– Du Sparre, han er itte så verst n' Mozart hell!

Roger Andreassen er organist i Ringsaker, men er glødende opptatt av Innlandets klassiske musikkarv.

1. Sorenskriveren som startet musikkforening

Thomas Henrich Møinichen (1758–1845) var sorenskriver i Søndre Gudbrandsdalen og bodde

på storgården Onsum på Fåberg, nord i dagens Lillehammer.

– Mønichen var så mye mer opptatt av musikk enn juss at bøndene klagde på ham, sier Roger Andreassen. Det gikk så langt at han måtte reise til kong Karl Johan i Stockholm for å forklare seg. Men kongen slo kongen gemyttlig på skulderen.

– Bare fortsett med musiseringen, De, Møinichen, sa kongen og sendte ham hjem.

Dermed kjøpte Møinichen inn 17 fioliner fra utlandet i tillegg til flygelet fra Wien. Med det var trolig den første klassiske musikkforeningen startet i Innlandet.

– Han hadde eget husorkester, han komponerte og arrangerte, og festene på Onsum var beryktet, forteller Andreassen.

2. Den dyktige komponisten som er kjent for en eneste sang

Sigurd Islandsmoen ble født i Bagn i Sør-Aurdal i 1881 og vokste opp i en musikalsk familie på gården Islandsmoen.

– Sigurd var tidlig opptatt av musikk, sier Roger Andreassen. Da de var på setra den sommeren han var 6 år, lagde faren et klaviatur på en planke, tegnet opp svarte og hvite tangenter, som Sigurd satt og spilte på.

– Da sa han at han hørte tonene inni seg.

Ni år gammel fikk han et harmonium, et husorgel, som onkelen hans hadde bygd. Han tok lærerskoleeksamen ved lærerskolen på Elverum, deretter utdanning ved Musikkonservatoriet, før han fortsatt musikkstudiene i Berlin og Leipzig.

Islandsmoen lagde flere store verk, som det klassiske «Requiem», med tekster på latin og basert på folketoner fra Valdres.

– Til tross for at han var en dyktig komponist som skrev symfonier og strykekvartetter, så kjenner folk flest bare til en liten sang han lagde på 16 takter, sier Roger Andreassen, nemlig «Det lysnet i skogen» med tekst av Jørgen Moe. En skjebnens ironi!

3. Siddisen som ble gudbrandsdøl på sin hals

Carl Gustav Sparre Olsen ble født i Stavanger i 1903, men forelsket seg i Gudbrandsdalen.

– Sparre Olsen ble mer døl enn dølene, sier Roger Andreassen.

Han likte dikterne fra Gudbrandsdalen spesielt godt, og særlig Olav Aukrust. Han ble også inspirert av Tore Ørjasæter, Inge Krokann og Jan Magnus Bruheim.

– En gang var Sparre Olsen på tur i fjellet sammen med Olav Aukrust, forteller Andreassen. Ved bålet viste Aukrust ham manuset til «Du salme i skogen». Dette råkte Sparre Olsen som et lynnedslag, og han fikk melodien i hodet med en gang. Han streket opp notelinjer på matpapiret og skrev ned «Fjell-Noreg», en av hans mest kjente sanger.

For å overleve på 1930-tallet, spilte Sparre Olsen 3.-fiolin, banjo og gitar i Willty Johansens orkester på Theatercaféen i Oslo og studerte musikk hos Fartein Valen på fritida. Seinere studerte han musikk i Berlin, og som den eneste norske komponist var han elev av den berømte australske pianisten Percy Grainger, en god venn av Edvard Grieg.

– En gang var Sparre Olsen på konsert i det som i dag heter kulturhuset Banken i Lillehammer, forteller Andreassen. Han satt på første rad sammen med kollega Leif Solberg og hørte på Hindarkvartetten, som først spilte et verk av Solberg, så et av Sparre Olsen, deretter et av Mozart.

– Da bøyde Solberg seg mot Sparre og hvisket: "Du Sparre, han er itte så verst n' Mozart hell!". Sparre Olsen fikk latterkrampe, og Hindarkvartetten måtte avbryte.

4. Den toneangivende kvinnen – Pauline Hall

Hedmark hadde mange kjente komponister som lagde dansemusikk i Wienerstil, som Johannes Stenberg, Lars Holo, Oluf Melvold og Anders Sørensen. Stenbergs menuett ble berømt da Åsmund Olavsson Vinje skrev et verk om den.

– Men kunstmusikk med komponister slik vi kjenner det i dag, kom i Hedmark og Oppland først på 1900-tallet, som med Pauline Hall fra Hamar, sier Roger Andreassen.

