Hans Patrick tok livet sitt under innleggelse på DPS Sanderud
Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Den siste samtalen

Lene Juliane Skjønsberg forlot sin deprimerte sønn på venterommet på psykiatrisk akuttavdeling. De skulle aldri mer snakke sammen.

Ullevål, 2. juni 2015:

Patrick Skjønsberg er 21 år, og ligger i kunstig koma. Ansiktet hans er rødprikkete og hovent.

Natten før ble han ble flydd i luftambulanse til Ullevål, etter et selvmordsforsøk på rommet sitt på Sanderud psykiatriske sykehus. Personalet fant ham livløs på gulvet, fire timer og tjue minutter etter at han hadde blitt innlagt.

Fylkeslegen skal senere konkludere med brudd på spesialisthelsetjenesteloven hos Sanderud sykehus.

Romedal, Stange, 29. januar 2018:

Lene Juliane Skjønsberg sitter i sofaen hjemme. Det renner en tåre sakte nedover kinnet hennes. Hun forteller om sønnen og om dagen da alt gikk galt. Om dagen da den eldste sønnen hennes ikke ville leve lenger.

Hun var bare 19 år da hun fikk Patrick.

Det må være det største i verden. Det å få holde sitt eget, nyfødte barn i hendene.

Lene Juliane Skjønsberg

Patrick får med tiden to søsken, søsteren Isabell og broren Fabian. Han er stolt av dem, stolt av å være storebror. De tre barna har forskjellige fedre, men alle tre bor under samme tak hos Lene Juliane. Halvsøsknene utvikler tette bånd, tross aldersforskjellen.

Lene Juliane synes det er vanskelig å følge opp den eldste sønnen. Han kan bli så sint, da kaver han seg opp og det blir mye armer og bein. Noen ganger skader han seg selv. De to har et tett forhold, men moren synes det er utfordrende å følge opp gutten godt nok gjennom hans opp- og nedturer.

Hun får hjelp av barnevernet og BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) med å bistå sønnen. Det blir tatt tester for å finne ut av eventuell ADHD og lese- og skrivevansker, men man finner ingenting.

Når Patrick skal begynne på videregående, faller valget på noe praktisk. Det blir teknisk industriell produksjon. Han fullfører to år, men får ikke lærlingplass.

Sjenert

Patrick vokser opp til å bli en stille og rolig gutt. Nesten litt inneslutta. Hvis han snakker med noen, så er det med moren eller noen få, nære venner.

Glad

Tenåringsgutten liker biler. Særlig Volvo. Han liker å skru, mekke, og sjekke at det funker.

Rastløs

Patrick innreder et eget rom i garasjen. Der er han mye. Men han er en rotløs gutt, klarer ikke helt å lande.

Årene går, uten at Patrick får fullført videregående. Han får noen strøjobber her og der, Lene Juliane forsøker å hjelpe. Samtidig skjer det andre ting i livet til sønnen. Etter flere korte forhold til jenter, blir det en dag virkelig alvor. Paret flytter sammen i en leilighet i Brumunddal, og livet ser litt lysere ut.

Etter en stund blir det brudd. Patrick ser etter ny leilighet. Han vil klare seg selv, ha sitt eget.

Hamar sentrum, 1. juni 2015, kl. 15

Lene Juliane er på jobb. Hun får telefon fra Patrick. Han er lei seg, gråter. Vil ikke være alene, er redd for å være alene. Hun spør om han ikke kan komme ned på jobben hennes, så kan de sette seg ned og prate litt. Eller kanskje gå ut og spise?

– Jeg kommer meg ikke så langt, mamma. Jeg orker ikke mer! Så legger han på.

Lene Juliane forstår umiddelbart at det er alvor. Det er ulikt Patrick å være rolig i stemmen, men samtidig så trist. Som regel kaver han seg opp. Derfor ringer hun politiet. Hun møter en kjent stemme i den andre enden. Politibetjent Kjetil Enger har hun møtt tidligere, døtrene deres går i samme barnehage. De har møtt hverandre ved flere anledninger, og det er noe trygt med Kjetil.

