13 mai var det 20 år siden Fyllingen IL og Brann møttes for første gang i fotballens eliteserie.
Nå skal de to
For 20 år siden startet de gule og blå fra Fyllingsdalen serien overbevisende med 4-1-seier over Sten Glenn Håberg og Start i serieåpningen, før det ble ettmålstap i Stavanger i runden etter.
LES OGSÅ:
Allerede i tredje serierunde stod storebror Brann på motsatt banehalvdel, og byen gikk av hengslene foran det første av tre lokaloppgjør i Bergen i 1990-sesongen.
HANS BRANDTUN (Fyllingen-spiller, nå styreleder i Brann): Fantastisk at det er 20 år siden. Det var jo unektelig litt spesielt.
TEITUR THORDARSON (Brann-trener): At Fyllingen kom seg opp i eliteserien, var helt fenomenalt og utrolig artig. De gjorde det med helt andre midler enn andre toppklubber på den tiden. Dette var en gjeng som hadde jobbet sammen over lang tid og som helt tydelig hadde det veldig gøy sammen.
OVE HELGESEN (leder i Fyllingen IL): Ferden fra 5. divisjon til eliteserien var mulig fordi vi hadde et veldig godt spillermateriell. Vi var veldig heldige med sammensetningen av laget på den tiden, og det genererte stor interesse for Fyllingen og gjorde oss attraktive.
TOMMY SULEN (supportersjef Fyllingen): Det var en fantastisk tid! Jeg spilte selv for Fyllingen, og var med på å rykke opp fra 5. til 3. divisjon. Men etter hvert fant jeg ut at jeg kunne gjøre bedre nytte for meg på tribunen. Allerede fra 1986 og 1987 hadde vi en bra supportergjeng.
Hør intervju med Tommy Sulen og Roy Wassberg her:
DAG LINDEBJERG (Fotballkommentator NRK): Selv om store deler av Bergen var Brann-patrioter, opplevde jeg at de fikk en voldsom sympati i hele byen. Mange langt utenfor Fyllingsdalen hadde sans for denne kameratgjengen som hadde klatret seg opp gjennom divisjonene og nå var i stand til å utfordre Brann. Situasjonen var ganske merkelig. Vi har aldri opplevd noen liknende verken før eller siden.
Kampen på Varden kunstgress søndag 13. mai 1990 samlet nær ti tusen tilskuere. Kapasiteten på det lille tribuneanlegget var nær sprengt, og folk satt i hopetall på gjerder, altaner og alt annet som hadde noenlunde utsikt til kunstgressdekket.
Midt på ståtribunen stod Brann-fansen noen meter bak Tommy Sulen og Fyllingen-fansen. Kraftsalvene haglet. Mest nedover.
OVE HELGESEN: Først og fremst husker jeg at det var forferdelig mye forarbeid og masse som skulle legges til rette for å kunne ta imot ti tusen mennesker. Det var jo ikke hverdagskost. Kampen var jo en lokal happening av de aller største, og det var selvsagt mye prestisje inne i bildet.
TOMMY SULEN: For meg var det ganske spesielt, for jeg har vært Brann-supporter siden jeg var 12 år. Jeg reiste på bortekamper og alt. Plutselig var jeg Fyllingen-mannen fremfor noen. Brann-fansen hatet meg intenst. Jeg er bypatriot og var interessert i en forbrødring mellom lagene, men det var bare å glemme. Det ble ondt blod. Problemet var at Fyllingen hadde altfor godt tak på Brann. Det var tøft for hele byens befolkning når Brann tapte for lillebror.
TEITUR THORDARSON: Stemningen var fenomenal. Jeg opplevde det som helt fantastisk. Det hadde vært utrolig artig for bergensfotballen om dette kunne fortsatt i mange år. Man trenger lokaloppgjør, og dette var jo av den skikkelige sorten.
ROY WASSBERG (Brann-spiller, nå sportslig leder i Fyllingen): Rammen og engasjementet var spennende, men vi i Brann hadde alt å tape. Fyllingen var en askeladd, mens vi på papiret var en storklubb og hadde hele vår historie i ryggen. Dersom du ser på spillerstallene, var det faktisk ikke så stor forskjell på lagene. Fyllingen hadde noen klassespillere i troppen.
OVE HELGESEN: Kunstgresset vårt var akseptert av NFF, og presidenten mente det var fremtiden. Sammenliknet med dagens kunstgress var det likevel ganske dårlig. En må huske på at det var tidlig i fasen, og for en del motstandere var nok møtet med kunstgresset vårt en sjokkartet opplevelse. Det krevde en helt annen presisjon av spillerne enn på naturgress.