Pauline Hall er en av få kvinnelige komponister som har gjort karriere i Norge. Hun studerte musikk i Frankrike og var den første norske komponisten som brakte franske impulser til norsk musikkliv.

– Pauline Hall var en toneangivende dame som musikkanmelder i Dagbladet i over 40 år, som president i foreningen Ny musikk og som komponist.

Hun var opptatt både som journalist og med sine verv, og hadde derfor ikke noen stor produksjon som komponist.

– Hun lagde musikk med høy kvalitet, blant annet scenemusikk som «Julius Cæsar», blåsekvintett, flere klaverstykker og utsøkt vakre sanger, sier Andreassen. Hun var nok den mest toneangivende musikkpersonlighet Norge hadde i første halvdel av 1900-tallet.

5. Han lagde en av verdens 10 beste marsjer!

Johannes Hanssen kom til Helgøya i Ringsaker som liten gutt, og det var der han lærte om musikk og ikke minst messingblåsere.

– Når Vårherre skal skildres i musikken, tyr komponistene alltid til messingblåserne, mens englene må nøye seg med strykere og harpe, skal Hanssen ha sagt.

Hanssen var militærmusiker i andre divisjons musikkskole på Akershus i Kristiania, der han ble betegnet som den beste ventilbasunisten i Norge. Han steg i gradene og endte som musikkløytnant og dirigent for Divisjonsmusikken, der han ble en kjent og kjær person som dirigerte musikken i Studenterlunden i hovedstaden.

Johannes Hanssen skrev fanfaren til OL i Oslo i 1952, basert på den norske folktetonen «Han Mass og han Lasse». Han gikk av som musikkløytnant 60 år gammel i 1934, men da kong Haakon steg i land på Honnørbrygga i Oslo 7. juni 1945, sto Hanssen i spissen for Divisjonsmusikken som hilste med Kongesangen.

I 1901 hørte han kjenningsmelodien til Valdres bataljon spilt på signalhorn. Hjemme i Kristiania satte han sammen det han hadde hørt med en halling fra Valdres og et egenkomponert tema. Dette ble til «Valdresmarsj, urframført i Studenterlunden en sommerdag i 1904, og kåret i USA til en av verdens 10 beste marsjer.

– Etter at marsjen var spilt, kom en kristianiafrue bort til ham og spurte hvem som hadde komponert marsjen. Det var en av musikerne i korpset, svarte Hanssen beskjedent. Da sa damen: De kan hilse ham og i at det var en riktig stygg marsj!

6. Musikkens humorist – Sverre Bergh

Hamar hadde tre stykker brødre Bergh, nemlig Harald, Øyvind og Sverre. Storebror Harald var lektor og skrøt gjerne av sine lillebrødre Øyvind og Sverre, forteller Roger Andreassen.

Øyvind grunnla Kringkastingsorkesteret og dirigerte det i 30 år, mens komponisten og dirigenten Sverre dro til Bergen, ble kapellmester i Harmonien og direktør i Festspillene.

– Sverre ble kalt humoristen i norsk musikkliv. Han var enn gledesspreder og utrolig allsidig, som øste av rike, indre kilder, sier Andreassen. Han skrev musikk så lett at han ofte glemte hva han hadde skrevet.

– Han måtte stadig minnes på at han hadde skrevet det ene og det andre.

Sverre Bergh skrev den humoristiske foxtrotfugen «Kontrapunkt i Grukkedalen», men også flere verk for Hamar by.

– Han lagde «Hamarsangen», som skal være veldig vanskelig å synge!

Bergh skrev også «Hamarkantaten» til byens 100-årsjubileum i 1949 og «Hamarmarsj».

Sverre Bergh og hans eneste elev Egil Monn-Iversen, var begge totalavholdsmenn.

– Det er en sjeldenhet i norsk musikkliv, sier Andreassen.

7. Musikkdynastiet – Edvard Fliflet Bræin

Det er to store musikkdynastier i Norge: Lindemannfamilien og Bræinfamilien. Lindemann var akademikere, domorganister og lærere ved konservatoriet, mens Bræin var det motsatte, men til gjengjeld uvanlig begavete musikere.

Bræinfamilien begynte i 1771 med Christian Hansen Hølen, deretter Hans Christiansen, Christian Bræin, Edvard Bræin, Edvard Fliflet Bræin, klarinettprofessor Hans Christian Bræin, og sopranen Ditte Bræin, som synger i Det Norske Solistkor.

