30 år på scenen

– Vi har ikke øvd noe. Så det blir bare gammelt ræl resten av kvelden, sier vokalist Knut Erik Østgård fra scenen på Scandic Ringsaker.

Folk jubler. Det er jo det de vil høre!

Gutta på scenen smiler lurt. For de vet at det nettopp er det folk vil høre.

Hektisk jubileum

Det er fredag 11. desember 2015 og Return er i ferd med å runde av jubileumsåret. Det er riktignok én konsert igjen på et utsolgt Sentrum Scene i Oslo, men denne kvelden blir på en måte avslutningen siden det nesten er på hjemmebane. Folk har ikke bare kommet fra Stange, men fra hele omegn. Det er ikke bare 80-talls mimrere til stede heller. Fansen i 20-åra står gjerne fremst i salen når Return spiller.

Fans har til og med kommet ens ærend fra Tyskland og Spania.

– Jeg merket at jeg ikke er 25 år lenger, gliser vokalist Østgård som har hatt deltakelse i Stjernekamp oppå alt annet, men presiserer at det har vært gøy.

Bassist Tore Larsen og trommeslager Øyvind Håkonsen setter også Østgårds deltakelse i Stjernekamp høyt på vegne av bandet.

– Det har vært et bonus-år på alle mulige måter, sier Håkonsen.

Larsen legger til at de må holde seg oppe på et visst nivå slik at ting ikke blir for slapt. Samtidig skal det ikke bli for stressende. Return fungerer som en slags avkoblingshobby for medlemmene nå. For de har jobb i tillegg, pluss familie. Da er det viktig at det ikke blir for mye. I 1985 var det derimot annerledes.

Rockemønstring

Da var det «make or break» for bandet som hadde spilt sammen siden 1980. Øyvind Håkonsen sendte inn den nyinnspilte sangen «Sheila» til Ungdommens Radioavis sin rockemønstring på NRK uten å spørre de andre i bandet. For å delta i noe sånt hadde de ikke regnet med.

– Og da ble vi jaggu plukka ut, sier Håkonsen.

Return la seg i hardtrening før de skulle spille sangen på direkten i finalen og det hele ble kronet med seier.

Etter finalen fikk gruppa kontakt med flere i musikkindustrien som så sitt snitt til å forme gruppa i en annen retning nå som a-ha hadde slått igjennom. Return hørtes for gammeldags ut i deres ører. Dermed ble nyutgivelsen av Sheila en slags synthpoputgave.

– De skulle forme oss, og vi lot oss forme, sier Øyvind Håkonsen.

– Vi trodde det skulle være sånn. Da slo Hedmarks-naiviteten til for fullt, legger Tore Larsen til.

Men Return var ikke enige i den stilen. De tok en real ryddesjau i materialet sitt og to år senere var debutalbumet «To the top» klart.

– Det var overambisiøse saker, sier Larsen og sikter til album- og tittellåt.

– «To the top» er ei låt som definerte oss som artister i 1987, sier Knut Erik Østgård og utdyper:

– Det var én veg vi skulle og det var oppover. Vi skulle ikke ha normale jobber. Vi skulle leve livet og bli stjerner.

I ca. sju-åtte år, så ble det faktisk slik.

For da sangen «Sing me a song» kom inn på Norsktoppen skjedde det ting. Sangen ble den første til å være på lista i over ett år. Reglene ble faktisk endret i programmet for å få dem ut igjen etter 56 uker.

En musikkvideo laget av Trygg Trafikk ble også sendt til alle ungdomsskoler og ble en stor spreder av sangen, noe bandet merket på turné.

– Det må være den beste markedsføringskampanjen som er gjennomført i Norge, sier Østgård med tanke på at reklame på TV ikke var mulig da.

«Sing me a song» førte også til at Return fikk et litt annet image med tanke på musikken de faktisk spilte. Det hendte de ble booket til konserter basert på den litt rolige balladen. Når resten av repertoaret var mye mer rocka, ble en del konsertarrangører lange i maska.

Imaget i Sverige ble derimot annerledes ettersom det var sangen «Bye bye Johnny» som slo igjennom der. Der regnes de fortsatt som hardrockband.

A-lag

Og det var nettopp til Sverige turen gikk for å spille inn deres andre plate «Attitudes».

Da hadde de fått et skikkelig A-lag i appratet rundt seg, de hadde signert manageravtale med Steinar Fjeld (kjent fra «Ti i skuddet») og de hadde skiftet til plateselskapet CBS.

Stylister var også inne i bildet. Håretstilen ble skapt med en blanding av Clynol og Coca-Cola, og Poco Loco sponset etter hvert med klær.

I Stockholm fikk de jobbe med produsentene Per Blom og Tomas Witt som blant andre hadde jobbet med John Norum fra Europe.

– Det var en ny drøm som gikk i oppfyllelse. Da bodde vi i en leilighet på Karlaplan, og drakk og spilte inn plate, ler Knut Erik Østgård.

