– Eg eig framtida mi
Det er snart sommarferie, men Sania Bibi (17) frå Pakistan er ikkje skulelei. For henne er utdanning nøkkelen til ei betre framtid.
LILLEHAMMER/SULTANABAD (NRK): –Skulen er identitenten min. Utan den var eg ingenting. Sania Bibi frå Pakistan løftar blikket og ser utover forsamlinga i Maihaugsalen på Lillehammer.
Det er opningsforestilling under Norsk Litteraturfestival, og i salen sit forfattarar, forlagsfolk og gråstenkte kulturinteresserte frå den gamle OL-byen lengst nord ved Mjøsa. Det er stille. Ikkje eit kremt eller knappenål kan høyrast, berre den spede stemma til 17-åringen på scena som har reist heilt frå Sultanabad i Pakistan for å fortelje nordmenn om skulen sin.
–Tidlegare fekk ikkje kvinner ein gong gå til marknaden i heimbyen min. Kvinner skulle halde seg heime, og ta seg av hus og barn.
Sania Bibi tar sats. Styrken i stemma stig i takt med bodskapen:
-Men sjå på meg no. Eg er her, eg eig framtida mi! Og det er utdanning som har bragt meg hit.
Sultanabad, Pakistan.
Det er flatt på landsbygda i Punjab. Endelause elvesletter har gitt livsgrunnlag til utallige generasjonar på begge sider av riksgrensa mellom India og Pakistan som no deler landskapet i to. Millionbyen Lahore er sentrum for det meste som skjer på den pakistanske sida, både kulturelt, økonomisk og politisk.
Drøye tre timars køyring frå menneskemylderet i storbyen ligg Sultan Town, eller Sultanabad. Lite skil den vesle byen frå tusenvis av andre småbyar på den pakistanske landsbygda. Små, brune hus av mur og leire ligg i eit kaotisk system og gir ly mot den brennande sola og den evige vinden. Nokre gutar i tolv-års alderen utfordrar kvarandre med høgtflygande drakar, ei oksekjerre rullar sakte forbi, og lausbikkjer og folk flest lar livet gå som det skal.
Likevel, det er ein skilnad. For når klokka nærmar seg åtte om morgonen er gatene fulle av born i skinande kvite skuleuniformar. Men ulikt dei fleste andre byane i nærleiken; majoriteten av skuleborna er jenter.
Få jenter får utdanning i Pakistan
For i Pakistan er det ikkje sjølvsagt at alle jenter går på skule. I følgje undersøkinga Pakistan Social and Living Standards Measurement Survey var det kun 54% av alle jenter i skolemogen alder i 2014 som faktisk byrja i første klasse. Men over halvparten av desse var borte når jentene byrja i femte klasse. Og berre 13% fortsatte inn i ungdomsskulen.
–Om vi tilbyr jenter utdanning, får vi det vi kallar "full home education", seier Sania Bibi. Ikkje berre blir eg utdanna, men familien min blir det også.
Sania fortel at ho er den første i sin familie som har gått på skule. Mor hennar var skeptisk i utgongspunktet, fordi ho meinte at dottera ikkje trong skule for å lære husarbeid og anna ho må kunne i livet.
–Men no har til og med mor mi endra meining. Ho vil at eg skal halde fram på skulen så lenge eg kan. Og far min, han har støtta meg heile tida, til og med då eg spurde om å få reise til Noreg.
Til Noreg kom Sania saman med rektoren sin og ein ung lærar. Tre kvinner frå den pakistanske landsbygda på reise aleine i den store verda. Dei tre kvinnene er pionerar, for i samfunnet dei kjem frå kan ikkje damer ein gong gå aleine til marknaden utan å ha med seg ein mannleg slektning.
–Sjølv rektor måtte spørje mannen sin om lov til å få reise, smiler Sania. Men han er ein moderne mann, så det gjekk bra.
Lams-skulen
Sania Bibi har vore elev ved Laila and Amar Model School i Sultanabad nesten så lenge ho kan hugse. Som dotter av arbeidarar ved filleryefabrikken til Yawar Bokhari byrja ho på førskulen som lita jente. Sidan har Lams-skulen vore livet hennar:
–Eg tenkjer ofte på kor heldig eg er som får utdanning i heimbyen min, like ved der eg bur. Utan Lams-skulen hadde eg blitt i heimen, gjort husarbeid og kanskje gifta meg som 13-14 åring.
