Yazan (17)

ENSOMHET: Yazan var for kort tid siden en del av en vennegjeng som hang sammen dagen lang og tok vare på hverandre. Nå har alle flyttet fra mottaket unntatt Yazan selv. Det har gjort ham svært trist og deprimert.

Foto: Knut-Øyvind Hagen / NRK

– Jeg sluttet å spise da vennene forlot mottaket

STANGE (NRK): Syriske «Yazan» ble deprimert da alle hans venner flyttet fra transittmottaket han bor på. UDI innrømmer at det er en belastning å skille barna fra hverandre.

– Den første tiden etter at de flyttet, sluttet jeg helt å spise. Jeg orket ikke å gå ut av rommet. Jeg savner dem forferdelig mye.

Syriske Yazans mørke øyne blir fylt av melankoli og vemod, der han sitter og tenker på vennene sine. For to uker siden var alle hans nye venner på Åkershagan transittmottak i Stange samlet, de var som en familie. Men nå har alle de andre blitt flyttet til alle kanter av vårt langstrakte land: Tromsø, Stavanger, Harstad og Halse (utenfor Kristiansand).

Den siste kvelden sammen med de andre guttene sitter godt i minnet hans.

– Vi satt sammen i mange timer rundt et bord, og bare pratet og pratet. Sånn forsøkte vi å gjøre det mindre trist. Vi trengte å ha en siste stund sammen, før alle skulle dra og bli borte fra hverandre. Jeg husker at jeg sa til dem: «Jeg kommer til å savne dere, mine brødre». Det var trist og vanskelig å ta farvel, og vondt å bli igjen alene her på mottaket.

Forsker: – Veldig vondt for dem

Guro Brekke Omland

FORSKER: Guro Brekke Omland har forsket på gruppen enslige mindreårige asylsøkere, og fulgt hvordan det har gått med dem etter at de har blitt bosatt rundt i norske kommuner. Hun sier at det å få flytte sammen med noen som de har knyttet tette bånd med kan være viktig for barnas psykiske helse.

Foto: Tron Trondal / UIO

Yazan er langt fra den eneste som sliter i etterkant av en slik seperasjon. Guro Brekke Omland er stipendiat ved Universitet i Oslo og forsker på gruppen enslige mindreårige asylsøkere. Hun sier at situasjonen er vanskelig for alle.

– Selvsagt er det veldig vondt å skilles. Den første tiden er det mange som etablerer sterke bånd med de andre barna, fordi de er i samme situasjon og deler de samme bekymringer. De har alle vært gjennom traumatiske hendelser, opplevd krig og flukt og opprivende brudd med familien.

Jeg husker at jeg sa til dem: «Jeg kommer til å savne dere, mine brødre». Det var trist og vanskelig å ta farvel, og vondt å bli igjen alene her på mottaket.

«Yazan» (17)

Nettopp disse båndene og vennskapene bør man dermed verne om, sier hun.

– Det er viktig at man forsøker å forsterke alle faktorene som kan representere trygghet og stabilitet i deres nye hjemland i en situasjon som er preget av ustabilitet på så mange nivåer.

Yazan leser

SPRÅKLÆRING: En av tingene Yazan gjør når han føler seg ensom på mottaket er å lese i boken 'Mine første ord'. Han finner litt trøst i å forsøke å lære seg norsk, siden han ønsker å bo i et land med så stor frihet.

Foto: Knut-Øyvind Hagen / NRK

Les også:

Tar vare på sine landsmenn

Selv om vennskap kan etableres på tvers av opprinnelsesland, tar gjerne barna og ungdommene litt ekstra godt vare på de nyankomne på mottaket som kommer fra sitt eget land. Da Yazan kom til Åkershagan, etter en lang reise og flukt fra hjembyen Idlib i Syria, var de syv syrere på mottaket.

– Det var vanskelig å komme helt alene til mottaket for tre måneder siden. Derfor var det veldig viktig at jeg hadde noen fra Syria da jeg kom hit.

Han sier at syrerne var svært hjelpsomme da han kom til mottaket.

– De hjalp meg med å ta på sengetøy, legge klær i skapet, og fortalte meg hvor jeg skulle henvende meg hvis jeg trengte forskjellige ting, eller hadde noe jeg ville snakke om. Etter alt det praktiske begynte vi å snakke sammen for å bli godt kjent, sier Yazan.

Derfor er det særlig alle de andre syrerne han nå savner.

– Det var godt å ha flere å snakke med om det som skjer der vi kom fra. Vi snakket om krigen, om den vanskelige situasjonen for familien som er igjen og håpet om at Syria igjen skal bli fylt av fred. Nå er det nesten ingen jeg kan snakke med, og jeg kjenner meg ensom.

Vellykkede unntak

Forskningen til Guro Brekke Omland underbygger det Yazan sier. Hun sier at det å ha noen fra samme land, og som snakker samme språk, representerer noe trygt og kjent for ungdommene, når alt annet er ukjent.

Men vennskap og tette relasjoner har i liten grad blitt tatt hensyn til av UDI med tanke på flytting, ifølge hennes undersøkelser.