«Attitudes»​ solgte til diamantplate.

Utlandet

Return nådde ikke så langt utenfor Norges grenser. De hadde stor suksess i Sverige med en rekke turneer og flere hundre tusen solgte plater, men noe mer ble det ikke.

Norsk platebransje var ikke så gode på musikkeksport på den tida. Prioriteringen var å skaffe spillejobber i Norge. Gutta i Return bebreider ikke de rundt seg for at det for eksempel ikke ble tur til England da plata «V» toppet importlista der, eller da samme plate solgte 30.000 i Japan.

De angrer mer på at de ikke tok sjansen, pakket gitaren og dro av gårde på egen hånd.

– Det er det jeg kommer til å tenke på om 20 år, sier Østgård.

Selv om bandet ikke har reist så mye i utlandet, så har musikken gjort det. Under en festivaljobb i Tyskland i fjor trodde de et øyeblikk at de spilte på Stangedagene. Publikum sang med og autografkøa gikk rundt hjørnet.

Bandmedlemmene regner også spillejobben på Sweden Rock Festival i 2012 som et karrierehøydepunkt.

Turné

Return har alltid hatt høye ambisjoner om å gi publikum en stor konsertopplevelse og likne på de store bandene i sjangeren. Derfor la de mye jobb i konsertene sine.

– Vi skulle ha det tøffeste showet i Norge. Så vi brukte en del penger, sier Østgård.

I starten brukte gruppa mer penger enn de tjente. De dro f.eks. til Drammen først for å hente lys- og lydutstyr før de dro til konsertstedet. Etter konsert måtte utstyret leveres igjen.

Hvis det var overskudd kjøpte de pyrotekniske effekter for det. Senere, da midlene økte, hadde de med egen lastebil med stillas til scenen.

Utviklingen av konseptet «konsert» har også Return vært med på å innføre. De tok over et marked dansebandene hadde hatt monopol på. Disse bandene spilte flere sett med pause imellom. Return måtte også gjøre dette, men fikk etter hvert kjempet seg til å spille én lang konsert.

På høyden hadde Return mellom 70 og 100 konserter i året. Resten av tida brukte de i studio. At dette lot seg kombinere med familie og venner takker bandet de som var hjemme for at gikk an.

Bygdeband-stempel

Bortsett fra noen konserter i Trondheim, så var det på bygda Return turnerte. Håndballhaller, samfunns- og grendehus. Det var der de var populære. Det er de fortsatt, noe det at årets konsert med Stage Dolls i Ålesund måtte utvides med to utsolgte ekstrakonserter er et bevis på.

I Oslo har det vært verre. Gruppa har aldri fått særlig kredibilitet hverken i de store avisene eller i selve bransjen.

– De som er i musikkmiljøene i byene ser ikke utover. Mens de som er utenfor, ser inn. Slik er det fortsatt, sier Knut Erik Østgård.

Bandmedlemme tror også manglende kredibilitet i byen kommer av at de aldri flyttet dit eller menget seg med de riktige menneskene.

Hjemme hos-reportasjene har også uteblitt etter at bandet følte de ble feilvinklet i sitt første portrett i bandbussen.

– Da er du egentlig ikke med (i bildet) heller, sier Tore Larsen og sikter til at de ikke har oppført seg som kjendiser på det feltet.

Dialekt

Knut Erik Østgård tror at dialekten de snakker også kan ha noe med dette og gjøre. Folk i Oslo har en tendens til å plassere Hedmarks-dialtekta på Toten.

– Da er du i bestefall kategorisert med Prøysen, men som regel med Vazelina Bilopphøggers, sier Østgård og peker på at musikken da blir ufarlig for bransjen og journalister, og at rock-kredibilitet blir vanskelig å få.

Men etter 1990 begynte det å snu. Det ble flere og flere fans uavhengig av hva forståsegpåere mente, og det har blitt fullt hus på Rockefeller etter hvert også.

I år var dobbeltkonserten med Stage Dolls på Sentrum Scene utsolgt med 1700 i salen.

Return-gutta har uansett gikk blaffen i lunkne kritikker. De har ikke hatt noe ønske om å være en del av «klappe-hverandre-på-skuldra-gjengen» som de kaller det. De har kjørt sitt eget løp og lagd musikk de liker selv. Folk har møtt opp på konserter og kjøpt plater og det er det som teller for dem.

Øyvind Håkonsen trekker også frem at de har plass på rockemuseet Rockheim i Trondheim. Tore Larsen er stolt over hva de har fått til.

Knut Erik Østgård synes det er bra å til stadighet få dårlige anmeldelser:

– Det er tøffere å kunne si at jeg har blitt «molslaktet» i alle norske aviser i hele mitt liv enn å si at jeg fikk brukbar kritikk i '92.

Stange

Det hadde vært lettere for gutta i Return om de hadde hatt en leilighet i Oslo med alle tilbudene om fester, utesteder og andre ting som kom på slutten av 80-tallet.