Nå spør han henne rett ut:

– Anser du dette for å være reelt, er han en fare for seg selv nå?

Hun svarer ja. Følelsen hennes er sterk. Noe er alvorlig galt. Det sendes ut patruljer for å lete etter Patrick. Lene Juliane forblir på jobb i håp om at sønnen vil komme dit likevel. Hun vet fra tidligere at han alltid tar kontakt med henne når ting ikke er som de skal.

Medmennesket

Kjetil Enger er politi og sier det var naturlig å stille opp som medmenneske for en person han kjente. Han forstod raskt at det var en krisesituasjon, og han rådet Lene Juliane og Patrick til å dra på legevakta. Man trenger en henvisning fra lege for å kunne få plass på psykiatrisk avdeling.

Hamar flyplass, 1. juni 2015 kl. 17.30

Politiet finner Patrick, i bil. Han blir rolig med over i politibilen. De blir enige om at de skal møte Lene Juliane på legevakta.

Så fort hun møter sønnen, setter hun seg rett ned ved siden av ham.

– Jeg sa til ham at «jeg elsker deg av hele mitt hjerte, helt opp til himmelen og ned igjen!» Det var liksom vår setning, sier hun.

Mor og sønn får komme inn til legen, og han spør Patrick hva som er vanskelig. 21-åringen svarer at han er redd tankene sine, og at han ikke ønsker å leve lengre. Han er sliten, orker ikke mer.

Legen spør om Patrick vil legge seg inn på akuttavdeling for å få hjelp. Patrick svarer «jeg tror ikke noen kan hjelpe meg nå, men om det er noen som kan det, så vil jeg det.»

Hans Patrick hang seg under innleggelse på DPS Sanderud

ELSKER DEG: Det var aldri noen tvil om hva som skulle stå på gravsteinen.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Sanderud sykehus, Ottestad, 1. juni 2015 kl. 19.30

De må vente lenge på sykehuset. Det er hektisk aktivitet på venterommet, med mange pasienter som skal legges inn.

Lene Juliane forteller sønnen hvor glad hun er i ham. Hun sier at hun vet at ting er vanskelig nå, men at det vil bli bedre. Han må bare komme seg over denne kneika.

De blir tatt imot av en helsefagarbeider og en lege. Patrick er helt stille. Personalet stiller ham mange spørsmål, om hva som har skjedd, hvorfor han ikke vil leve lenger. 21-åringen svarer at han hele dagen har tenkt på å ta livet sitt. Men han klarte det ikke, var redd for at det ville gjøre vondt.

Sykehuset Innlandet Sanderud

SANDERUD: Hit kom Patrick etter at han fikk tanker om å ta livet sitt. Lene Juliane har ikke orket å ta turen tilbake hit. Den siste gangen hun var der, hentet hun tingene hans.

Foto: Alexander Nordby

Deretter spør de hva som gjør ham glad, hva han liker å drive med. Så lurer de på hva som gjør at han er så lei seg nå, hva som gjør vondt. Patrick svarer at det er tankene hans som gjør ham redd. De spør om han har drevet med selvskading, og han forteller at han samme dag har skåret seg i låret. Men at det ikke hjelper lenger. Skadene tar ikke vekk smerten han kjenner inni seg.

De som vurderer selvmordsrisikoen, vurderer at den skal settes til «lav». Dette kommer fram i et notat som avdelingsoverlegen skriver senere den samme måneden. Fylkeslegen skal senere konkludere med at sykehuset ikke er gode nok til å vurdere selvmordsrisikoen hos pasientene.

De konkluderer med brudd på spesialisthelsetjenestens paragraf 2 – 2: Plikt til forsvarlighet: Helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne loven skal være forsvarlige. Spesialisthelsetjenesten skal tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud.

På akuttmottaket på Sanderud får Patrick mer info om stedet han er på, om sykehuset, hva han kan forvente seg der, og at han skal få slappe av og bli litt kjent.

Lene Juliane får beskjed om at hun må dra, selv om verken hun eller sønnen ønsker det. Men Patrick fører henne opp som nærmeste pårørende.

