– Jeg glemmer det aldri

Han vil alltid huske det. Det første besøket på intensivavdelinga på Ullevål.

– Jeg husker den spesielle lukta av antibakteriell krem. Og dobbeltdørene med glass i. De som viste et glimt av det jeg tror må være et av landets tøffeste korridorer, sier Anders.

Anders Haukaas Bjerke var 14 år da den to år eldre broren Oddgeir ble kritisk skadd i ei trafikkulykke på Lillehammer.

– Det kom som et sjokk

Lillehammer 15. juni, 2012: Klokka er snart 21.00. Storebror Oddgeir og kompisen er på vei ned Nordsetervegen i Lillehammer på mopedene sine. De skal besøke noen venninner i sentrum og har lovet å kjøpe med smågodt på Kiwi. Så langt kommer de ikke.

– Jeg husker ingenting. Jeg husker ikke engang at jeg tok mopedlappen, sier Oddgeir.

Rett ved Skårset gård i Nordsetervegen blir Oddgeir påkjørt av en bil denne junikvelden. Senere viser det seg at sjåføren var ruspåvirka. Oddgeir blir så sterkt kvesta i kollisjonen at det står om livet. Kameraten får noen skrubbsår.

Oddgeir sendes først til Lillehammer sjukehus. Der klargjøres han for reise med luftambulanse til Ullevål universitetssykehus i Oslo.

Oslo, 15. juni, 2012: Tilfeldighetene gjør at lillebror Anders allerede er i Oslo denne kvelden. Han er på besøk hos en kompis som har flytta dit. De har spillkveld. Mobilen til Anders ligger i sofaen og står på lydløs. Plutselig får han en melding av ei venninne på Facebook som spør om det går bra med han. Anders skjønner ikke hvorfor hun spør om det. Da svarer hun: «sjekk mobilen din». Anders oppdager at mange har prøvd å få tak i han.

– Jeg skjønte ikke alvoret med en gang. Det kom som et sjokk. Jeg hørte mamma fortelle om ulykka og at Oddgeir måtte til Ullevål. Men jeg tenkte at det kanskje var et komplisert beinbrudd som gjorde at han måtte dit, forteller Anders.

Det er sent på kvelden og Anders blir enig med foreldrene sine om å komme til sjukehuset neste morgen.

– Enkelte bilder har brent seg fast

Anders drar til Ullevål og er der ved 7-tida på morgenen. Han ser foreldrene sine stå ved en rundkjøring utenfor sjukehuset. Han beskriver det som et «filmøyeblikk».

– Mamma løp mot meg og hun gråt. Det som var enda tøffere var å se pappa. Han som ikke viser så mye til vanlig. Tårene hans trilla. Det var da jeg skjønte det, sier Anders.

Han blir med foreldrene inn på sjukehuset og får snakke med flere sjukepleiere. De forklarer hva han kommer til å se når han skal inn til broren sin. At det er viktig med hygiene og at Oddgeir er kobla til maskiner. Anders vasker hendene sine utenfor døra til intensivavdelinga.

– Mange tror at det er som i TV-serien Grey’s Anatomy. At pasienten liksom er helt alene på avdelinga. Det er de ikke. Det er så mye folk. Jeg husker vi gikk forbi en barnefamilie der. Det var ei mor og tre barn. Jeg husker en sykehusprest som leste fra Bibelen for dem. Lenger ned var det ei mor som var hos sønnen som hadde vært involvert i en motorsykkelulykke. Så kom vi til rommet til Oddgeir. Da brøt jeg sammen, sier Anders.

På dette tidspunktet var det usikkert om Oddgeir ville overleve. Han har fått skader på milt og lunger, samt bruddskader i kraniet, ansiktet, lårbein, kragebein, bekken, skulder og ribbein.

– Det var ledninger overalt. Han hadde bandasje på hodet. Håret var halvveis av. Det var da jeg skjønte alvoret.

– Jeg spurte om han huska meg

Hverdagen til Anders og familien var snudd på hodet. De bodde flere døgn på pasienthotellet i Oslo.

– Jeg sov ikke noe særlig de nettene. Men vi prøvde å spise og gjøre vanlige ting, sier Anders.

Men det de var mest opptatt av var å få kontakt med Oddgeir.

– Han lå i koma og vi visste ikke hvordan det ville påvirke han, sier Anders.

