sikkerheten
Etter at mannen og kollegene, og nå hun selv, har fortalt offentlig om sine opplevelser, håper hun at de kan gå videre i livet.
Kolbjørn Kirkebø arbeider inntil videre fra et Statoil-kontor i London sammen med flere av de andre overlevende kollegene. De arbeider fortsatt i tilknytning til gassanlegg i In Amenas, men det er et åpent spørsmål om de selv kommer tilbake dit på jobb.
– Mange sier til meg: «Du sender ham vel ikke ned igjen?». Men det er ikke så enkelt. Flere hundre stod plutselig uten arbeid etter terrorangrepet. Lokalsamfunnet er helt avhengig av at anlegget er i drift. For Kolbjørn og kollegene hans betyr det utrolig mye å gjøre den jobben de gjør i Algerie, sier hun.
Det avgjørende for henne blir hva granskingskommisjonen til Statoil sier om hvordan terroristene kunne slippe til når det var så omfattende militært vakthold på anlegget. Rapporten deres skal være ferdig i midten av september.
– Hvordan kunne det skje og hva blir gjort for å bedre sikkerheten etter at granskingen er ferdig til høsten? Det er de svarene vi må ha, sier Tafjord-Kirkebø.
Nytt perspektiv
Tafjord-Kirkebø sier det som har skjedd alltid vil være der, og at det vil påvirke livet deres fremover. Men hun håper at de positive sidene kommer sterkere frem etter hvert.
– Når du har stått ved graven til så mange som døde altfor tidlig, så blir du påminnet om den tynne linjen mellom liv og død. Vi har fått et annet fokus på hva som betyr noe. Jeg tror at det blir noe positivt vi kan ta med oss resten av livet, sier Tafjord-Kirkebø.
LES OG SE ALLE HISTORIENE FRA DE SOM OVERLEVDE:
- Thure Ingebrigtsen barrikaderte seg på et kontor
- Bjarne Våge fikk hendene løs og løp for livet
- Kolbjørn Kirkebø ble skutt i låret
HER ER ALLE NRK-SAKENE OM TERRORANGREPET I ALGERIE