Reiser jorda rundt for å være frivillige

– Jobben min er å ha ansvar for aktiviteter som går på det å være rollemodell og ledelse. Jeg viser også utøverne hvordan de kan lage enklere varianter enn det dyre utstyret de har, som å lage fotballer av plastikk og tråd, sier Mirriam Nanyinza fra Zambia.

Håkons Hall på Lillehammer er sentrum for «Learn and share», ungdoms-OLs læringsarena. Nede på gulvet kan utøverne prøve seg på et vell av ulike aktiviteter, spredd utover det som kan minne om en litt løssluppen messehall, med atskillig mer ungdommelig profil.

I disse dager er en armada av grønnkledde antakeligvis det viktigste kortet Lillehammer 2016 har på hånda. Totalt 3.000 mennesker bidrar på ulikt vis til gjennomføringa av lekene. Av disse er rundt 500 utenlandske frivillige, fra hele 81 land.

• Ungdoms-OL for dummies
• Mener Ungdoms-OL er negativt for rekruttering

Fra Innsbruck til Lillehammer

Mirriam er ikke en helt ordinær frivillig, hun skal totalt oppholde seg ti måneder i Norge, hjemreisen er fortsatt noen måneder unna. Hun endte opp i Norge etter å ha søkt om å delta på et prosjekt gjennom Nowspar, en organisasjon som jobber med kvinner innenfor sport i hjemlandet. Dermed endte hun opp i et eget utdanningsprogram underlagt Norges Idrettsforbund.

– Jeg ble oppfordret til å melde meg som frivillig, for å fortelle om hva vi gjør i Afrika og dele erfaringer med andre.

Noen steinkast unna, i frivilligkantina i hallen, sitter kinesiske Feixue. Hun er ikledd den særegne grønne frivillig-buksa, som gjør alle involverte særdeles synlige i bybildet under ungdoms-OL.

– For fire år siden var jeg frivillig i Innsbruck. Der møtte jeg de «grønne menneskene» fra Norge og lederen for nordmennene sa at jeg burde komme til Norge også, og her er vi!

Feixue er bosatt i New York, men avstanden til byen ved Mjøsas bredde var ikke verre enn at det fristet å melde seg som frivillig nok en gang. Men denne gangen ønsket hun at familien skulle få ta del i opplevelsen.

– Byene er definitivt ulike, men stemninga er den samme. Det var det som fikk meg hit og jeg ønsket å ta med meg søsteren min og barna våre slik at de skulle få oppleve det.

Samtalen rundt bordet veksler raskt mellom engelsk og mandarin. Med rundt 500 frivillige fra 81 land til stede under lekene, er det ikke uvanlig å høre mange språk rundt på arenaer og i spisesalene.

– Et vakkert sted

16 år gamle Sally er Feixues datter og akkurat gammel nok til å være frivillig. Hun er entusiastisk når hun forteller om sitt første møte med Norge.

– Det er en fantastisk følelse, jeg kan føle energien og at folk koser seg. Norge er et vakkert sted, det er fint å oppleve et nytt sted og folk er trivelige. I New York er det alltid mye liv, folk stresser hit og dit, men her er det som en stor familie som har samlet seg for å gjøre noe gøy sammen.

De fire er utplassert på ulike steder, så de har fått mulighet til å møte mange ulike mennesker i løpet av dagene på Lillehammer.

– Vi vandret rundt i byen en dag, flere steder er det satt opp små bål med sitteplasser rundt og vi endte opp med å sette oss ned ved et av dem. Der satt det en mann, som vi kom i prat med. Plutselig satt vi der og fortalte hverandre historier og det var som om vi hadde kjent hverandre i mange år. Vi hadde arrangementet til felles og det var nok, forteller Sally, mens de andre tre kvinnene stemmer i og nikker blidt.

Mange utenlandske søkere

I fjor høst var situasjonen langt fra optimal, da arrangøren fortsatt manglet 1.000 frivillige, kun 178 dager før den olympiske ilden skulle tennes i Lysgårdsbakken. Hovedutfordringa var at over halvparten av dem som hadde meldt seg var utlendinger. De måtte det ordnes innkvartering til, noe ungdoms-OL ikke hadde kapasitet til.