Historia om skulen hennar har fått mykje merksemd dei siste åra. Det norske søskenparet Laila og Amar Bokhari arva både filleryefabrikken og skulen som ber namna deira då far Yawar døydde hausten for fire år sidan. Fleire medier har sidan fortalt historia om den spesielle farsarven, og Laila har sjølv skrive bok om faren som var den første pakistanaren i Lillehammer.
Yawar og Brit Bokhari
For historia om Yawar Bokhari er som historia om Askeladden. Om han ikkje starta med to tomme hender i Pakistan, så gjorde han langt på veg det då han kom til Lillehammer tidleg på 1980-talet.
Middelklasseguten frå Faisalabad i Pakistan traff norske Brit i London, og saman vart dei eit fleirkulturelt sambuarpar, ein konstellasjon som var nokså utradisjonell sjølv i den svingande verdsmetropolen mot slutten av 1960-åra. Men paret møtte motstand, ikkje minst heime i Pakistan. Yawar braut forbindelsen, og reiste heim for å bli trulova med ei jente familien hadde valgt for han.
Men norske Brit gav ikkje opp draumen. Heilt aleine reiste lillehammerjenta til Faisalabad og leita opp Yawar. Det vart dei to. Dei gifta seg i 1972 og levde eit liv dels i Pakistan, dels på Lillehammer, men mest i London.
–Når Mummy fikk det som ho ville, var dei i Noreg, fortel Laila Bokhari.
Eldstejenta som i dag er statssekretær ved Statsministerens kontor påstår sjølv at ho var ein skuffelse då ho vart fødd, iallefall for familien i Pakistan som ønskte seg ein son.
–Og når Papa fekk det som han ville, var dei i Pakistan. London var nok nøytral grunn for dei begge.
Sonen Amar vart fødd nokre år seinare, og etter kvart som borna vaks til busette den vesle familien seg fast i Lillehammer.
– Eg har eit minne om Papa, fortel Laila der ho sit på eit lite podium i kafèen i Lillehammer Kunstmuseum. Det er litteraturfestival, og ho og dei tre gjestene frå Pakistan snakkar om Yawar, om skulen, og om boka Laila har skrive.
–Eit minne om ein mann som følte han hadde mista verdigheten sin.
Tepper og filleryer
For den økonomiutdanna pakistanaren fekk ikkje jobb i Lillehammer. Han prøvde seg som teppeselgjar, men marknaden for persiske tepper var ikkje særleg stor i Gudbrandsdalen og traktene rundt Mjøsa. Men folket ville ha filleryer, og Yawar Bokhari forstod kva han skulle gjere. Han knekte filleryekoden, og i 1986 etablerte han eit filleryeveveri i Sultanabad. Veveriet vaks til ein fabrikk, og i løpet av få år leverte den filleryer til store delar av den norske og etterkvart svenske marknaden.
Yawar Bokhari vart filleryekongen, og byrja å tene pengar. Etterkvart store pengar. Fabrikken gjekk med solid overskot, og i Sultanabad lurte dei på kva nordmenna skulle med alle filleryene.
–Dei spurde om vi fyrte i ovnen med filleryer i Noreg, fortel Laila frå podiet i Kunstmuseet, til humring frå det litterære publikummet.
Ein skule for jenter
Men Yawar Bokhari ville noko meir. Ti år etter at han etablerte fabrikken i Sultanabad var han ein vellukka forretningssmann med base i Lillehammer. Han var rundt seksti, og dei to borna hans studerte i utlandet. Både dottera Laila og sonen Amar hadde fått ei god utdanning i den norske grunnskulen, og han viste frå eigne erfaringar kva utdanning kan bety for eit menneske.
Han bestemte seg for å byggje ein skule. Ein grunnskule for borna i Sultanabad. Den skulle vere for både jenter og gutar, men fordi gutane ofte blir satsa på, vart det bestemt at skulen kun skulle tilby utdanning for jenter frå 5.-10. klasse.
