– Jeg kunne ikke gråte

– Jeg visste at om jeg begynte å gråte kom jeg ikke til å slutte. Så da puster man noen ekstra ganger før man går inn døra hjemme og roper hallo, for å høre om mamma lever, sier Martine Rønning-Bjørnås.

I huset på Raufoss sitter 18-åringen sammen med lillesøster Hermine Rønning-Pedersen. De to vet så altfor godt hva det vil si å leve omgitt av kreft. For det er ikke bare den kreftrammede som får livet snudd på hodet, også pårørende må forholde seg til sjukdommen.

– Jeg visste jo ikke først hva kreft var, men jeg fant ut at man kunne dø av det og ble redd. Mamma sa at hun hadde fått kreft. Så spurte jeg hva det var, og da sa hun at det er noen som nesten tar over kroppen og krasjer den helt, sier Hermine.

• Ny rapport: – Barn med syke foreldre sviktes

– Snudde livet på hodet

Denne uka starter «Krafttak mot kreft», med fokus på dem som har en kreftsjukdom de i dag ikke kan bli friske av, men må leve med resten av livet. Behandlingen deres har ikke som mål å kurere kreften, men å begrense sykdomsutvikling, forlenge livet, forebygge og gjøre smertene mindre. Det å leve med kreft er en stor belastning for den som er rammet, men også for de pårørende.

Jentenes mamma Heidi Rønningen fikk føflekkreft for ti år siden, ble friskmeldt, men så fikk hun i 2013 nok en kreftdiagnose.

Det hele startet etter at Heidi og Martine kom hjem fra Norway Cup, der datterens lag vant finalen i sin klasse. Livet var bra. Men Heidi var så sliten, hun ble bare verre utover høsten og kom seg til legen. Etter å ha gjennomgått flere undersøkelser, skjønte hun at legene hadde funnet noe, det viste seg å være en svulst.

– Jeg kom hjem fra skolen en dag, og så fortalte hun at hun hadde vært på mammografi og hos legen og tatt biopsi. Hun sa at de hadde funnet en svulst, og at de måtte operere for å fjerne den. Det snudde livet på hodet, det var mye som skjedde på kort tid, forteller Martine stille.

Det er ikke første gang hun har delt historien sin. I en video som brukes i forbindelse med kick-off for russen som deltar i aksjonen (se videoen lenger ned i artikkelen), deler mor og datter sitt møte med kreften.

Kroppen stoppet opp

Heidi ble behandlet med to to typer cellegift og behandlingen gikk rimelig bra, hun fungerte som vanlig etter de tre første dagene. Men så byttet hun kur. Etter en uke stoppet kroppen helt opp. Martine beskriver det som om moren sakte, men sikkert «forsvant» mens de så på.

– Det er jo vanskelig generelt når noen blir sjuke, men ekstra vanskelig er det når den personen er den som betyr mest for deg og den du gjerne vil snakke om det med. Men jeg bestemte meg for å være sterkt, ikke knekke når hun allerede var knekt. Det var ikke lett, men samtidig bestemte jeg meg for å ikke vise hvor vanskelig det var, sier Martine.

– Det ble mamma, Hermine og huset, i tillegg til meg sjøl, skole, fotball – det ble mye.

Tenåringsjenta forsøkte å bidra på alle måter hun kunne, for å få hverdagen til å gå sammen - smurte knekkebrød, ringte hjem fra skolen, skiftet på sår og var med på behandlinger.

– Jeg var på en måte sint på at hun ble sjuk. Jeg var ikke sint på henne, men mer sint på meg sjøl. Da jeg var ute og hadde det gøy, så lå hun hjemme på sofaen og hadde det ikke gøy.

Russen samler inn penger

Hvert år opplever 3.500 norske barn at en forelder får kreft. Vel 34.000 lever med en kreftsjuk forelder.

– Man skulle jo tro at når hun er frisk fra kreften er det over, men det er jo nå det egentlig begynner for vår del. Det er ikke lett å se andre leve sine liv som normalt, når man vet at det aldri vil bli sånn for oss.

Martine går siste året ved Gjøvik videregående skole og er aksjonsleder for Krafttak mot kreft for russen på skolen. Russ over hele landet deltar i innsamlingen. Hun vil inn på medisinstudier i Krakow til høsten, for å kunne utgjøre en forskjell.

Lillesøster Hermine tilbrakte storparten av perioden hos faren sin. Hun sier hun har det bra nå, men at det var tøft da moren var sjuk.

– Jeg sa ifra til klassekameratene mine, og mamma og pappa snakket med helsesøster og lærer. De har støttet meg og har passet på at jeg har hatt det bra. De spør fortsatt hvordan det går med mamma og meg og sånn.

Heidi lever i dag med flere svulster som kan utvikle seg til kreft. Hun spiser sterke hormonmedisiner som holder svulstene i sjakk, men som på mange måter bryter ned kroppen hennes.

Skapte eget møtested

Midtveis på 2000-tallet startet Kreftforeningen opp Treffpunktet, et tilbud til barn og ungdom i alderen 6–16 år som er pårørende til noen som er sjuke eller som har mistet noen nære. På disse møtene får deltakerne mulighet til å snakke med andre jevnaldrende i en lignende situasjon og voksne ledere, i tillegg til ulike aktiviteter de bedriver.

– Vi vet at barn og unge som pårørende fort ble oversett i situasjoner der foreldrene eller noen nære var syke av kreft eller døde. Tidligere var det ikke så vanlig å innlemme barn i så stor grad som i dag. Treffpunktet er også åpent for barn og unge som pårørende til pasienter med andre alvorlige sjukdommer eller skader, sier Berit Jevnaker, distriktssjef for Kreftforeningen i Hedmark og Oppland.

– Fra 1.1.2010 ble det pålagt alle sjukehus skal ha en person som ivaretar barn og unge som pårørende. I Sykehuset Innlandet begynner det å fungere ganske godt på de ulike divisjonene. I tillegg til tiltak som kreftkoordinator og Treffpunkt, er det viktig med nær lærerkontakt.

Manglet jevnaldrende å snakke med

Treffpunktet finnes over hele landet, i Innlandet på fem ulike steder. Hermine er nå med på Treffpunktet på Gjøvik.

– Jeg syns det er morsomt og jeg får nye venner. Vi har en bok der vi kan lime inn bilder og skrive ting og gi ut følelsene våre i boka. Jeg har litt bilder og jeg har skrevet jeg er glad i deg mamma, forteller tiåringen.

Organisasjonen Ung Kreft drives av unge kreftrammede og arrangerer medlemssamlinger og mange aktiviteter over hele landet. Men møteplassen for unge pårørende finnes ikke i nærheten. Martine har innimellom savnet et sted å møte likesinnede over 16 år.

– For min del hadde det kanskje hjulpet å snakke med noen på min egen alder. Hermine har jo Treffpunkt, mens jeg hadde på mange måter uvitende venner som ikke visste hva jeg gikk gjennom.