Det tok fire år før Statoil påtok seg ansvaret for ulykken, men Gros kamp er ennå ikke over.
Gangbroen ga etter
Gro Osen var dekksarbeider om bord på Statoils oljeplattform "Sleipner A". Jobben hennes var å være kranførernes øyne på dekk, hekte på og av last og se til at sikkerheten var ivaretatt. 10. august ble dagen som for alltid skulle endre Gro Osens liv. En midlertidig gangbro ga etter, og Gro falt fem meter rett ned i ståldekket nedenfor.
- Eg satt i min kran og ventet på Gro. Så kom det melding på radioen fra den andre kranføreren: "Gro har falt ned, skynd deg", forteller Gros kollega, kranfører Jan Erik Bratteteig. Det var han som kom først frem til Gro og ga livreddende førstehjelp.
Pustet ikke
Gro Osen lå lenge i koma etter arbeidsulykken. Foto: Privat
- Eg merket ikkje at hon pustet. Det kom blod ut av nesen, munnen og ørene. Eg tok tak bak nakken hennes, då drog hon pusten dypt inn. Så begynte hon å skrike. Eg hørte bare ett ord: Daniel. Gros sønn Daniel var bare tre år, og Gro har omsorgen for ham alene. Bare flaks hindret at Daniel mistet moren sin denne dagen. Hun fikk hodeskader og flere brudd. Rehabiliteringen har vært en kraftprøve. I dag er det slått fast at Gro er 70 prosent varig ufør. Hun sliter med lesing og skriving, hukommelse og konsentrasjon, og plages av sterk hodepine.
Statoil bøtlagt
Statoil vedtok i fjor en bot på to millioner kroner, ilagt av statsadvokaten, og påtok seg med det ansvaret for ulykken. Gangbroen Gro falt ned fra, hadde vært midlertidig i tre år, og de ansatte hadde flere ganger bedt om en sikrere løsning.
- Det er alltid slik at noen ting haster mer enn andre. På "Sleipner" har andre ting blitt prioritert først. I ettertid ser vi at vi burde ha gjort det annerledes. Det er lett å være etterpåklok, sier konserndirektør i Statoil, Henrik Carlsen.
Ville bli kranfører
Gro hadde planene klare for en karriere i Statoil. Hun var i gang med å lære seg å kjøre kran. Det var hardt for Gro å bli klar over at enhver jobb offshore ville bli for tøff, og komme i gang med rehabilitering til annet arbeid i bedriften.
- Statoil hadde ansvar for at arbeidsevnen hennes langt på vei var ødelagt. Likevel ble det Gro selv som måtte kjempe for sin rett til et fortsatt verdig arbeidsliv i bedriften, sier krisepsykiater Odd H. Hellesøy.
- Det var hun som måtte kreve, be om, minne på at ting skulle bli gjort, sier Hellesøy.
Kjempet aleine
Først hos krisepsykiateren fikk Gro den praktiske hjelpen hun trengte. Da hadde hun hatt minst 40 ulike saksbehandlere hos Statoil, og hverken ledelsen eller fagforeningen hadde klart å ta ansvar for henne. På ett tidspunkt sto Gro i fare for å miste trygderettighetene sine i kaoset.
- Det er ikke tvil om at måten hun er blitt møtt på har redusert arbeidsevnen hennes ytterligere, sier Hellesøy.
- Eg har mitt eige oppgjer for å komme videre. Men når du merker på kroppen at du er eit problem for Statoil… Kven vil ha ei som er skada?, sier Gro.