De avtaler at hun skal komme ned dagen etterpå, at hun skal hjelpe ham med depositumet på den nye leiligheten, og at de skal finne på noe fint sammen. Igjen er det Lene Juliane som snakker mest. Sønnen sier at han elsker moren sin, og at det gjør så vondt å ha det slik som han har det nå.

Han håper han skal få hjelp på sykehuset.

Lene Juliane setter seg i bilen og kjører hjem. For første gang siden hun fikk telefonen fra sønnen tidligere på dagen, slapper hun av. Hun vet at han er i trygge hender, at noen profesjonelle passer på ham. Hun klarer å spise litt.

Patrick Skjønsberg

STOLT: Patrick brukte mye tid på bilen sin. Dette var profilbildet hans på Facebook.

Foto: privat

I notatet fra legen som tok imot Patrick den kvelden, står det at «pasienten virket rolig og tålmodig. (...) Pasienten fortalte at han hadde selvmordstanker. Pas (forkortelse for «pasient», journ.anm.) er flink til å ordlegge sine tanker og var ærlig på det han følte. Pas. hadde flere risikofaktorer, bla ingen jobb og ingen fast bopel».

En helsefagarbeider som var med på innkomstsamtalen, skriver blant annet dette i sitt notat fra hendelsen: «På spørsmål om han kom til å skade seg mens han var i post, så svarer han at (han) skulle klare å prate med personalet i stedet for og skade seg selv. Vakthavende lege forteller at det ikke er behov for IVO (intervallobservasjon, journ.anm.)»

Legen bestemmer at han skal legges inn som såkalt «utgang med følge». Det betyr at han skal observeres på vanlig måte, uten at det legges inn faste tidspunkter personalet skal se til ham.

Legen som tar imot Patrick, skriver videre at hun vurderte å sette ham på intervallobservasjon. I slike tilfeller blir pasienten observert med bestemte tidsintervaller. Intervallene kan variere, det vanligste er fra fem til 30 minutter. Legen skriver at «jeg hadde en tanke om å sette IVO på pas og diskuterte dette med personalet som jeg alltid bruker å gjøre. Siden personalet følte at det ikke var behov for IVO så ble det bestemt at det blir vanlig tilsyn på pasienten.»

Lenger ned i notatet, under konklusjon, står det at «sett i ettertid har jeg kommet fram til at jeg skal stole mer på egen dømmekraft (...). Personalet må også finne seg i at det er LIS (lege i spesialisering, journ.anm.) lege som har siste ord i slike avgjørelser, og ikke forsøke å påvirke beslutningen for mye».

Romedal, Stange, 1. juni 2015, kl. 22

Lene Juliane melder med sønnen på Facebook.

Patrick:
Jeg har bestemt meg
Lene Juliane:
Gi det en sjanse, Patrick, få den hjelpen du trenger også blir ting så mye bedre etterhvert.
Patrick:
Det beste for meg er å slippe
Lene Juliane:
Jeg er virkelig lei meg for at du føler det sånn Patrick, men jeg lover det er lys der framme! Ikke glem at jeg er veldig stolt av deg og at jeg elsker deg, du har mange som bryr seg enormt mye om det, så dette skal vi klare!

Det kommer ikke flere svar fra Patrick. Lene Juliane blir bekymret, og ringer sykehuset.

Personen som tar telefonen, svarer at Patrick har sittet med mobilen sin det meste av kvelden, og at han har virket nedstemt. Han hadde bedt om å få en innsovningstablett før han la seg. Moren ber dem hilse så mye til sønnen, og si at hun ville komme ned dagen etter med sakene hans.

Ifølge notatet fra avdelingsoverlegen, observeres Patrick siste gang utenfor rommet i perioden 23.45-00.00.

Sanderud, Ottestad 2. juni 2015, kl. 02.36

Vakthavende lege forsøker å ringe Lene Juliane Skjønsberg. Det er ingen som svarer, men klokken 02.38 ringer hun tilbake. Legen spør om hun er alene, og forklarer at de har hatt et alvorlig selvmordsforsøk. Slik Lene Juliane husker samtalen, forklarer legen at de av rutinemessige årsaker tok potensielt skadelige eiendeler fra ham.

