Mortezas siste dans

I skumringstimene på Dombås ljomer rop og musikk i en brunfarget flerbrukshall. Barn flokker seg sammen – litt slentrende mens de følger spent med på bevegelsene til to bare litt eldre instruktører i hvite T-skjorter med «Lesja-Dovre danseteam» på brystet.

For en av instruktørene, en ung afghaner, er dette mer enn en frivillig deltidsaktivitet. Endelig, etter flere år med danseforbud og flukt, går Mortezas drøm i oppfyllelse.

Fra fjell til fjell

Det er nesten to år siden 17 år gamle Morteza Qasemi pakket sekken sin, og begynte på en farefull reise som skulle ta ham gjennom et helt kontinent. Hele veien til Norge, og helt opp i Gudbrandsdalen.

I november 2015 har den afghanske gutten ventet på et transittmottak gjennom høsten. Men så kommer beskjeden: Morteza skal flyttes til et asylmottak i Gudbrandsdalen. Fjellrikt, slik det landet han forlot, men like fullt en ukjent tilværelse.

Fra storbyen Bamiyan midt i Afghanistan, et land med drøye 32 millioner innbyggere – til ei lita norsk dølabygd klemt mellom skog og berg, E6 og Gudbrandsdalslågen. Bygda består bare av rundt 300 fastboende, dersom man regner med de 60 enslige, mindreårige guttene som skal bo på mottaket.

Et enslig år

Samtidig som Morteza Qasemi pakker det knappe han eier ned i baggen sin for å reise opp dalen, steller Siv Anita Storlien i stand rommet som venter på ham på Dovreskogen Gjestegård. Det er den første dagen i det nye året, og resten av landet har fri. Hun er nyansatt på mottaket.

Hun forbereder gjestegården til innrykk. Eieren av den gamle kroa ville starte asylmottak, og et enstemmig kommunestyre har sagt ja. Storlien fikk først jobb som miljøterapeut, før hun ble forfremmet til mottaksleder.

400 meter bortenfor mottaket – første avkjørsel på vei sørover – ligger gården som bærer hennes navn.

Hun er tilbake på Storlien, der hun vokste opp, men vesentlige endringer er i vente på Dovreskogen i det nye året. De forventer å ta imot 60 enslige, mindreårige asylsøkere i løpet av januar måned.

6. januar får Siv Anita beskjed om at alle sammen kommer på én gang.

Uten vinterklær eller den fjerneste anelse om hva eller hvor Dovreskogen er.

– Det var en brå begynnelse, og vi hadde noen startvansker. Men vi fikk det raskt opp på beina. I april begynte beboerne på skole på Dombås. De har også fått busskort, så de kan komme seg til Dombås og Otta når de ønsker. Nå som antallet har sunket til 33, har vi fått bedre tid til oppfølging av hver enkelt beboer, sier hun.

Hun sukker og legger til:

– Så kommer beskjeden etter sommeren om at mottaket legges ned.

UDI bestemt at mottaket skal stenges fra 1. januar 2017, etter ett år i drift.

– Kommunene har lite påvirkning på UDI. Vi hadde mange planer. Rådmannen var veldig positiv til å støtte tiltakene våre. Beboerne selv vil være her, på et lite sted, mens de nå sannsynligvis flyttes til en storby eller et større tettsted.

Aktive i lokalmiljøet

Dovreskogen er et lite sted. Men de ansatte på mottaket nølte ikke, og gjennom busskort og egen minibuss har de fått beboerne ut i aktiviteter gjennom hele Nord-Gudbrandsdalen.

– Vi går på skole på Dombås. Vi spiller fotball på Hjerleid, og var med på fotballturnering på Otta. Vi var også i Lesja en gang og red på hest, sier Morteza.

Det har stormet rundt asylpolitikken i kjølvannet av flyktningkrisen fra 2014. Frontene er steilere enn på lenge. Men Morteza og vennene hans på Dovreskogen har stort sett vært uberørt av denne ordkrigen.

De høster ikke skjellsord, men likes. Gjennom Facebooksida «Dovreskogen mottak EMA» har beboerne vist fram aktivitetene de har deltatt på.

– Den har nok gjort sitt for å vise lokalbefolkningen at gutta våre er akkurat som vanlige ungdommer, tror Siv Anita.

På Facebook-sida har mottaket også fått samlet inn vinter- og treningstøy fra lokalbefolkningen til beboerne, slik at de har kommet helskodd gjennom begge de halve vintrene de har tilbrakt på Dovre.

