Droppet ut av skolen for å spille

Foreldrene satte strenge grenser for hvor mye 15 år gamle Jørgen fikk lov å sitte bak skjermen. Han måtte til sengs før klokka elleve om kvelden, og fikk ikke spille før han hadde gjort leksene.

– Jeg tror nok jeg spilte mer enn dere var klar over, sier nå 19 år gamle Jørgen til mor Birgit.

De sitter i sofaen i foreldrenes stue. Jørgen «Hatrixx» Elgåen er hjemme i Norge på en snarvisitt fra Los Angeles. Han har et fast blikk bak brillene. De snakker om de tidlige tenåra, da de bodde på en gård i Engerdal nord i Hedmark.

Han begynte med spillet League of Legends som 13-åring. Mens de andre gutta på skolen jaktet, fisket eller spilte fotball, satt han hjemme i gamingstolen. Han forteller at han sto opp grytidlig for å spille, gjerne klokka fem om morgenen mens alle andre i huset sov.

Når middagen var klar, kom ikke Jørgen. Han var midt i et onlinespill, og et middagsavbrekk ville ødelegge for de andre på laget.

– Jeg var bekymra og vi krangla mye. Jeg var redd all spillingen skulle gå ut over skolen og mente han heller burde treffe kompiser og drive med idrett og friluftsliv. Jeg tenkte at han kastet bort evnene sine, sier Birgit Elgåen.

Gård med sau

På gården der han vokste opp, hadde de sauer.

– Jeg hadde jo ønsket at du hadde vært med i fjøset, da, men det var du ikke interessert i, sier Birgit og ser på sønnen.

Jørgen flirer.

Det er langt mellom husene i Nord-Østerdalen. Han måtte sitte tre timer i buss daglig for å komme seg fram og tilbake til skolen. Det var få jevnaldrende i nærheten.

– Engerdal er en kjedelig plass. Jeg havna litt på utsida, sier han.

Han fant sin egen interesse. Og mange venner i gamer-miljøet rundt i verden. Seinere har han besøkt flere av dem.

Foreldrene forsto seg ikke på det han drev med.

– Jeg sto og kikka på. Det gikk for fort til at jeg skjønte noe av det, sier Birgit.

Ingen hadde drømt om at han som 19-åring skulle leve av å spille – på den andre siden av jorda.

90 000 på tribunene

Spillet hans, League of Legends (LoL), er blitt et av verdens mest populære spill siden lanseringen for åtte år siden.

Samtidig har e-sport som konkurranse- og publikumssport vokst enormt.

43 millioner mennesker rundt i verden så overføringene av kampene i fjorårets verdensmesterskap i LoL. Premiepotten var på 55 millioner kroner.

Årets verdensmesterskap holdes i Kina i høst, med finale på OL-stadion i Beijing med plass til 90 000 mennesker på tribunene.

League of Legends foregår i et mytologisk univers, med drager, magikere og trollmenn. Spillerne skal skyte og kjempe seg fram til målet. Det er fem på laget, som må samarbeide for å bekjempe motstanderlaget og ødelegge deres base.

Det handler mest om taktikk og strategi, forteller Jørgen. Han må tilpasse seg spillets gang, kommunisere med de andre på laget og være fullt konsentrert. Dessuten må han være rask med fingrene på tastene.

Han har spilt det samme spillet utallige ganger gjennom seks år, men blir ikke lei. Han sammenligner med fotball: Der handler det alltid om å få ballen i mål, men det er uendelig mange veier til målet.

Droppa ut av skolen

Familien flytta til Trondheim. Etter to år på videregående kom han til foreldrene og fortalte at han ville slutte på skolen.

Han var 17 år, og ville bruke et år på bare å spille League of Legends. Han skulle gå e-sportlinje på folkehøgskole og prøve å bli god. Drømmen var å ha spillingen som yrke, fortalte han foreldrene.

Han lovte at han skulle begynne på skolen igjen hvis han ikke lyktes med målet sitt.

– Det var skummelt og ukjent. Vi måtte jobbe litt med oss sjøl, sier Birgit.

Det var ingen lett avgjørelse å la sønnen avbryte utdanningen for å drive med det de – den gang – så på som tidsfordriv og usunn og avhengighetsskapende lek.

Samtidig ville de gjerne støtte ham og la han drive med det han likte, og de innså at det var vanskelig å slåss imot lidenskapen hans. Han hadde åpenbart et talent, og kanskje kunne det ligge karrieremuligheter i dette også?

Ikke minst stilte de seg spørsmålet: Hva hvis han hadde vært et supertalent i langrenn eller fotball, hva ville vi tenkt da?

Til slutt kom foreldrene til at de ville gi ham sjansen.

Fikk tilbud

Allerede et halvt år seinere, etter gode resultater i spillet, kom muligheten. 18-åringen fikk profftilbud fra det tyrkiske laget HWA.