ROY WASSBERG: Kunstgresset på Varden var forferdelig! Helt grusomt.
TEITUR THORDARSON: Vi slet forferdelig med å få spillet vårt til å fungere på det underlaget. Vi hadde vært der og trent en eller to ganger før kampen. Men på kampdagen stod det vannkanoner som dynket hele banen i vann. Det gjorde forholdene enda verre for oss. Da kampen startet, slet vi noe forferdelig.
Det første oppgjøret på Varden endte 0-0. «En langvarig demonstrasjon av norsk fotballs hovedproblem; endel gode forsvarsspillere, men skrikende mangel på dyktige angripere,» skrev Aftenpostens reporter etter kampen.
TEITUR THORDARSON: Jeg følte at spillerne våre var mer redde for å tape enn de hadde vilje og evne til å vinne. Det ble kanskje enda mer tydelig da lagene møttes på Brann Stadion på høsten.
TEITUR THORDARSON: Vi hadde et voldsomt trykk på oss fra media og alle rundt, som sa :«Dere må for all del ikke tape».
Men det var akkurat det Brann gjorde. Etter en frisk start og 1-0-ledelse, tok Fyllingen mer og mer over i andre omgang. Anført av en skadd innbytter ved navn Per Ove Ludvigsen, klarte de gule og blå å senke storebror Brann. Og det på selveste Brann Stadion.
Over 14.000 på tribunen trodde knapt det de så.
HANS BRANDTUN: Det å slå Brann på Stadion, var veldig, veldig spesielt.
TEITUR THORDARSON: Da vi først hadde tapt, var stemningen i garderoben veldig bitter. Det føltes ekstra tungt å ha tapt for Fyllingen.
PER HILMAR NYBØ (Brann-spiller): Det var helt jævlig surt og kjipt. Med seier i den kampen kunne vi ha tatt gull i 1990. Da hadde det holdt med uavgjort på Lerkendal i siste serierunde. I stedet ble det fjerdeplass. Men uansett, å tape hjemme for naboene og bestekompisen min, Tom Leiknes, var utrolig irriterende.
OVE HELGESEN: Kanskje Brann undervurderte oss? Det kan man jo kanskje tro, men hvem vet? Uansett var vi i en underdogposisjon og hadde utfordrerrollen. Folk hadde ikke de samme forventningene til oss som til Brann, som skulle forsvare posisjonen sin.
DAG LINDEBJERG: Brann-spillerne var livredde, spesielt for Per Ove Ludvigsen. Du så det på Brann Stadion. Da Peddien kom inn som innbytter, med bandasje fra ankelen og langt oppover beinet, skremte han vettet av hele Brann-laget. Han og broren Inge var stjerner på et nivå som Brann ikke hadde.
Årets tredje møte mellom lagene var intet mindre enn semifinalen i cupen. NFF ga Fyllingen hjemmekamp, noe som gjorde Brann-fansen rasende. Denne gangen klarte arrangøren å stappe enda flere publikummere inn på kunstgressbanen, og kampen ble sendt direkte på NRK.
Med hele Norge som vitner, ble de røde rent i senk av Kjell Tennfjords menn, anført av spissen Ola Lyngvær fra Kristiansund. Mannen Brann ikke ville ha...
PER HILMAR NYBØ: Stemingen i garderoben etter semifinalen var skikkelig deppa. Ikke bare kostet de oss seriegullet, men nå hindret de oss i å vinne cupen også.
ROY WASSBERG: Grusomt. Rett og slett grusomt. Jeg er født og oppvokst i Fyllingsdalen, og vi syntes jo det var stas med to bergenslag i eliteserien. Men det var jo ikke noe gøy å få på trynet hver gang vi møtte dem....
PER HILMAR NYBØ: Kunne vi ha gjort noe annerledes? Nei, jeg tror ikke det. Da måtte vi ha spilt veldig defensivt, og da hadde vi fått publikum mot oss. Brann skal spille underholdende fotball. Men det er ingen tvil om at Fyllingen hadde voldsom fordel av banen sin. Å spille en semifinale i cupen på slikt underlag.... Det gikk jo ikke an å spille en vanlig løpeball, alt måtte spilles på fot.
