Jakten etter «supermennesket»

Svartmetall-bandet Satyricon er svært opptatt av å holde seg i form. De mener fansen, rundt omkring i verden, fortjener å oppleve dem på sitt sterkeste under opptredener.

– Vi i Satyricon velger å se på det individuelle potensialet og styrken ved mennesket. Det handler om å skape noe, sier trommeslager Kjetil-Vidar «Frost» Haraldstad.

På det meste har Satyricon hatt opp mot 200 reisedøgn i året. Deres forståelse av svartmetall-sjangeren bygger på jakten etter det de betegner som "supermennesket".

– Jeg tror at det er et gode at det ikke alltid er en lett vei. Det finnes nok folk som oppfattes aparte og på siden av samfunnet, som ligner litt på meg. Noen ganger blir de nok knekt ganske hardt av omgivelsene, fordi de er litt på siden. Jeg har heldigvis fått lov til ganske fritt å være den jeg er.

Elitenivå

Vokalist Sigurd Wongraven har over lengre tid trent på Toppidrettsenteret, tilknyttet Olympiatoppen. Der har de to musikerne lært av prestasjonstenkningen i idretten, og tatt med seg mange mentale teknikker inn i kulturen i bandet.

Haraldstad benytter mye tid til yoga, slik at han får styrke og fleksibilitet nok til å holde seg blant verdens raskeste trommeslagere i sin sjanger.

Handler det om å bygge opp seg selv fra innsiden og ut?

– Vi forsøker på hver vår måte å skape egne ressurser, for så å ta dem inn i bandet. Vi prøver å la det reflektere oss, slik at vi danner vår egen positive spiral, påpeker «Frost».

– Det å holde seg i bra form og sikte mot prestasjoner på elitenivå, er det som skal til for å gjøre dette så godt som det kan være, forklarer trommeslageren.

Tverrfaglig «prestasjonsklynge»

Idrettslederen Jarle Aambø har en stilling tilknyttet Olympiatoppen og Norges idrettsforbunds «Prestasjonsklynge». Prestasjonsklyngen handler om å utvikle prestasjonskulturen i samfunnet, i samarbeid med blant annet Den Norske Opera & Ballett.

– Satyricon tok tidlig kontakt med oss, fordi de var nysgjerrige på hvordan vi jobber og tenker i toppidretten.

Han kjenner godt til Satyricons pretasjonskultur, og har møtt Haraldstad og Wongraven jevnlig de siste årene.

– De er nysgjerrige og veldig reflekterte. Som personer og band må jeg si det har vært et av de mest spennende miljøene å komme inn i. Vi søkte da og vi søker nå etter spennende prestasjonsmiljøer, sier Aambø.

Han kan fortelle at uavhengig av hvilken kontekst prestasjonsutøvere holder på i, har de en del fellestrekk.

– Satyricon er som utøvere på andre arenaer svært disiplinerte. De jobber hardt, øver mye og har en stadig lidenskap etter det å yte bedre.

Hva er det idrettsutøvere kan lære av Haraldstad og Wongraven helt spesifikt?

– Det er nok dedikasjonen til det de holder på med og nysgjerrigheten i det å være utviklingsorientert. De søker stadig etter å nå lengre. Satyricon er nok slik sett en øyeåpner for mange.

Den norske kombinertløperen Mikko Kokslien (31) fra Lillehammer, kjenner seg godt igjen i jakten etter å finne «supermennesket» i seg selv.

– Det går jo på det at man hele tiden prøver å utvikle seg selv innenfor de områdene man føler er viktig. Det gjør man jo egentlig kontinuerlig. Man finner ut hvor man er og hvor man vil for deretter å ta valg utifra det. På den måten er det en fremdrift i hvordan man er som person og idrettsutøver.

For Kokslien handler idretten mye om det å hele tiden bli den beste mulige versjonen av seg selv. Noe som igjen fører til at gleden blir større i takt med bedre prestasjoner.

– Dermed tar man valg for hele tiden å kunne bli bedre og eventuelt å bli et «supermenneske».