– Sju slektsledd med begavete musikere, alle med utspring i Fåbergbygda, sier Roger Andreassen.

Et raskt søk i folketellingen for Fåberg i 1865: I kjøpstaden Lillehammer bor Christian Bræin, «Mucikus», 29 år gammel, med kone og barn.

Edvard Bræin den eldre gjorde russer av seg og ble solotrompetist og kornettist i Mariinskij-teateret i St. Petersburg. Han var altså tsarens musiker og urframførte mange av Tsjajkovskijs symfonier og operaer. Hjemme ble han kalt Edvard "russer".

– Han hadde en stor lidenskap. Hver høst måtte han hjem til lågåsildfisket i Fåberg.

Høsten 1917 brøt oktoberrevolusjonen ut. Da bodde Edvard hos sin bror Harald, organist i Fåberg kirke. I Russland mistet han huset sitt, formuen sin, pensjonen sin og instrumentene.

– Men han fikk smuglet ut notene, kornetten og fiolinen, som til slutt havnet i Lillehammer, sier Andreassen.

Edvard Fliflet Bræin (1924 – 1976) er den mest berømte komponisten i familien.

– Da han debuterte med sin «Opus 1» i Oslo, ble musikere og kritikere fra seg av begeistring og mente at nå var en ny Johan Svendsen født.

I dag husker Edvard Fliflet Bræin best for en melodi, nemlig «Ut mot havet», som er spilt tusenvis av ganger i Ønskekonserten i NRK.

8. «Overgangsteren» – Johan Øian

Johan Øian (1915 – 1978) ble født i Dalsbygda i Os. Han studerte musikk hos en blind organist i Trondheim, der han også tok eksamen.

– Det kom godt med, for i Kringkastingsorkesteret måtte Johan spille både klaver, celesta, cembalo og Hammondorgel, forteller Andreassen.

Øian var med i Meloditimen i NRK fra 1946 til 1964.

– Blant kollegaene i kringkastingsorkesteret ble han kalt «overgangsteren» på grunn av sine fine klaveroverganger.

Johan Øian lagde flere kjente melodier til Alf Prøysens barnesanger, som «Bolla Pinnsvin», «Nøtteliten» og «Helene Harefrøken».

– Men han var en konsertpianist av stort format og spilte store klaververker. Han var også den første nordmann som framførte «Rhapsody in blue» av George Gershwin.

Johan Øian komponerte elegante orkesterstykker, der "Melodi Beguin" kanskje er mest kjent og en av Kringkastingsorkesterets største hits! sier Andreassen.

9. Europeeren – Leif Solberg

Leif Solberg ble født på Lena i dagens Østre Toten i 1914. Han komponerte og spilte til han ble en gammel mann, men det er mange i Norge som ikke har hørt om Solberg.

– Selv om Solberg var en musikernes musiker, er han en godt bevart hemmelighet i Norge, sier Roger Andreassen. Så, til tross for at han er høyt respektert av musikere både i Norge og i utlandet, er han ukjent for den store hop her i landet.

Solberg ble inspirert av sin far som både var postmann og organist.

– Han måtte tidlig dra belgen på harmoniumorgelet hjemme når faren øvde til søndagsgudstjenesten, sier Andreassen. Da han var 12 år gammel, spilte han orgel til sin første gudstjeneste.

Solberg dro til Oslo og ble elev av organist og komponist Arild Sandvold, og tok organisteksamen 19 år gammel. Deretter dro han på mange og lange studieturer til London, Salzburg, København, Harlem i Nederland. Men på 1950-tallet følte han at musikken han komponerte ikke var i takt med tida, den var avleggs og tonespråket på vei ut.

– Men motene svinger fram og tilbake. Lever du lenge nok, blir det du skrev aktuelt på nytt, sier Andreassen.

Da Solberg var i 90-åra opplevde han en renessanse for musikken sin. Han holdt seg i god «orgelform», og i 2007 ga han ut albumet «Sylverskatt», nykomponerte sanger med tekster av Olav Aukrust. Ifølge musikkprodusent Halldor Krogh, spilte han en tone feil i løpet av to dager med opptak. Da var han 93 år gammel.

I 1996 spilte organist Hallgeir Sager fra Biri inn seks av Solbergs store orgelverk i Haderslev kirke i Danmark. Innspillingen vakte stor oppmerksomhet i Tyskland. Som første nordmann i historien ble Solberg nominert til Deutsche Schallplattenpreiss.

– De tyske tidsskriftene skrev at de ikke trodde sine egne ører. Vi trodde tradisjonen Johan Sebastian Back/Max Reger var død!, skrev de.