Maurstad vil tilbake til scenen

– Alder betyr jo ingenting. Det finnes roller for gamle mennesker også. Målet mitt er å bli bra, det er jo det. Jeg er skuespiller og har lyst til å fortsette å være det, forteller Maurstad.

Den norske teaterlegenden Toralv Maurstad fyller 90 år i november. Han har preget norsk film- og teaterliv siden sin første filmopptreden i 1937. Siden den gang, har han vært skuespiller, regissør og teatersjef ved Oslo Nye teater fra 1967-1978 og ved Nationaltheateret fra 1978-1986.

I april 2016 ble Maurstad rammet av et hjerneslag, men er nå på opptrening ved Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter i sørdelen av Lillehammer.

Hard trening

Maurstad ønsker å vise NRK hvor han trener, inne i det som en gang var «Skogli Badesanatorium», etablert i 1946. Vi tar heisen opp i fjerde etasje, og trer inn i treningssalen, der han i to uker har brukt mye tid.

– Jeg har allerede vært her oppe før i dag, helt alene. Jeg trente en times tid. Blant annet balanse og styrke.

Han setter seg i en benpress-maskin, som er stående midt på gulvet, i en stor treningssal.

– Denne har jeg allerede tatt i dag. Vektene står på 90 kilo, for å styrke lårmuskulaturen, forklarer han idet han presser vekten fra seg.

Var det vanskeligere å komme seg ut og inn av disse apparatene tidligere i sykdomsperioden?

– Det tar bare litt lenger tid.

Toralv Maurstad forteller at han nå trener mer enn da han begynte.

– Jeg har dårlig tid til å bli bra. Livet går jo.

Tilbake på scenen

3. september skal han opptre for første gang, siden han ble syk, under Fossedagene i Sollia. Der skal han lese ett par dikt, mens kona Beate Eriksen skal være konferansier.

– Jeg gleder meg veldig. Egentlig. Da skal man jo se om man kan snakke, gå og opptre. Jeg håper det går bra. Det er jo en prøve liksom, sier han.

Har sykdomsperioden endret deg på noe vis?

– Ja, jeg tror det, men om jeg klarer å leve etter det er en annen sak. Jeg føler at jeg må ta det mer med ro med alt mulig. Jeg har kjørt et veldig sterkt løp i livet. Jeg har bare stått på og jobbet hele livet, ikke sant. Nå er jeg plutselig helt ute av det.

– Men jeg er glad for alt jeg har gjort jeg. Jeg har i grunn ikke oppdaget at jeg har vært gammel, før nå.

Plutselig syk

Maurstad som gjennom karrieren, blant annet har spilt Hamlet, Shakespeare og Ibsen, husker godt den dagen han fikk hjerneslag. Sammen med gode venner var han inne, fyrte i peisen og koste seg. Selv laget han mat.

– Jeg kjente plutselig at jeg ble litt mo i knærne. Jeg ropte inn til han som satt i stua; jeg er så vek i knærne, har jeg drukket for mye? Nei, du har bare tatt ett glass rødvin, sa han tilbake. Jeg ble svimmel og gikk rett i gulvet. Jeg ble liggende og kunne plutselig ikke bevege meg.

Tilfeldigvis patruljerte en sykebil rett i nærheten. I løpet av tre kvarter var Maurstad innlagt som pasient ved Nordfjord sykehus.

– Jeg var da lam på venstre side. Jeg kunne ikke løfte fingrene eller noe. Da jeg kom til sykehuset i Oslo, fortalte jeg legen at var lam. Er du sikker på at du ikke kan bevege fingrene, spurte han. Det viste seg at jeg så vidt kunne bevege på tommeltotten. Man kunne nesten ikke se det. Da sa legen; se der. Du kan jo bevege på tommeltotten. Da er du ikke lam.

– Etter det har jeg trent, trent og trent, sier Maurstad.

Det å være to

Maurstad fortelller at han i jobben som skuespiller har måttet tilegne seg svært mye tekst. Han er likevel fortsatt usikker på hvor mye hjerneslaget har påvirket hukommelsen hans.

– Det vet jeg ikke. Jeg pugger nå, jeg gjør jo det.

Han reiser seg opp, henter en krøllete, liten lapp fram fra baklommen i en burgunderrød bukse.

– Dette er et dikt av Hans Børli, som heter Junikveld.

Han leser:

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Toralv hopper litt ned i diktet, for raskere å komme til hovedpoenget, og fortsetter;

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen

– Man føler at man er ensom, og ønsker at man vil være nær et annet menneske. Det er et fint dikt. Jeg har et par-tre til. Små dikt som er så enkle, at de er lette å fortelle.

Uvurderlig hjelp

Toralv Maurstad har siden år 2000 vært gift med skuespiller Beate Eriksen.

– Jeg tror ikke jeg hadde klart meg uten henne denne tiden. Hun har passet på meg på alle mulige måter. Hun har gitt meg beskjeder som; bruk venstrehånden, ikke legg kneet over der. Hun har også passet på at jeg har fått nok søvn, mat og medisin på rett tidspunkt. I tillegg til oppmuntring. Hun gjør alt for et menneske.

Skuespilleren forteller at han også tidligere har benyttet mye tid til trening. Det tror han er noe av grunnen til at han har klart å raskt bli bedre i sykdomsperioden.

Føler du at du er helt bra igjen?

– Nei, ikke i beina, synes jeg. Jeg kan jo gå, men jeg går ikke så godt. Jeg er ikke redd for å falle, men tennis og golf er fremdeles vanskelig å gjøre.

– Det undrer meg hvor kraften er blitt av. Du skal vite hvor tungt det er å løfte beina når du ikke har noen muskler. I starten var det vanskelig å kneppe skjorta, løfte koppen og ta hånden opp til munnen for eksempel. Man må begynne på nytt med alt mulig, forklarer han.

Mestringsfølelse

Maurstad forteller at det i tiden etter hjerneslaget, har vært de mindre tingene som har skapt mestringsfølelse. Den første dagen på Skogli skulle han kneppe igjen sin egen skjorte. Da han kom til nest siste knapp, så han at det var noe som ikke stemte, og måtte starte det hele på nytt.

– Det å kneppe opp igjen var like vanskelig. Jeg benyttet bortimot en time på å få på meg skjorten, forteller en åpenhjertig Maurstad.

– Så vanskelig er det til å begynne med. Man opplever dermed små seire hele veien.

Om rundt to uker står han igjen på scenen, denne gangen som diktleser, ved Fossedagene i Stor-Elvdal kommune.