HANS BRANDTUN: Vi Fyllingen-spillere fikk en del meldinger fra folk i dagene etterpå. Alle var ikke like glade, kan du si. Det var ikke hatstemning, men ikke glede heller. Folk hadde et mye sterkere forhold til Brann enn til Fyllingen, som nettopp hadde rykket opp.
Mens Brann måtte konsentrere seg om serien og endte på fjerdeplass etter å ha tapt 2-0 for Rosenborg på Lerkendal i siste serierunde, dro Fyllingen til Oslo og spilte cupfinale mot samme lag.
Der ble det helslakt. Trønderne ga seg ikke før det stod 5-1 på resultattavlen. Paul Tengs scoret trøstemålet for bergenserne.
Uten at det la noen stor demper på festen.
TOMMY SULEN: På den tiden hadde vi tre tusen medlemmer i supporterklubben. Vi fikk jo grisebank av Rosenborg på Ullevaal, men det var likevel en kanontur til Oslo. Det var kjempegøy!
Året etter hadde Fyllingen flyttet til Krohnsminde og naturgress. I det første møtet ble det igjen 0-0, og på Brann Stadion vant Fyllingen 2-0. Problemet var at begge lag var sterkt involvert i bunnstriden. Resultatet sendte Brann under streken og skapte reell fare for at begge lag skulle rykke ned.
DAG LINDEBJERG: Skrekkscenarioet var jo at Fyllingen skulle overleve, mens Brann rykket ned. Det ville nok vært svært vanskelig å takle for hele Bergen. Men det ville nok blitt kortvarig. Fyllingen hadde ikke de ressursene som trengtes. Da det opprinnelige laget begynte å gå i oppløsning, var det over. Fyllingen var et lag som levde der og da.
PER HILMAR NYBØ: Folk hadde blitt forbanna dersom Fyllingen sendte Brann ned. Men vi hadde nok spilt oss opp igjen fort.
Brann reddet plassen etter en desperat sesongavslutning, med tre strake seire over Strømsgodset, Strindheim og Mons Ivar Mjeldes Bryne, de to siste i kvalifiseringsspill. Fyllingen rykket rett ned, men var tilbake i 1993. Da med flett ny stadion på Varden - med naturgress. Men laget fikk det tøft. Klubben stod midt i et generasjonsskifte. Hjemme ble det kun seier mot Kongsvinger, Viking, Molde og Start, noe som førte til nytt nedrykk.
I siste hjemmekamp fikk Brann endelig hevn. Kaj Eskelinen og Trond Egil Soltvedt scoret tre mål hver da Fyllingen ble slaktet på hjemmebane.
TOMMY SULEN: Med 6-1 til Brann på Varden, var verden tilbake til normalen. Etterpå gikk brødrene Ludvigsen til Brann, og det føltes veldig riktig for alle. Jeg var overhodet ikke bitter. Tvert imot, jeg gledet meg til å se dem spille i rødt.
PER HILMAR NYBØ: Fyllingen ble holdt oppe av enkeltspillere. Da brødrene Ludvigsen gikk til Brann og et par av de andre forsvant, gikk luften ut av ballongen.
OVE HELGESEN: Det var i stor grad økonomiske forhold som gjorde at vi ikke klarte å holde oss i toppen. I driften vår var det mye dugnadsarbeid i både planlegging og gjennomføring. Men det ble etter hvert for tøft økonomisk.
TOMMY SULEN: Evnen til fornying er viktig for å holde seg i toppen. Se bare på Stabæk. Fyllingen klarte ikke holde tritt med utviklingen i toppfotballen. Etter min mening gjorde klubben en kardinalfeil da de bygget ny stadion uten overbygg og skikkelige stitteplasser.
ROY WASSBERG: I Bergen er det Brann som er klubben. Det er de som gjelder for sponsorene. De andre får smulene som er til overs. Se bare på Løv-Ham nå. Uten sponsorer og publikumsinteresse, blir det en kamp for å overleve.
PER HILMAR NYBØ: Det er null fotballinteresse i Bergen, kun Brann-interesse. At Løv-Ham har klart seg så bra, er beundringsverdig. Men jeg tror ikke de vil klare å etablere seg i eliteserien dersom de skulle rykke opp.
Tjue år etter sliter Brann i bunnen av eliteserien, mens Fyllingen topper sin avdeling i tredje divisjon.
ROY WASSBERG: Pilen peker i riktig retning, og vi får håpe at vi tar steget oppover i divisjonene igjen. Selvsagt er det lov å håpe, men det skal vel godt gjøres å nå den formtoppen Fyllingen hadde på begynnelsen av 90-tallet.