Kombinertløperen tror også at ulike miljøer kan lære av hverandre når det er snakk om prestasjonskultur.

Rastløsheten

Langt inne i et industrifelt på Helsfyr i Gamle Oslo, finnes det et stort murbygg. Høyt oppe i dette bygget, inne i en gang, i et nokså lite rom, øver svartmetall-bandet Satyricon.

På en trommestol, bak et perkusjonsinstrument, sitter en langhåret, voksen mann med piercing i nesen. Av mange er han regnet som en av de dyktigste trommeslagerne i verden, i sin sjanger. Kjetil- Vidar Haraldstad er stille under øvingen, med frontmann Sigurd Wongraven som stadig tar ordet og regien, mens trommeslageren selv ser rastløs ut.

– Jeg proseserer musikalsk informasjon så lenge jeg er i øvingslokalet. Det bidrar nok litt til uroligheten, men jeg har alltid vært en litt anspent og urolig sjel, og det kommer veldig til uttrykk i øvingssituasjonen, sier Haraldstad.

Hvordan er han som trommeslager?

– Han er en dedikert artist som bruker veldig mye tid på instrumentet sitt, og han har viet livet sitt til det å spille trommer. Det preger han i alt han gjør. Det han gjør ut over det å spille, er i stor grad myntet på at han spiller trommer, beskriver vokalist og gitarist Sigurd Wongraven som har kjent Haraldstad siden 1992.

Forholdet til alkohol

Som band har Satyricon eksistert siden 1990. Noe som betyr lang erfaring innen bransjen og nyttige lærepenger på veien.

– I løpet av årene har vi funnet ut av hva slags balanse vi bør ha med tanke på alkohol. Vi drikker ikke før vi opptrer, og ser at vi ikke kan gi for stort rom til alkohol og ren nytelse om vi skal kunne være på vårt beste. Det er viktigere enn noe annet.

Det finnes ikke alkohol i bussen til et av de mest turnerende bandene i Norge de siste årene.

– Det handler om respekt for eget arbeid og respekt til de som kommer for å høre på oss. De fortjener å se Satyricon i storslag og ikke en b-utgave av bandet de liker. Det handler også om å forsøke å få litt levetid. Jeg tror man brenner lyset i begge ender om man yter maksimalt på scenen og i tillegg skal drikke med begge hendene, sier 43-åringen.

Samtidig er det rom for nytelse.

– Det kan jo ikke bare være et asketisk regime for det rigides skyld. Sigurd bruker en del tid som vinprodusent og selv har jeg begynt å gi meg ut i ølets verden. Vi er opptatt av nytelse, men det skal aldri komme i veien for det vi gjør i bandet, forklarer Haraldstad.

Dedikasjon

Haraldstad tror han har knyttet seg enda sterkere til en spesifikk interesse som musikk, bare ved å stole på egen dedikasjon til interessen. Han meddeler at mye av det han foretar seg utenfor øvingsstudioets fire vegger, er knyttet til virksomheten som musiker.

– For min del må det være slik. Jeg føler at hele livet mitt kretser rundt det å yte som trommeslager. Trening og kosthold er en stor del av det. Mye av de musikalske ideene kommer ofte til meg når jeg går en god tur i skogen. Jeg tenker musikk også da.

Behandler du deg selv som en toppidrettsutøver?

– Vi har i hvert fall brakt inn mange faktorer fra toppidrettsutøveres måte å være og tenke på. Jeg vil si at vi har lært mye av prestasjonskulturen i idretten, forhåpentligvis har vi også gitt litt tilbake, ved å vise dem et eksempel på at slik tenkning også kan fungere i et annet miljø.

Han forklarer at Satyricon ønsker å støtte opp under kreativitet og egenart ved å bruke prinsipper og metoder fra prestasjonskulturen.

– Det å kunne utøve musikken med overbevisning, og den fysiske kraften og tilstedeværelsen som trengs for å gjøre dette på et toppnivå er viktig for meg, avslutter «Frost».