Etter en utlysning i flere kanaler fikk administrerende direktør Tomas Holmestad tilstrekkelig med mannskap.

– Det var et ønske om å ha et visst utenlandsk innslag, både fordi det er artig å være frivillig når man har et mer internasjonalt tilsnitt og fordi vi mener vi har en oppgave med å spre vintersport utenfor Norges grenser. Men så ble vi slått i bakken av interessen, det kom inn totalt 3000 utenlandske søknader.

Frivilligjobbene var kun spredd i sosiale medier, men Holmestad har kommet fram til at årsaken til pågangen er at Lillehammer fortsatt står sterkt internasjonalt etter OL i 1994 og at ungdoms-OL begynner å bli populært i utlandet. Mange av de frivillige har vært frivillige på de tidligere ungdomslekene.

– I utgangspunktet sa vi at vi ikke kunne hjelpe til med overnatting, men etter mange spørsmål gjorde vi det vi kunne for å få til noe. Det fikk vi til i Øyer, noe ved NTG og i tennishallen. I tillegg har en del ordna seg overnatting via Airbnb og via ulike grupper på Facebook, forteller Holmestad.

– Berikende arbeid

I tennishallen på Lillehammer er rundt 200 frivillige fra hele verden innlosjert i den pensjonerte tennishallen. Svarte gardiner skiller de ulike avlukkene, som ligger på rad og rekke, og midt mellom dem rammer fire lettvegger inn et fellesområde, med sofaer og bord.

På en av sofaene ligger Mark Mejia Kuznetsova fra Den dominikanske republikk. Han kjørte snowboard i Hafjell dagen forut og slo beinet i et fall, så han hinker rundt på det som en gang var irrgrønt tennisgulv.

– Jeg vet at frivillig arbeid kan være berikende, jeg har tidligere jobbet som frivillig under vinter-OL i Sochi og de panamerikanske leker i Toronto.

Han er assistent for den norske OL-komiteen og jobber med den portugisiske delegasjonen under lekene. En delegasjon fra eget land forventer han ikke å se i noen olympiske vinterleker, hverken nå eller i framtida.

– Sengene er ikke verdens beste, men jeg liker at de internasjonale frivillige er plassert sammen; vi henger sammen mye av tida, sier Kuznetsova.

Misfornøyd med sovesal

Sanan Huseynov har kommet inn og setter seg ned ved siden av Kuznetsova. Aserbajdsjaneren har deltatt i et eget opplegg i forkant av ungdoms-OL, der han blant annet har lært om frivillighet og kulturforståelse.

– Jeg kom for å få erfaring fra vinterleker, for Aserbajdsjan kan kanskje få vinterleker i framtida, sier Huseynov.

Han er så som så fornøyd med sovesalen de tre bor på, og betegner den som «nesten en flyktningleir». Andre frivillige mener det er for få toaletter og at renholdet tidvis er mangelfullt. Ifølge Holmestad var arrangøren klar på at det ikke var noe femstjerners hotell som ventet de frivillige.

– Vi var nøye med å forklare hvor enkelt det var, det var ingen annen mulighet. Vi hadde en diskusjon på dette før overnattingstilbudet ble klart, det handlet om å fortelle det og styre forventningene til de frivillige.

– Veldig fint arrangement

Tilbake i Håkons Hall virrer utøvere fra hele verden rundt på gulvet, noen diskuterer høylytt, mens andre går rundt med blikket på en mobilskjerm eller dypt konsentrert i ulike spill og aktiviteter.

Mirriam snakker om hjemlandet Zambia og om erfaringene hun har gjort seg i Norge. Hun liker landet godt, men legger ikke skjul på at det knytter seg mye spenning til det å dra hjem til Zambia.

– Du får mulighet til å lære mye nytt fra alle som er her. Jeg kan fortelle om at jeg har møtt personer fra hele verden her når jeg kommer hjem. Det er et veldig fint arrangement, både for meg og de andre.

• Regjeringen jobbet – helt frivillig