Berget livet med hjelp fra «Sjonkel Rolf»

Etter nesten 30 timer i et nediset flyvrak ble Bodil Flormælen reddet ned fra Hummelfjell i 1956. I høst var hun for første gang tilbake på ulykkesstedet hvor hele Norges «Sjonkel Rolf» holdt motet oppe hos de ti som overlevde.

Man kan fortsatt finne vrakdeler rundt minnesteinen etter flyulykka på Hummelfjell. Med hele familien rundt seg, la Bodil Flormælen i høst ned en rød og hvit krans. Det er 57 år siden sist hun var her.

Den gang var omstendighetene ganske annerledes enn denne høstdagen da hun er tilbake på stedet som har preget henne resten av livet.

– Da jeg sto der ved siden av minneplaketten så tenkte jeg at det var her jeg berget livet. Det var spesielt, sier den siste gjenlevende etter ulykka, 78 år gamle Bodil Flormælen fra Stjørdal.

Flyulykke på Hummelfjell

Flyet styrtet i en snøfonn i uvær på Hummelfjell. To omkom, ti overlevde.

Foto: NTB / SCANPIX

Bodil var bare 21 år da hun sammen med ni andre personer, deriblant Rolf Kirkvaag, mirakuløst overlevde flyulykka på Hummelfjell i Tolga, november 1956.

Se kart over flyulykker i Norge nederst i artikkelen.

Flyet styrtet i fjellet på grunn av fukt som frøs på flyet og gjorde det så tungt at det ikke klarte å holde seg i lufta. Store letemannskaper satte i gang å lete etter flyet, men først etter nesten 27 timer ble de stivfrosne, skadde og sultne passasjerene funnet.

Ønsket å reise tilbake

I flere år har tanken om å dra tilbake til Hummelfjellet vært der for Bodil, men sykdom og dårlig vær har stoppet planene. I høst ble endelig turen gjennomført.

Bodil dro tilbake til fjellet der flyet hun satt i styrtet i en stor snøfonn. Denne gangen kom hun ikke til fjellet i et fly med fremmede rundt seg, men i bil sammen med sin nærmeste familie. Snøstormen var byttet ut med klarvær og høstsol.

Både barnebarn, barn og deres ektefeller så fram til å se hvor Bodil hadde gjennomgått et marerittdøgn det er vanskelig å forestille seg.

– Alle ville være med til Hummelfjell. De syntes nok det var litt vemodig, men jeg tror også de satte stor pris på å være med på turen. Jeg synes det var fint å ha med alle sammen.

Det var hennes yngste sønn som tok initiativet til turen. Nord-Østerdal Fly- og militærhistoriske forening, og flere frivillige, sørget for at hele familien ble fraktet opp til ulykkesstedet i biler.

En vei går gjennom det kuperte landskapet og tar deg mer eller mindre helt fram til minnesmerket som ligger i den bratte skråningen full av små og store steiner.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hummelfjell

Thor Peder Broen fortalte familien til Bodil Flormælen om flyulykka, da de besøkte Hummelfjell i høst.

Foto: Thor Peder Broen

– Plutselig hadde vi vraket foran oss

En av dem som har vært en pådriver for at turen skulle bli gjennomført er sekretær i foreningen, Thor Peder Broen fra Tolga. Oppe på fjellet fortalte han familien Flormælen om blant annet sine egne opplevelser da han var ved flyvraket to dager etter ulykka i 1956. Da var han kun 12 år gammel.

Ulykka i hjemkommunen hans gjorde stort inntrykk på ham, og han har brukt mye tid på å samle gjenstander og informasjon om ulykka. Det gjorde sterkt inntrykk på en ung gutt å se det ødelagte flyvraket i tett skodde og snø.

– Vi så ingenting da vi gikk dit. Da vi nærmet oss kjente vi flybensinlukta og plutselig hadde vi vraket foran oss. Den dag i dag har jeg problemer med å skjønne at noen kunne overleve i det vraket som var ødelagt og full av gjennomtrekk. Det sitter hardt i hjernebarken fortsatt, sier Broen.

I dag er det verken tett skodde, snø eller lukt av flybensin som møter familien og Broen på ulykkesstedet.

– Vi fikk en fin tur i flott høstvær. Det var det en beveget opplevelse på flere måter. Blant annet fordi man lett kunne se at hvis flyet hadde landet 40–50 meter lenger øst hadde det styrtet rett i fjellveggen. Det ble en tur med mye ettertanke. Vi så at det er ikke så mye som skal til for at livet blir annerledes.

SE VIDEO: Se filmavisen fra 1956 med bilder fra flyvraket:

Flyulykken i Hummelfjell

Filmavisen fra november 1956.