– I de fleste tilfellene ble tilsynelatende ikke vennskapene ilagt noen betydning, med tanke på hvor barna ble flyttet og bosatt. I min kvalitative studie var det noen få unntak, hvor de barna som hadde blitt nære venner fikk flytte og bo sammen.

I disse unntakssituasjonene hadde det at de fikk flytte sammen en viktig betydning for barnas psykiske helse, sier hun.

Det som er viktig når det gjelder denne gruppen barn, er at vi møter og forstår dem på samme måte som vi gjør med «våre» barn.

Guro Brekke Omland (forsker)

– Fra barnas perspektiv var det aller viktigste at de fikk lov til å beholde de relasjonene. De sa til meg i ettertid av flyttingen at det var godt å iallfall ha en å lene seg mot og få støtte fra i helt nye omgivelser.

Hun sier at man bør ha dette i tankene når man gjør den omfattende jobben med å fordele barn ut i mottak og kommuner.

– Det som er viktig når det gjelder denne gruppen barn, er at vi møter og forstår dem på samme måte som vi gjør med «våre» barn. Hvordan hadde vi hjulpet våre for å gi dem et best mulig liv, med størst mulig trygghet?

– UDI bør ta hensyn

Mona Reigstad Dabour

UTFORDRER UDI: Mona Reigstad Dabour i NOAS sier at UDI bør legge vekt på nære relasjoner når de flytter mindreårige asylsøkere. Hun er klar på at det er viktigst at de har tak over hodet, men sier at psykisk velvære er svært viktig for mennesker som er i en ustabil situasjon.

Foto: NRK

Mona Reigstad Dabour, rådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), og som særlig jobber mot gruppen enslige mindreårige asylsøkere, er enig med Omland i at man tenke barnas beste. Også i disse tider, når man har en krevende situasjon med høyt antall asylsøkere og et stort press for å skaffe mottaksplasser.

– Dette med nære relasjoner og vennskap er helt klart noe UDI bør legge vekt på når de plasserer og flytter ungdommene videre – på samme måte som man forsøker å ta hensyn til om man har familiemedlemmer i Norge. Man må forsøke å skape så mye stabilitet som mulig, i en ustabil situasjon.

Og hun mener det er flere parter som må samarbeide.

– For de enslige mindreårige asylsøkerne er det også ekstra viktig at vergene og mottakene tar tak i dette, slik at UDI får beskjed. Men med tanke på flyttingen, er det viktig at de i størst mulig grad flyttes så nært som mulig, og det er uheldig å bytte verge det er vergene som best kjenner til barnets situasjon.

UDI: – Klar over at det er en belastning

UDI innrømmer at situasjonen for de mindreårige asylsøkerne er vanskelig.

– Vi er klar over at det er en belastning når man skiller folk som har bodd sammen en stund i transittmottak. Vi forsøker derfor å imøtekomme individuelle ønsker og behov så langt det lar seg gjøre. Både den enslige mindreårige, mottaket selv og representanten kan melde fra om individuelle ønsker, sier Kristian Nicolai Stakset-Gundersen, kommunikasjonsrådgiver i UDI til NRK.

Gundersen påpeker imidlertid at den spesielle situasjonen man har hatt i det siste gjør at det har blitt vanskeligere å ta slike hensyn på grunn av kapasitet.

– I en normalsituasjon klarer vi å etterkomme 90 prosent av slike individuelle ønsker. I en situasjon med høye ankomster av asylsøkere er kapasiteten i mottakene begrenset og arbeidskapasiteten i UDI under press. Det kan derfor være tilfeller hvor vi ikke er i stand til å etterkomme alle ønsker. Vi tar hensyn til plassering av nær familie, alvorlig sykdom og nasjonalitet og språk. Vi forsøker også å imøtekomme individuelle ønsker og behov så langt det lar seg gjøre.

Yazan med mobil

MOBILEN SOM VENN: Yazan bruker mobilen flittig for å kommunisere med vennene som nå er spredt over det ganske land. Guttene, som ble som en familie i et fremmed land, kjenner alle på et sårt savn.

Foto: Knut-Øyvind Hagen / NRK

Mobilen er kommunikasjonsmiddelet

Tilbake på Åkershagan asylmottak sitter Yazan på det enkle, spartansk innredede rommet sitt, og fingrer på det som har blitt hans viktigste kommunikasjonsmiddel etter at vennene flyttet – mobiltelefonen.

– Den eneste måten vi kan holde kontakten med hverandre på er via Facebook. Der kan vi fortelle hverandre hvor ensomme vi føler oss, vi kan sende «gråtesmileys» og trøste hverandre. Og vi skriver selvfølgelig at vi håper vi får se hverandre igjen snart.

Men hva veien videre for hans del bringer, vet Yazan ikke. Han venter som alle andre i transittmottaket på svar fra UDI – ingen av de mindreårige asylsøkerene får vite når og hvor man skal dra før kort tid før avreise.

Men under ventetiden titter han stadig vekk i boken som ligger på pulten, «Mine første ord», så han kan lære seg litt norsk. For selv om han elsker sitt hjemland Syria, er det viktigst for ham å få leve trygt.

– Det viktigste for meg er fred, frihet og demokrati. Og selvfølgelig, jeg håper at jeg med tiden skal få bo i nærheten av mine venner i Norge – da ville jeg føle meg lykkelig.