Lille julaften 2015 pakket han ut julegavene sine, før han grytidlig dagen etter satte seg på flyet til Istanbul.

Det var en iskald morgen på Atatürk-flyplassen. Han ble møtt av manageren for sitt nye lag. De kjørte gjennom den enorme byen til leiligheten der han skulle bo med sju nye lagkamerater – seks tyrkere og en danske.

Det var julaften. Plutselig var 18-åringen oppvokst i skogene i Hedmark i Europas største by, Istanbul med 14 millioner innbyggere. Han skulle leve av å spille, i en liga med høyt nivå og kamper i store arenaer.

Han var voldsomt spent.

I Tyrkia

Overgangen var stor på flere måter. Ikke bare var han i et nytt land langt hjemmefra, med ukjent mat og annen kultur. For den unge nordmannen var strenge krav fra lagledelsen et sjokk – eller en oppvåkning som han sier selv.

Før hadde han spilt for moro skyld, nå var det alvor. I Norge er e-sport en liten sport med ganske useriøse utøvere, ifølge Jørgen.

Han fikk kjeft for at han brukte fritida til å se på serier, de forventet at han trente på spillet og at han sørget for å være i god fysisk form. Som i sjakk, er de beste e-sportutøverne godt fysisk trent for å klare å tenke klart i mange timer i strekk.

– Det var først da jeg kom til Tyrkia jeg så hvordan ting bør gjøres. Da ble jeg også bedre, sier Jørgen.

Men det var mye 18-åringen ikke trivdes med. Lønna kom ikke alltid når den skulle. Det var urolig i landet, og han turte ikke ta bussen på grunn av de mange terrorangrepene på denne tida. På laget var det store motsetninger og mye krangling, de gikk ikke så godt sammen.

Etter et halvt år ble han vraket fra laget og reiste hjem.

Men – det var på ingen måte aktuelt å gi opp målet. Ikke nå.

I Los Angeles

Etter et kort opphold med et tysk lag, fikk 19 år gamle Jørgen tilbud fra laget Tempo Storm i desember 2016. De spiller i Challenger Series, det nest høyeste nivået i Nord-Amerika.

Han skulle bo i Los Angeles, selve verdenssentrumet for League of Legends. Han flyttet inn i hus med lagkameratene i Corona utenfor millionbyen.

Alt var gjennomproft, forteller Jørgen. De fikk faste tider for spilltrening hver dag, og analyserte strategien i kamper. En egen kokk laget mat til spillerne. Hadde felles yoga. Å ta seg se en joggetur ble ny morgenrutine for Jørgen.

Sosialt var det også bra. Laget ble en vennegjeng, som gikk på kino og var sammen mye av tida. Det er viktig å komme godt overens for å spille bra sammen, forklarer Jørgen.

Han stortrivdes med sitt nye lag.

Stort press

Når vi møter ham, har han akkurat avsluttet en litt skuffende kamp med Tempo Storm i Los Angeles. De tapte 3–0 i semifinalen i Challenger Series. Han reiste hjem til Trondheim «for å resete seg», som han sier.

Den nye mid laneren fra Norge, «Hatrixx», gjorde det ikke så bra. Titusener følger kampene på nettet, og han fikk høre det skikkelig på sosiale medier etterpå. Hvem var denne nye nordmannen til Tempo Storm?

– Jeg må heve meg, hvis ikke blir jeg kanskje bytta ut, sier han der han sitter på gutterommet i Trondheim og øver.

Han forteller at det gjelder å spille seg gjennom alle tenkelige scenarioer. Det går så fort under spillet at han ikke har tid til å tenke, han må vite i hodet hva han skal gjøre.

Som andre toppidrettsutøvere lever e-sportutøverne med kniven på strupen, de må prestere. Det er stadige utskiftinger på lagene.

Mor Birgit rister på hodet. Hun jobber i bokhandel.

– Det er et vanvittig press de har på seg. Jeg kunne ikke hatt det slik på jobb, sier hun.

Jørgen rister litt på hendene. På nattbordet ligger det en treningsmanual han bruker for å trene håndleddet. Så mange timer ved tastaturet daglig sliter på muskulaturen.

Lever godt av det

De beste e-sportutøverne i verden er supermillionærer. Spillindustrien har blitt den største underholdningsindustrien i verden, større enn film og musikk.

Også den unge nordmannen lever godt av yrket sitt. Han får de fleste utgifter dekket og tjener det han kaller «en vanlig norsk lønn».

Han er en av en håndfull norske gamere som har gjort hobbyen til levebrød i utenlandske ligaer.

– Jeg digger det jeg driver med, sier Jørgen.

Også i Norge er det en profesjonalisering på gang. I 2014 ble det opprettet en nasjonal liga, Telenorligaen, som er for både eliten og bredden.