Isen la seg på flyet

Det var en onsdag morgen den 7. november 1956 at det lille blanke Heron passasjerflyet tok av fra Trondheim lufthavn Værnes. Om bord var det to piloter og ti passasjerer. Blant disse var en ung Bodil Flormælen på 21 år.

Hun skulle på besøk til en familie i Stavanger og dette var hennes første flytur. Flybilletten fikk hun gratis via jobben.

Hun var spent før sin første flytur, men var ikke redd.

– Jeg hadde ikke en tanke en gang om at flyet kunne ramle ned.

Hun satt og leste avisa da pilotene begynte å få problemer med flyet. Hun merker sjøl ikke så mye til det som skjer. Nærsynt, og uten briller, la hun merke til at det lyste over cockpitdøra.

En passasjer som satt på andre siden av midtgangen et par plasser foran henne gjorde tegn til at hun skulle sette på seg beltet, for flere begynte å skjønne at flyet hadde alvorlige problemer med å holde seg i lufta.

Turen til Oslo skal normalt ta en og en halv time, men uvær over Sør-Norge gjorde at flyet aldri nådde bestemmelsesstedet. Det begynte å ise på vingene, flykroppen og vinduene. Regnet fra tåka frøs når det traff flyet.

Traff bakken i 300 km/t

Pilotene skjønte at de ikke vil klare å komme seg til Oslo, og satte kursen mot den ennå uferdige Røros flyplass. De flydde mer eller mindre i blinde, og visste ikke hvor de var. De nærmet seg Røros, men mellom redningen og flyet det 1543 meter høye Hummelfjell.

Nå var flyet tungt av is og motorene var tynt til det ytterst og dermed klarte det ikke å stige høyere. Flyet traff fjellsiden i 1350 meters høyde i 300 km/t med halepartiet først.

– Det siste jeg husker var at en passasjer foran meg gjorde tegn til at jeg skulle ta på meg beltet, sier Bodil Flormælen til NRK.no.

Etter det ble det svart for henne.

Motorene ble slått løs, flyet skled bortover en snøfonn som, ifølge Broen, er Hummelfjells største snøfonn, bommet på noen store steiner, snurret rundt og bråstoppet.

SE VIDEO: I 2006 møtte Bodil en av sine redningsmenn, Herman Tollan:

I november 2006 var det femti år siden flyulykka på Hummelfjell i Tolga. Flere av de involverte var da i Tolga for å markere dette.

Norge i dag 06.11.2006: 50 år siden flyulykka på Hummelfjell

Slått bevisstløs

I flyet lå Bodil bevisstløs etter å ha fått stolen bak seg i hodet. Klokka er cirka 09.50.

– Det neste jeg husker er at jeg våkner liggende på gulvet med kåpa på meg. Den hadde jeg hatt på fanget under flyturen. Jeg kikker opp på dem som står rundt meg og sier: «Hvem er det som har tatt på meg kåpa? Jeg hadde jo ikke kåpa på meg.

Reaksjonen fra Bodil gjorde de andre lettet og glade, for det betydde at hun ikke hadde mistet hukommelsen til tross for et stort kutt i bakhodet.

Etter hvert ble det klart at hun hadde fått et brist i hodeskallen, brukket ankelen og skadet den ene armen. Flere av de andre passasjerene var også hardt skadet. En av pilotene og en passasjer omkom momentant.

Hadde med koteletter

Nå startet kampen for å overleve for de ti andre. Flyet hadde fått store skader, vinduer var knust og flyseter lå strødd inne i flykabinen. Utenfor var det tykk tåke med en sikt på cirka 10 meter, flere kuldegrader og snøstorm.

De overlevende visste ikke hvor de var, det visste heller ikke letemannskapene. Kofferter ble gravd fram og de tok på seg alt de kunne finne av klær.

Mat var det dårlig med.

– Jeg hadde fått med meg koteletter og karbonader, og sa til Rolf Kirkvaag utpå formiddagen da vi begynte å bli sultne: «Jeg har jo mat», men da sa han at det måtte jeg ikke si til de andre. Han sa at vi kanskje kom til å bli her i flere dager, og da kunne vi ikke spise opp maten med en gang.

Underholdte

Kabinen der de overlevde natta

I denne kabinen tilbrakte flypassasjerene godt over 30 timer.

Foto: Filmavisen 1956

Rolf Kirkvaag, hele Norges «Sjonkel Rolf», tok kommandoen i flyet og forsøkte å holde motet oppe blant de andre.