Danser bort dødtida

Treningstøyet skulle komme godt med. Kort tid etter at de unge asylsøkerne kom til bygda, ville Dovre-Lesja danseteam gjøre noe for gutta. De satte opp en gratis danseworkshop for beboerne på Doreskogen. Den var frivillig, men nesten alle ville delta.

Morteza var ekstra heldig. Hans største lidenskap er dans.

– Jeg har drevet med afghansk dans siden jeg var liten. Men det var en periode da jeg bodde i Iran, og der fikk jeg ikke lov til å danse. Jeg så hiphop og breakdancing på TV, og har alltid villet gjøre det. Her i Norge fikk jeg endelig sjansen, sier han.

Jan Åge Olsen-Bye, styremedlem og ildsjel i Lesja-Dovre danseteam, la fort litt ekstra merke til Morteza under danseworkshoppen.

– Han viste interesse fra første sekund og har vært med oss regelmessig siden vi arrangerte workshoppen. Det var naturlig å koble ham opp mot instruktørrollen.

Frafall i familien

– Jeg liker meg her.

Morteza ser ut vinduet. Det har snødd på Dovreskogen, årets første ifølge radioen tidlig samme dag, og man ser et svakt hvitt dryss over «dei gamle fjell i syningom».

– Folk er snille, og naturen er vakker. Fjellene er som i Afghanistan, men det er helt forskjellig likevel. Dere har mye mer vann her, sier han.

Han sitter på en knirkete stol i et av de ledige rommene på mottaket, og dem blir det stadig flere av. Beboerne har begynt å flytte videre fra Dovreskogen, nå som mottaket legges ned. Tidligere samme dag tok Morteza og flere andre fri fra skolen for å følge en kamerat til busstasjonen og ta farvel.

– Vi er som en stor familie her. Vi har gjort så mange aktiviteter sammen i hele år. Jeg kommer til å savne de andre, sier han.

Fellesskapet på mottaket går mot slutten. De må videre fra den rolige oasen de har opplevd på Dovreskogen. Når Morteza flytter, håper han å bli bosatt sammen med de beste vennene han har fått i løpet av året.

– Siv Anita har hjulpet oss å melde inn ønskene våre til UDI, sier han.

– Men det er ingen garanti for at UDI tar hensyn til ønskene, sier mottakslederen.

Hun vil ikke skru forventningene for høyt opp.

– Disse gutta er en del av Dovre

Nå som mottaket flyttes, mister Lesja-Dovre danseteam både instruktør Morteza og de mange interesserte ungdomsguttene på mottaket. Jan Åge og resten i danseteamet vil likevel kjøre på med opplegg for beboerne helt til dagen de drar fra Dovre.

– Det hadde vært feigt å avslutte nå. Disse gutta er en del av Dovre. Vi må fullføre det vi har startet på. Vi har søkt penger, og skal følge opp workshoppen vi hadde med enda en nå i november.

Han tenker seg om:

– Og det er kanskje nå, når framtida til asylsøkerne er så usikker, at det er aller viktigst å jobbe tett sammen med dem.

Inn i tåka

Hva som venter de 24 hel- og deltidsansatte på mottaket i 2017, er ikke sikkert. Siv Anita mister jobben ved barndomshjemmet, og flytter nedover til en ny stilling i Lillehammer igjen.

– En del av de ansatte kan flytte, men det er ikke så enkelt for dem som har familie her. Jeg vet at det skal opprettes et bofellesskap for enslige, mindreårige asylsøkere på Lesja nå, hvor de lyste ut seks stillinger.

Alle de ansatte på Dovreskogen har søkt på Lesja, og ifølge lokalavisa er det totalt 80 søkere til de seks stillingene.

– Så mye er usikkert, sier Siv Anita.

Mens vi går inn i november måned, teller Morteza og de andre beboerne dagene til de skal flytte. I løpet av november skal de alle gjennomføre asylintervju med UDI. En prat som avgjør ikke bare hvor de skal plasseres, men om de i det hele tatt får opphold eller ikke.

9. november, dagen etter at amerikanerne går til valgurnene og bestemmer sin kurs, går Morteza til intervjuet som bestemmer hans skjebne. Utfallet av timen med UDI kan påvirke resten av livet.

– Jeg håper at intervjuet mitt går bra. Jeg liker meg i Norge, og vil at familien min skal komme hit. Jeg vil bli norsk, følge lovene her, og få norske venner som jeg kan gjøre ting sammen med på fritiden.

Han legger til:

– Også vil jeg fortsette med dansing. Jeg håper jeg kan leve av det, at jeg kan breakdance på fulltid. De skal kalle meg «Morteza Modig».