Fant norsk science fiction fra 1885

«På månen. Vill fjellørken i bakgrunnen. Natt. Jorden lyser på himmelen. Først tom scene. En stim månefisk svømmer derpå frem gjennom luften».

Slik lyder en av sceneanvisningene i manuskriptet «Reisen til månen» ,skrevet av den da 18 år gamle studenten Tryggve Andersen da han gikk på Hamar offentlige skole for høyere allmenndannelse (dagens Hamar katedralskole) i 1885.

Skuespillet er et syngespill med innslag av eventyr og science fiction. Noe som står i kontrast til det forfatteren senere ble kjent for. Det er nemlig noveller Tryggve Andersen forbindes med. Man kan si at hans debutroman, og mest kjente verk, «I Cancelliraadens dage» fra 1897 er en samling noveller. Her brukte han forøvrig innslag av Ringsaker-dialekt, og ble senere en inspirasjon for Alf Prøysen.

Andersen etterlot seg et konsentrert forfatterskap på ni utgivelser.

150-års jubileum

Tryggve Andersen ble født i Ringsaker i Hedmark den 27. september 1866.

Dermed er det duket for 150-års jubileum i år. Det er dette som er bakgrunnen for oppdagelsen av det spesielle skuespillet.

Dramatiker og skuespiller Morten Jostad fra Lillehammer har tidligere vært med på å sette opp «I Cancelliraadens dage» i samarbeid med Ragnar Søderlind og Ringsakeroperaen, og kjenner derfor godt til Andersens forfatterskap. Han syntes jubileet burde markeres, og nevnte dette til Randi Høstmælingen og Finn Lande Andersen. Tryggve Andersen er deres grandonkel. De hadde en mengde brev og papirer etter Andersen som Jostad skulle få lese igjennom i arbeidet med en markering.

Men det var ikke bare papirer og brev i dokumentmappene etter grandonkelen og andre slektninger. Det var også en liten grønn notisbok.

– Da jeg kom ned med den lille boken begynte Morten å lese, forteller Høstmælingen:

– Morten utbrøt: «Dette er interessant! Jeg går, og ringer når jeg har lest den».

Litt over en time senere fikk de en telefon med utbruddet «SENSASJON!» i andre enden.

– Han blir jo så entusiastisk, ler høstmælingen og nikker til Morten Jostad.

Søskenparet visste ikke hva boken inneholdt, men har mange ganger tenkt på å gi den til Nasjonalbiblioteket uten at de har kommet så langt.

Boken er datert 13/3-85, med en referanse til en oppføring på «Holsets theater» i november året etter.

Så langt man vet er dette den eneste oppsetningen stykket har hatt, og notisboka det eneste eksemplaret som eksisterer. I tillegg er det helt ukjent, og har ikke vært nevnt i tidligere biografier.

Hadde sans for romantikk

Grunnen til at Jostad lot seg begeistre, er at han har lest mye litteratur fra denne tida, og la merke hvordan stykket skiller seg ut fra epoken. Han legger til at andre helt sikkert har en annen mening og ikke vil finne det er så interessant, men han selv synes stykket er oppsiktsvekkende både som science fiction og som drama.

– Husk at han skriver dette under den tjukkeste Ibsen/Bjørnson-epoken. Og da skal man liksom skrive slik de gjør, men det gjør ikke Andersen her i det hele tatt, sier Jostad.

Professor i nordisk litteraturvitenskap ved Høgskolen i Hamar, Ole Karlsen, er overrasket over at det fortsatt fantes papirer etter Tryggve Andersen man ikke kjente til, og bekrefter Jostads inntrykk. Andersen var veldig interessert i romantikken, særlig i den tyske. Han var heller ikke noe begeistret for Georg Brandes og den nye realistiske vendingen litteraturen tok på denne tida - det moderne gjennombrudds tid som den er blitt kalt.

– Her har vi med en ung mann å gjøre som åpenbart er dypt fascinert av romantikken i en tid da man kunne forvente at man var opptatt av realismen og naturalismen, sier Karlsen etter å ha lest manuset.

Flere inspirasjoner

Stykket handler om en reise til månen som begynner og slutter i Russland. På månen møter vi blant annet de små grønne mennene Laban og Hegel som er fornøyde etter en vellykket harejakt. Det ender også bra på eventyrvis ved at hovedpersonen og kameraten hans til slutt får gifte seg med henholdsvis tsarens datter og månedatteren.