Men de holdt seg på Stange.

– Vi valgte å dra på Tingvold å drikke kaffe med kamerater enn å menge oss med dem som synes vi var jævlig gode i Oslo. Men der har du den folkeligheta som vi på en måte har som et stempel, sier Tore Larsen.

For Return og hjemstedet Stange er nærmest synonymt. Stange ble til stadighet nevnt i inn- og ut-annonseringer på radio, TV og i avisartikler. Bandet kjørte hardt på hvor de var fra helt fra start.

– Vi har valgt å heller si Stange enn Hamar, sier Larsen og sier det hadde vært lettere å si Hamar ettersom folk den gang visste bedre hvor det var.

Stange har også støttet bandet tilbake. Telefonsentralen ble til stadighet sprengt når gruppa ble spilt på Norsktoppen. I 2001 ble de tildelt Stangeprisen.

At de har satt Stange på kartet ser gruppa bare som positivt. De er stolte av hjemstedet og trommeslager Øyvind jobber i dag i Stange kommune.

De oppgir også oppvekst på hjemstedet som en grunn til at de ikke begynte med stoffer som forbindes med rockestjerneliv da det sto på som verst.

Grønsj-pause

Returns femte plate «V» kom i 1992, produsert av Ole Evenrude. Den åpnet egentlig vegen videre for bandet, men den ble brått stengt da grønsjen kom og nesten over natta endret rocken.

Return slo seg på unplugged-trenden som var blitt populær gjennom MTV, og turnerte diverse stadshotell i Sverige i 1994, men bestemte seg for det Knut Erik Østgård mener er karrieren viktigste valg; å ta en pause på ett år.

– Vi håpte grønsjen skulle gå over etter ett år, ler Østgård.

Han er skråsikker på at bandet ikke hadde eksistert i dag hvis de hadde fortsatt.

Så tok livet over for musikerne. Det ble jobbkarrierer og andre musikalske prosjekter. Ingen av dem lurte på om de skulle begynne igjen. De var mette og pausen ble til seks år.

Comeback

Return rørte seg ikke igjen før manager Steinar Fjeld i 1999 lanserte ideen om en best of-plate. Forslaget fikk lunken mottakelse hos bandet. De trodde ingen ville høre musikken. Dessuten hadde de ikke tid til å drive noe PR, men Fjeld fikk grønt lys.

Plata kom ut rett over nyttår i 2000 og lå på førsteplass på VG-lista etter to uker i butikkene til bandets store overraskelse.

– Det er det største sjokket jeg har opplevd i mitt liv, sier Knut Erik Østgård.

Det er første gang gruppa har toppet VG-lista og plata solgte til platina som på den tiden var 50.000 solgte.

Totalt antar bandet at de har solgt rundt 600.000 plater.

Dette fikk bandet på gli igjen selv om det satt langt inne. De bestemte seg for en sommerturne med en avslutning og nedleggelse av bandet på slutten. Og det gjorde de.

Men tre år senere ringte festplassen på Vallset og ville at de skulle spille. En tilstedeværende spillekribling gjorde at de sa ja.

De synes det var mye øving for én jobb, så da ble det ble flere konserter. Og så ballet det på seg.

Dermed begynte Return å spille en del, men satte etter hvert begrensninger. Dette måtte kombineres med familie og jobb, og måtte ikke bli et ork.

Det skulle være moro og de skulle ikke grue seg for å spille. Dette er prinsippet Return følger i dag.

Suksess uten press

Dette har ført til at Return kun spiller på steder en arrangør vil at de skal komme fordi interessen er der. Det er ingen som selger gruppa ut i markedet. Markedet kommer til dem.

– Det er så herlig å ikke ha press, sier Tore Larsen.

I 2005 kom de med ny plate, passende nok kalt «Return». Den ble produsert av sambygding Henning Ramseth som i dag har erstattet gitarist Steinar Hagen i bandet.

Hagen har skrevet flere av gruppas største hits.

Den nye plata førte til ny interesse rundt bandet selv om de måtte kuppe NRK Sommeråpent for å få spilt den nye singelen sin (hør lydklippet under).

I dag nyter gutta i Return tilværelsen. Musikken fungerer som hobby og avkobling, og de føler seg privilegerte som kan ha det sånn. De synes det er inspirerende at folk fortsatt vil høre på dem.

Noen ny plate er mer usikkert. Da må gutta ta permisjon fra jobb. De klarte riktignok å spille inn en singel i jubileumsåret. Mer tid hadde de ikke, selv om de rakk å sette en milepæl ved å spille den inn i legendariske Nidaros Studio i Trondheim.

En CD med DVD fra jubileumskonserten på Stange ble det også.

2015 har vært heftig. Planen er å spille mindre neste år, men om det blir sånn vet de ikke.

– Så lenge vi gleder oss til å spille for det publikummet som vil at vi skal komme, så er det ingen grenser for hvor lenge vi kan holde på, avslutter Knut Erik Østgård.