Sykehuset Innlandet Sanderud

SJOKKMELDING: Legen som ringer Lene Juliane med beskjeden om at sønnen har tatt livet sitt, nevner flere ganger at Patrick må ha lurt med seg egne lisser inn på avdelingen.

Foto: Alexander Nordby

Mor spør gang etter gang om Patrick er død, og hvor han er. Legen gjentar at de av rutinemessige årsaker har tatt eiendelene, og at Patrick lurte med seg noe annet inn. Videre får hun høre om at han er fraktet til Ullevål i ambulansehelikopter, og at det er et tidsvindu på 25 minutter hvor ingen har sett Patrick.

Hjemme i Romedal er Lene Juliane i sjokk. Hun forstår ingenting. Tankene er i kaos: Var han ikke trygg på sykehuset likevel? Hun forstår ikke det legen sier med at han har lurt med seg noe inn. Hvordan kan han ha gjort det? Han visste jo ikke at han skulle dit! Hun vekker samboeren – kommer på at sønnen jo fortsatt er i live, og at han er helt alene på Ullevål. Hun må dit straks! Ullevål ringer og forteller at tilstanden til Patrick er alvorlig, men stabil.

Ei venninne blir redningen. Samboeren blir igjen hjemme med Isabell. Fabian er hos faren sin denne natten.

Venninna og Lene Juliane kjører inn til Ullevål. Beskjeden fra Ullevål er streng, hun får ikke kjøre selv. Hun kontakter faren til Patrick, og orienterer ham om hva som har skjedd.

I bilen gjentar Lene Juliane gang etter gang at hun ikke forstår hvordan Patrick kan ha lurt med seg noe inn på sykehuset.

Mottagelsen på Ullevål skal hun senere tenke på som noe helt spesielt, en god opplevelse selv om alt er kaos og forferdelig. Hun blir forberedt på hva hun skal få se, hvordan situasjonen til Patrick er. Lene Juliane føler at hun er den eneste der, og at de ansatte har fullt fokus på henne.

Hun får snakke med psykolog om hvordan hun skal takle situasjonen. Det store spørsmålet hennes er: Vil Patrick overleve? Han ville jo ikke dø, egentlig!

Ullevål, 04. juni 2015

Patrick er fortsatt i koma, og det er uvisst om han vil overleve. Det skal tas tester, tester som viser om han har blodgjennomstrømming til hjernen. Imens forsøker Lene Juliane å ta vare på seg selv og familien. En psykolog på Ullevål sier at det er viktig å være ærlig, ikke ljuge til Isabell og Fabian om hva som egentlig har skjedd.

Det må være en hverdag som går videre, og det er viktig for søsknene at de får delta på aktiviteter på skole og fritid, så langt de ønsker det selv. Begge savner broren, spør hvordan han har det, og om de kan få se ham. Fabian på 12 år lurer på hvordan dette kunne skje, sykehuset skulle jo passe på storebror?

Speilbilde

Patrick tok dette bildet av seg selv en tid før han døde. Genseren han har på seg skulle senere gjøre sterke inntrykk på moren hans.

Genseren

Ingen forklarte Lene Juliane hvorfor klærne til sønnen var klippet opp. Det skulle gå to år før hun orket å ta fram posen med klærne.

Sanderud 7. juni 2015

Lene Juliane drar for å hente tingene til Patrick. Hun ringer på dørklokka til akuttavdelingen, og får beskjed om å vente utenfor. En ung gutt kommer med eiendelene til Patrick. I hånda får hun en hvit søppelpose. Hun spør etter mobil og bilnøkler, og får beskjed om at de ligger i en konvolutt i posen.

Deretter går døra igjen. Lene Juliane kjenner at hun takler situasjonen dårlig. Hun tar med seg posen bort til bilen, og kikker oppi. Der ligger klærne til Patrick, klippet i stykker.

Hun føler seg svimmel og kvalm, og forstår ikke hvorfor klærne er ødelagte.