Men – Jørgen mener Norge har en lang vei å gå, også i forhold til våre naboland. E-sport er lite anerkjent som sport, pengepremiene er små og da er det heller ikke så mange som tar det på alvor.

– Her tas det ikke seriøst. Mye av tida jeg brukte på å spille i Norge var bortkasta, sier han i dag.

Anerkjennelse på vei

På Gausdal videregående skole ved Lillehammer installerer rektor Erland Sandvik et rom med maskiner, skjermer og gamingstoler.

Fra høsten kommer gamerne.

E-sport blir del av tilbudet på idrettslinja på skolen, som et fag elevene kan velge i likhet med blant annet langrenn, fotball og håndball. Elevene skal få undervisning i blant annet skuddteknikk og taktikk i spillet Counter- Strike.

Det var en gruppe ungdomsskoleelever som kom til skolen med forslaget. Rektoren sier de først lo av forslaget, «dataspill på idrettslinje, det skulle tatt seg ut».

Halvannet år etter ser han helt annerledes på det. Han sammenligner e-sport med sjakk og lagidretter.

– Dette er en idrett. Det er mange likhetstrekk med andre lagspill. Vi ønsker å påvirke ungdommene til å jobbe strukturert og ta det seriøst, også når det gjelder kosthold og trening.

Han innrømmer at det har kommet kritikk, både fra folk på skolen og utenfor skolen, men mener det er feil å fnyse av det som er ukjent for den voksne generasjonen.

– Verden forandrer seg, sier Sandvik.

Også Garnes videregående skole utenfor Bergen og Tiller videregående i Trondheim har opprettet eller er i ferd med å opprette lignende tilbud.

– Glad han aldri ga seg

For mor Birgit er det uvirkelig det som har skjedd de to siste åra.

Hun har en 19-årig sønn som bor i Los Angeles, som lever av hobbyen sin, og som tjener bedre enn henne. Hun opplever ikke sjelden at folk hun møter, både unge og voksne, spiller selv og vet hvem «Hatrixx» er.

– Det er sprøtt, sier hun.

En gang var hun fortvilet over at Jørgen «kastet bort tida si». Slik tenker hun ikke lenger. I dag er hun glad for at hun og faren lot ham hoppe av videregående skole.

– Han har klart å lage et levebrød av dette og han ble en gladere gutt etter at vi bestemte oss for å støtte ham.

Bleikfeite gutter med fett hår og utrent kropp som lever på energidrikk og er oppe hele natta – fordommene mot dataspill i voksengenerasjonen er sterke. Birgit opplever at hun noen ganger nesten må forsvare det sønnen gjør.

Men det kan kanskje være noe i fordommene? Kan hun fortsatt forstå bekymra foreldre?

Hun sier hun ikke er i tvil om at det kan være negativt for noen å spille for mye, men at hun synes foreldrene skal sette seg inn i ting og snakke med ungdommene sine.

– Jeg tror ikke vi oppnår så mye bare ved å stritte imot.

Hun er stolt over at han har gått sine egne veier.

– Han er blitt god til tross for oss. Han måtte kjempe for hver time han spilte. I dag er jeg glad for at han sto på og aldri ga seg.

Nedturen

Jørgen reiser tilbake til Los Angeles.

Målet er at laget skal kvalifisere seg til toppserien, LCS, og de står foran en avgjørende kamp.

«Hatrixx» har kniven på strupen etter kampen han spilte i vinter. Det blir fort klar at Tempo Storm ønsker å gjøre endringer på laget. Utskiftinger er vanlig, enda mer enn i andre sporter.

Han hadde håpet og trodd han skulle fortsette. Men når han kommer tilbake til LA får han vite at han ikke lenger er på laget. Han erstattes av polske Marcin Wolski. To andre spillere forsvinner også ut.

– Sånn er det i det miljøet her, kommenterer han tørt.

Han fikk en siste lønning, og så var det bare å sette seg på flyet tilbake til Norge, uten arbeidsgiver, uten faste framtidsplaner.

Brått og brutalt.

Hjemme igjen

Han er tilbake i foreldrenes hus. Nå starter jakten på et nytt lag.

Han gir seg ikke, heller ikke nå. En dag kanskje han er med i verdensmesterskapet?

Nå i høst vil han finne seg et lag i Europa, med et klart mål om å komme seg til toppserien LCS, League of Legends Championship Series. Det er ti lag i Europa og ti i Nord-Amerika som spiller i LCS.

– Dette er drømmejobben. Jeg vil drive med det så lenge jeg kan, tjene mest mulig penger og bli så kjent som mulig.

Han gir seg selv ett år på å nå målet om LCS.

– Jeg skal klare det. Hvis ikke slutter jeg som profesjonell spiller.

Når han en dag gir seg, skal han studere til å bli lærer, og helst engelsklærer. Planen er klar.

Han må bare gjøre ferdig videregående først. Det har han lovt foreldrene.