Etter over tre uker blir Oddgeir vekket opp fra koma. Anders får kontakt med han, men han glemmer fort. Etter hvert flyttes han til Sunnaas sykehus for rehabilitering. Der var han i flere måneder.

– Jeg husker jeg spurte om han huska meg. Han nikka. Andre ting glemte han med en gang. Det var tøft.

Traumeekspert: – Ungdom vil ofte mestre ting selv

Psykolog Atle Dyregrov har lang erfaring med traumearbeid og ser at det har blitt mer oppmerksomhet rundt de som er på sidelinja ved tøffe hendelser. I 2009 vedtok Stortinget endringer i helsepersonelloven for å sikre at de ansatte ivaretar informasjons- og oppfølgingsbehovet hos mindreårige barn som pårørende. Endringene trådde i kraft 1. januar 2010.

– Det har blitt mer fokus på barn som pårørende. Nye studier viser blant annet at mange av de som er pårørende til de som blir innlagt på en intensivavdeling, sliter med posttraumatiske plager. Det har økt interessen for å forebygge og gi god informasjon på sjukehuset, sier Dyregrov.

Han sier ungdom ofte reagerer litt annerledes enn de voksne pårørende.

– Ungdom vil gjerne mestre ting selv. De er i en selvstendighetsfase, og det gjør at de også i noen tilfeller ikke har lyst til å ta imot hjelp. I tillegg så ser vi at unge ofte skyver bort det som har hendt. De gjør dette fordi de ikke er helt modne til å regulere følelsene sine. Det letteste er å skru av litt. Det er ikke nødvendigvis en god metode for alle, sier Dyregrov.

Samtidig understreker han at mennesker reagerer så ulikt, og at det også gjelder de unge pårørende.

– Men mange har ofte nytte av en balanse mellom distanse og nærhet til det de har opplevd. Det er viktig at en forholder seg til det som har skjedd og at en samler så mye informasjon som mulig. Slik kan en få oversikt over hendelsen og ordne den langs en tidslinje. Da er det lettere å legge den over i langtidsminnet, sier Dyregrov.

– Når bør en oppsøke profesjonell hjelp?

– For et flertall er det slik at med tiden som venn så demper reaksjonen seg av seg selv. Det er hvis sterke minner fortsetter å plage en 4–5 uker etter hendelsen, og en begynner unngå situasjoner som en før kunne takle en bør be om hjelp.

Oddgeir: – Jeg ser de er triste på bildene

På mirakuløst vis overlevde storebror Oddgeir. Da NRK møtte han i 2012, bare noen måneder etter ulykka, fortalte han at legene kalte ham et mirakel . Så store var skadene han hadde fått. I dag er han lærling hos et entreprenørfirma i Lillehammer. Han er også engasjert i lokallaget til Personskadeforbundet LTN der han er i ferd med å etablere en ungdomsgruppe.

– Jeg prøver å ikke være bitter på det som har skjedd. Det hjelper meg ikke framover, sier Oddgeir.

Han har en minnebok fra tida på Ullevål. Ukene der er som et svart hull i hukommelsen.

– Jeg ser på bildene at familien min er lei seg. Jeg vet at det har vært tøft for dem også, sier Oddgeir.

Han og Anders har prata mye om hendelsen i ettertid. Anders har tenkt mye på hvor fort ting snur. Og på hvor mange rundt som rammes når én person utsettes for en ulykke. Forrige uke var fire ungdommer involvert i ei alvorlig trafikkulykke på Lillehammer . Da kommer minnene tilbake.

– Jeg håper det kan vekke noen at jeg snakker om min erfaring. I starten tenkte jeg ikke på hvor påvirka jeg var av ulykka til Oddgeir. Jeg tenkte mest på hvor tøft det var for mamma og pappa. Da jeg møtte alle vennene våre og annen familie kjente jeg at det var vanskelig selv også.

– Viktig å være åpen

Anders synes det er vanskelig å gi råd til andre pårørende. Han takket nei til tilbud om psykolog. Han ville ordne det selv. Og han synes det har fungert. Men han vet at det er viktig å ikke bli bitter.

– Jeg var forbanna i starten. Men etter hvert prøvde jeg å tenke at ulykka ikke skjedde med vilje, sier Anders.

Det hjalp også å sette ord på alle tankene han hadde.

– Jeg klarte å være åpen. Det hjalp de dagene det var mye følelser. I dag har jeg det bra, og jeg verdsetter det jeg har mer enn før. Jeg er så glad for at Oddgeir overlevde.