Senere skal hun få vite av en av psykologene på Sanderud at klærne ble klippet opp fordi det ikke var tid til noe annet. Hvert sekund telte under gjenopplivingen.

Det hun også får se når hun ser på klærne, er at noe mangler.

Fylkeslegen skal senere konkludere med at sykehuset har mangelfulle retningslinjer for hvilke gjenstander som blir tatt med inn og som pasienter kan bruke for å skade seg selv. De mener sykehuset har brutt med spesialisthelsetjenestelovens paragraf 2–2.

Ullevål, 9. juni 2015 kl. 14.30

Det viser seg at resultatet av testene som blir gjort av Patrick på Ullevål, ikke er tilfredsstillende. Det er ikke blodgjennomstrømming til hjernen. Han puster fortsatt, ved hjelp av respirator, men legene konkluderer med at han er hjernedød.

Lene Juliane får det vanskelige spørsmålet om hun ønsker at sønnen skal bli organdonor. Hun bestemmer seg for å si ja. Hun tenker at sønnen var en omtenksom og snill gutt, at han hadde villet hjelpe noen andre hvis han kunne.

Det vanskelige øyeblikket kommer når hun skal si farvel til sønnen, som fortsatt puster. Han skal kjøres videre til Rikshospitalet på grunn av organdonasjonen. Lene Juliane må ta et endelig farvel med Patrick.

Ottestad kirke, 11. juni 2015

Det å stå ved siden av kisten og se sønnen død, og samtidig holde rundt Isabell og Fabian, føles helt grusomt. Det er så feil, men samtidig så godt å se ham igjen, uten at han er rødsprengt i ansiktet, uten alle ledningene.

Åtte dager senere blir Patrick begravet.

Savnet

Lene Juliane besøker fortsatt graven til sønnen hver helg, to og et halvt år etter at han døde.

Jeg får aldri sønnen min tilbake, uansett hvor mye unnskyld de sier. Men jeg håper Patrick sin historie kan gjøre en forskjell, at det blir en endring.

En av psykologene på Sanderud er den som har kontakt med Lene Juliane i etterkant av hendelsen. Det avtales et møte den 25. juni, to uker etter at Patrick ble koblet fra respiratoren på Ullevål. Lene Juliane er opptatt av at det er feil det som står i papirene, at Patrick skal ha lurt med seg noe inn på avdelingen. Det blir et av flere tema på møtet.

De frammøtte fra Sanderud forklarer at det skjedde en rutineglipp da Patrick ble innlagt. De sier at skoene ble fratatt ham. Ifølge Lene Julianes egne notater fra møtet, sier representantene fra sykehuset at «beklageligvis glemte vi å ta fra ham snora i joggebuksa. Det beklager vi veldig, det var en rutinesvikt hos oss».

Fylkeslegen åpner tilsynssak mot avdeling for akuttpsykiatri og psykosebehandling Sanderud senere samme måned. Avgjørelsen faller i desember, med to påpekte pliktbrudd hos sykehuset. Fylkeslegen kommer imidlertid til at pliktbruddene «ikke er av en slik art at saken oversendes Statens helsetilsyn».

En sakkyndig vurdering av dødsfallet, utføres av en spesialist i psykiatri i februar 2016. Han konkluderer med at sykehuset har handlet i tråd med god medisinsk praksis. Den sakkyndige peker på at man kunne hatt kontakt pasienten oftere, men at det trolig ikke hadde hatt noen påvirkning på utfallet av saken.

Divisjonsdirektør for psykiatri i Sykehuset Innlandet, Gunn Gotland Bakke, går også gjennom saken. Hun mener at tiltakene som ble gjort på avdelingen den aktuelle kvelden, ikke var gode nok.

Divisjonsdirektør for psykiatri i Sykehuset Innlandet, Gunn Gotland Bakke.

IKKE GODT NOK: Divisjonsdirektør i Sykehuset Innlandet, Gunn Gotland Bakke, skriver i sin rapport at tiltakene som ble gjort ikke var gode nok.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Hun skriver i sin redegjørelse for saken at «ut ifra min vurdering burde pasienten hatt status som Intervall observasjon hvert 10. minutt – det er lett å være etterpåklok. Jeg tenker at vurderingen om ikke å gjøre vedtak om kroppsvisitasjon var feil, et vedtak kunne medført at man oppdaget lissa som pasienten hadde i buksa si.»