– Her snakker vi urtidlig norsk science fiction, sier advokat og boksamler Cato Schiøtz, og kaller temaet i stykket «rimelig spektakulært»​.

Schiøtz har vært aktiv i Bibliofilklubben i over 20 år, og hadde tidligere en komplett samling av Tryggve Andersens førsteutgaver. Han synes oppdagelsen av manuset var en gledelig overraskelse.

– At det dukker opp hele manus av kjente og sentrale forfattere fra den tiden er ikke hverdagskost for å si det forsiktig. Det må være lov å kalle dette en liten sensasjon.

Både Morten Jostad og Cato Schiøtz trekker frem den tydelige inspirasjonen av Jules Verne og «Reisen til månen» fra 1865. At dette emnet var interessant for en ung mann å ta tak på denne tiden tror også Ole Karlsen, og påpeker at dette er noe som er med fra romantikken.

Men han vil ikke kalle dette science fiction. Ludvig Holbergs «Nils Klims reise til den underjordiske verden» og Jonathan Swifts «Gullivers reiser» osv. er for eksempel forløpere til den moderne sci-fi tradisjonen.

– Hos Tryggve Andersen er månereisen mer et fantastisk innslag. Og det fantastiske har du i romantisk gotikk, og i folke- og kunsteventyr, sier Karlsen som også trekker frem eventyrelementet med at helten settes på prøve.

Morten Jostad på sin side mener dette er «the missing link» mellom Holberg på 1700-tallet og Bing & Bringsværd på 1960-tallet. Han trekker også frem stykkets satire.

Ole Karlsen synes at det at stykket er et syngespill – vaudeville – er langt viktigere. Dette er noe man også forbinder med romantikken, og ikke med 1880-tallet i norsk litteratur. Dette er en sjanger både Henrik Anker Bjerregaard, Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven var innom.

Innlagt populærmusikk

Syngespill-delen av stykket viser at Andersen også hadde et talent for å skrive sangbare vers. Organist i Ringsaker kirke, Roger Andreassen, sier at Andersen skriver fine bundne sangbare vers på rim – som også er morsomme å synge.

– Han var en god versifikator. Og det ser vi ikke mye av, for Andersens lyrikk vurderes som mindre sterk enn novellene, sier Andreassen.

Handlingen avbrytes av korte sangpartier basert på kjente populære melodier i samtiden. Et grep innenfor vaudeville for å skape en gjenkjennelse hos publikum. Da hadde man i hvert fall én suksess i stykket, for kjente melodier likte folk å høre.

– «Schein des Bekannten» kalte man det - et skinn av noe man var fortrolig med, forklarer Andreassen.

Litteraturinteressert og belest

At Tryggve Andersen skrev sitt fantasirike syngespill i en alder av 18 år, viser at han var en veldig belest og språkkyndig ung mann.

– Jeg tror det ikke er så mange gymnasiaster i dag som slår om seg med sitater på latin, og som leser tysk romantikk på originalspråket, smiler professor Karlsen, og legger til at miljøet i Hamar på denne tiden var veldig intellektuelt oppgående, for eksempel med det kjente biblioteket på katedralskolen og miljøet rundt folkehøgskolen på Sagatun.

Andersen studerte senere egyptologi, og ble en stund sett på som professor Jens Liebleins etterfølger.

Ole Karlsen synes dette nyoppdagede stykket utfyller det bildet vi har av hva Tryggve Andersen var opptatt av som ungdom – noe som var med på å forme han som forfatter senere.

– Språklig uttrykk og form er noe han tidlig er opptatt av og prøver å beherske, sier Karlsen.

Skal presenteres

Morten Jostad og Tryggve Andersens etterkommere har allerede blitt spurt om å publisere skuespillet enten i bokform eller på internett. Jostad selv synes det bør settes opp og spilles.

– Det rekker man nok ikke i jubileumsåret, men kanskje senere, sier Jostad og vifter en liten stafettpinne i retning Ringsakeroperaen.

Stykket er ganske utfordrende scenografisk, men Tryggve Andersens grandnevø Finn Lande Andersen som også er kunster, har allikevel latt seg inspirere, og har allerede laget skisser til de syv scenene stykket består av.

Jostad har uansett lyst til å arrangere en presentasjon både i Hamar og gjerne i Universitetsbiblioteket. Der er planen å lese og synge sanger fra stykket, 130 år siden siden sist det ble fremført.