–Det finnst offentlege skular, og ofte er det slik at gutane kan gå på desse, men ikkje jentene. Dei får rett og slett ikkje lov til å reise til skulen utan følgje av vaksne, fortel Fouzia Tabassum som er rektor ved Lams-skulen. Dette er eit stort problem for alle jenter som vil ta utdanning i Pakistan, seier ho.
–I tillegg har vi islamistane, seier Laila Bokhari. Alle kjenner til kva som skjedde med Malala for nokre år sidan, men også ved vår skule har vi blitt trua.
For ytterleggåande krefter i Pakistan ynskjer ikkje utdanning for jenter. Særleg var trugsmåla sterke då karikaturstriden rasa for nokre år sidan.
–Det er ei utfordring, for vi vil at skulen skal sjå ut som ei oase, og ikkje som eit fort, fortel rektor Fouzia. Men på grunn av truslane har styresmaktene pålagt oss å byggje murar rundt skulen, samt engasjere væpna vakter. To væpna vakter passar på elevane våre mens dei er på skulen.
Sania Bibi fortel at ho no har avslutta ti-årig grunnskule, og er ei av få som får vidaregåande opplæring ved Lams-skulen. Målet er å bli sjukepleiar, men for å få til det må ho forlate heimbyen for å ta høgare utdanning. Det er eit problem, for dei tradisjonelle og religiøse maktstrukturar spelar framleis ei viktig rolle på landsbygda i Punjab. Jenter skal ikkje reise på eiga hand, og iallefall ikkje bu på framande stader utan følgje av mannlege slektningar.
–Eg trur det kjem til å gå bra, for far min er ein klok mann, seier Sania. Han kan ikkje lese og skrive sjølv, men han ser kva utdanninga betyr for meg. Han har latt meg reise hit, ikkje sant. Til Noreg og Lillehammer! Han stolar på meg på grunn av utdanninga eg har fått på Lams.
–Det var dette Papa ville, skyt Laila Bokhari inn. Han ville byggje ein skule for å gje jenter utdanning, og håpet var at skulen også skulle endre tankesettet til foreldra, og på sikt samfunnet rundt jentene. At Sania er her og kan fortelje dette sjølv, er eit bevis på av vi har lykkast, i allefall delvis. Men framleis har vi ein lang veg å gå.
Solvang Skole i Øyer
Solvang skule i Øyer er vennskapskule med Lams-skulen i Pakistan. På veggen i auditoriet heng bilder frå Speakers Corner, talerstolen der jentene på Lams lærer å snakke til forsamlingar om ting dei sjølv er opptekne av. På Solvang har dei også ein Speakers Corner etter inspirasjon frå Lams, og på veggen i auditoriet heng eit kjent sitat frå Yawar Bokari:
Sania Bibi står i klasserommet til sjuandeklassingane på Solvang skole. På seg har ho skuleuniformen sin som ho er så stolt av. Trettenåringane frå Øyer spør kvifor elevane i Pakistan brukar uniform på skulen?
–Fordi då er vi alle like når vi er på skulen, forklarar Sania. Dessutan er det lettare å sjå skilnad på lærarar og elevar når elevane bruker uniform.
At elevane i Noreg ikkje brukar uniform, synest Sania er rart. Og endå rarare synest ho det er at elevane brukar fornamn når dei snakkar med lærarane.
–I Pakistan brukar vi etternamn, i tillegg til at vi alltid seier Sir eller Mam når vi snakkar med lærarane. Eg synest det er meir respektfullt, men samstundes virkar det som om lærarne og elevane her i Noreg har veldig god kontakt med kvarandre, og det synest eg er bra.
Sania blir spurd om ho ikkje blir lei av å gå på skule, men forstår ikkje spørsmålet. Ein av lærarane i sjuandeklassen i Øyer forklarer at på deira skule hender det at elvane blir litt trøtte og leie, og særleg no på våren når det ikkje er så lenge til sommarferien.
–Nei, seier Sania med fast stemme. Eg blir ikkje lei. For skulen min gir meg sjølvtillit og styrke. Eg veit kor priviligert eg er som har fått denne moglegheiten, og ofte ser eg born på gata som ikkje har vore like heldige som meg.
Ho fortel at dersom ho når draumen sin om å bli sjukepleiar, så kan både ho og familien hennar få ei betre framtid.
–Eg eig framtida mi, seier Sania. Og utdanninga har opna framtidsdøra for meg.