Sanderud, februar 2018

Det er mange bygninger på Sanderud, de fleste lave, på tre etasjer. Avdeling for akuttpsykiatri og psykosebehandling ligger helt øverst, opp mot en liten kirke.

Avdelingsoverlege Britt Julie Baryar viser vei inn på et lite kontor. Hun forklarer om avdelingen, om hennes rolle, og at hun har jobbet som overlege i psykiatrien i tjue år. Det er hun som har ansvaret for å lære opp nye leger i selvmordsrisikovurdering. Hun er medisinskfaglig rådgiver i avdelingen og har dermed et stort ansvar for den faglige kvaliteten på det som gjøres på avdelingen.

Baryar forklarer hva det vil si å gjøre en selvmordsrisikovurdering. Av over 1100 akuttinnleggelser på avdelingen i året, skal personalet bli kjent med alle som legges inn, så godt kjent at man kan si hvor stor fare den enkelte er for seg selv. Hun sammenligner det med å kjøre langs en vei, for så å passere et elgfareskilt. På denne strekningen må man utvise ekstra varsomhet, og gjøre de mest mulig rette tingene for at man ikke skal krasje med elgen. Men for å være helt sikker på å ikke krasje, må man stanse bilen. Hvordan blir livet da? Kan et liv stanses? Med innleggelse, blottet for private eiendeler?

Akuttmottaket

Avdelingsoverlege ved Sanderud, Britt Julie Baryar, inne på mottagelsesrommet. Her forsøker legene å finne ut av hvor stor risiko det er for at pasienten kan ta livet sitt.

Vi står i store dilemmaer i møte med pasientene. Menneskerettigheter og lovgivning opp mot behovet for å beskytte dem mot seg selv.

Britt Julie Baryar, avdelingsoverlege

Avdelingsoverlegen forteller at sykehuset ikke er, og heller ikke skal være, et fengsel med glattceller. Pasientene er ikke kriminelle, de skal behandles med respekt og de skal fortsatt få ha sitt handlingsrom. For eksempel er det en stor inngripen å ta fra en pasient mobiltelefonen. Da må det gjøres vedtak, og ordet «tvang» kommer inn i bildet. Når er en person så syk at det er nødvendig å tvinge noen?

Personalet møter stadig på slike dilemmaer. Loven om personvern og menneskerettigheter på den ene siden, behovet for å beskytte pasienten mot seg selv på den andre. Hele tiden må de tenke på at pasientene skal skrives ut en dag. De skal ikke være i sykehusbobla for alltid, tvert imot skal de få behandling slik at de blir friske og kan leve livet sitt.

Men noen blir dessverre ikke friske. Og for noen blir det så mørkt, tross gjentatt behandling, at de tar sitt eget liv. Enten før de blir lagt inn, under oppholdet eller etter de blir skrevet ut. Det har blitt satt i gang nasjonale satsinger for å få ned selvmordstallene, uten at man har sett den store effekten. Rundt en tredjedel av dem som tar livet sitt, har aldri vært i kontakt med hjelpeapparatet. Men selv om man får behandling, finnes det ingen enkel løsning på psykiske lidelser. Det er et stort behov for tiltak og oppfølging også etter innleggelse, og sykehuset ser at disse behovene ofte ikke er dekket godt nok. Årsakene til selvmord er sammensatte, og arbeidet med å forebygge at et menneske velger å avslutte livet sitt må derfor være like sammensatt.

På bakgrunn av Fylkeslegens kritikk, har sykehuset måtte sette i gang tiltak etter det som skjedde med Patrick. I et brev til Fylkeslegen lover sykehuset å gi bedre opplæring i å vurdere selvmordsrisiko. De skriver også at de har gjort rommene mer sikre.

Britt Julie Baryar ser på hendene sine. Hun forklarer at det dessverre er slik at noen pasienter med psykiatriske sykdommer har høy dødelighet. Risikoen for selvmord øker med graden av psykisk lidelse. Målet må hele tiden være å gi pasientene god behandling for sine lidelser. På den andre siden tror og vet de at de hjelper svært mange som har psykiske sykdommer.

De siste fem årene har det vært tre selvmord i forbindelse med innleggelse på akuttpsykiatrisk avdeling på Sanderud. Patrick var en av dem. Baryar sier at hun selv har gått gjennom saken til 21-åringen. Hun er trygg på at Fylkeslegen har gjort en god og svært grundig gransking av hendelsen, og har gitt tilbakemelding på sykehusets håndtering av saken. Hun sier hun har gått lenger enn fylkeslegen i å påpeke hva de som avdeling kunne gjort annerledes, ikke minst for å redusere risikoen for at lignende kan skje igjen.

Hun sier at et selvmord på avdelingen er et sjokk for alle. Det er en svært sjelden og ekstrem situasjon. I en slik situasjon kan det derfor hende at informasjon som gis kunne vært gitt på en annen og bedre måte når man ser på det i ettertid. Pårørende kan ha blitt møtt på en måte de opplever som lite ivaretagende, men som på ingen måte var tilsiktet fra legens side. Dette beklager Baryar og sier at alle i sykehuset må møte etterlatte med respekt og forståelse.

Romedal, Stange januar 2018

Lene Juliane Skjønsberg sitter i sofaen og forteller hele historien om Patrick. Det tar flere timer. Tårene renner. På bordet står det friske roser, et tent lys. Lene Juliane er direkte i blikket, selv om det gjør vondt å snakke om sønnen.

Tida etter selvmordet har vært hard. Hun var sykmeldt et helt år etter det som skjedde i juni 2015. Hun fikk, og får fortsatt, god hjelp av psykologer og fastlegen i hjemkommunen. Men det har vært mange dager der hun ikke har orket noe annet enn å få ungene på skolen.

Det siste året har gått bedre, og hun har begynt å jobbe igjen på hudklinikken på Hamar. En forståelsesfull sjef har hjulpet henne på veien tilbake til den normale hverdagen, sammen med Fabian og Isabell, kollegaer, en god venninne, og en onkel som står henne nær. Hun har også blitt møtt med stor forståelse og sympati fra familien og nærmiljøet. Barnehagen og skolen har vært viktige støttespillere.

Parallelt forsøker Lene Juliane å få erstatning for det som skjedde med Patrick, ikke så mye for pengenes del, men for å få en følelse av å bli forstått og hørt. Søknaden til Norsk pasientskadeerstatning er sendt, men behandlingstiden er lang. Det er uvisst hva som blir utfallet av saken.

Isabell og Fabian er i dag åtte og fjorten år. De savner broren sin, og snakker ofte om ham. Som mor er Lene Juliane opptatt av å stoppe opp og være til stede på en annen måte enn tidligere. Dagen i morgen vet hun ingenting om, men hun vil at alt skal være bra dersom det skulle skje noe. Derfor avslutter hun gjerne gulvvasken når Isabell spør om de kan lese ei bok eller se en film.

Hun sier så ofte hun kan at hun er glad i ungene. Fjortenåringen er litt lei av «jeg elsker deg opp til himmelen og ned igjen» akkurat nå, så det går i «I love you.» Hun vil alltid være mamma til tre, man har bare mulighet til å holde rundt to.

I VINDUSKARMEN

I VINDUSKARMEN: Hver gang hun ser ut av kjøkkenvinduet ser hun sønnen. For Lene Juliane er det viktig at Patrick fortsatt er med familien.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Hun tenker mye på Patrick. Ser på tegningen av ham i vinduet på kjøkkenet, der han er så lik seg, og der han ser på henne med et skøyeraktig smil. Hun tenker på at han egentlig ikke ville dø. Patrick ville ha hjelp, han la seg inn på sykehuset frivillig.

Det er positivt å tenke på at sønnens organer trolig kunne brukes for å hjelpe andre. Kanskje finnes det en fire-fem personer som har fått et bedre liv med ny lunge, nyre eller lever?

Kanskje hjertet hans slår?