Og når hjelpen lot vente på seg, og dag ble til ettermiddag som ble til kveld og natt, holdt han passasjerene våkne ved å underholde og lage liksom-radioprogrammer.

For Kirkvaag som var førstehjelpskyndig visste at om de sovner i kulda er sjansen stor for at de aldri våkner igjen. Blant annet har de opprop hvert tiende minutt for at ingen skulle sovne.

– Han sa at nå må vi vente her, og var veldig ivrig på at vi skulle ha underholdning. Så han fikk oss til å synge og fortelle historier. Han holdt oss våkne og i live, forteller Flormælen.

HØR TELEFONINTERVJU FRA 08.11.1956: Rolf Kirkvaag ble intervjuet av Tollef Berg i NRK i Oslo kvelden etter ulykka skjedde. Berg måtte via flere telefonsentraler før han fikk Kirkvaag på tråden:

Tollef Berg fra NRK i Oslo intervjuer Rolf Kirkvaag via telefon fra Tynset sykehuset kvelden etter ulykka i november 1956. Berg må via sentraler før han får snakket med Kirkvaag.

Trodde stjerner var lys i bygda

Utover kvelden ble det stadig kaldere og mørket kom fort. Bodil forteller at etter å ha holdt seg lenge måtte hun ut å tisse. En av de andre passasjerene hjalp henne siden hun hadde problemer med å gå med brudd i ankelen.

Da de kom ut av flyet blir de møtt av et syn hun fortsatt husker svært godt.

Hun kikket opp på himmelen, der tåka var i ferd med å forsvinne på grunn av kulda og stjernene kom til syne.

– Vi kunne se stjernene så klart. Det har jeg et fotografisk bilde av i hodet altså. Da sa passasjeren som hjalp meg ut: «Se der, alle utelysene i bygda tennes. Der er bygda». Men i virkeligheten var det jo stjernene, sier Bodil.

Gikk med to brudd i leggen

Store letemannskaper fra Røde Kors, Heimevernet og frivillige lette febrilsk etter flyet uten å ane hvor det befant seg. Alt de visste var at flyet hadde gått ned mellom Oslo og Trondheim, sannsynlig i Østerdalen et sted.

Morgenen kom og de gjenlevende etter flyulykka hadde nå ventet i et døgn på hjelp. Da bestemte Kirkvaag at han måtte komme seg til folk. Han og en annen passasjer gikk av sted. Kirkvaag med to brudd i den ene leggen. De tullet postsekker rundt føttene og trasket av sted inn i tåkehavet.

– Plutselig forsvant de. De bare gikk uten å si adjø eller nå går vi for å hente hjelp. De bare gikk stille og rolig fra flyet. Da jeg snakket med Kirkvaag etterpå sa han at de gikk i panikk. Han ville ikke omkomme i det flyet i fjellet, sa han. Hadde han ikke gått så er det ikke sikkert de hadde funnet oss i tide, sier Bodil.

Kirkvaag og den andre mannen fant et bekkefar og fulgte den nedover dalsiden i håp om å finne folk langs bekken.

I flyet satt de andre iskalde, sultne og flere av dem med store smerter. Bodil satt ved et knust vindu på en ødelagt stol på gulvet.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hummelfjell

Da Bodil Flormælen var på Hummelfjellet i september så var det lite som minnet om marerittdøgnet i 1956.

Foto: Thor Peder Broen

Ut av tåka kommer redningen

Innimellom ropte og hoiet hun ut av vinduet i tilfelle noen skulle befinne seg ute i tåka. Klokka var nå cirka 12.30 dagen etter ulykka, og det var nesten 27 timer siden flyet styrtet.

– Plutselig hørte jeg noen svare der ute, og ut av tåka kom en skiløper. Og jeg kjenner at når jeg forteller om dette nå så får jeg frysninger. Det var en lykkestund som bare det.

Redningsmannen kom fra den nærmeste bygda, Hodalen i Tolga, cirka én mil unna. Han var en av to menn fra Hodalen som hadde dratt ut dagen etter styrten for å se om de kunne finne flyvraket.

Etter å ha snakket med folk i bygda, som hadde hørt flydur over bygda tirsdag morgen, regnet de ut at flyet trolig hadde landet på Hummelfjell.

Trodde han var i et skirenn

På turen opp til Hummelfjell kom de over fotsporene til Kirkvaag og den andre passasjeren, og etter kort tid fant skiløperne igjen de to.

I sitt 80-års jubileumsprogram på NRK1 i 2000 fortalte Kirkvaag blant annet om da han ble funnet.

– Plutselig var det noen som sa hallo eller noe sånt. Og da var jeg så borte at jeg trodde jeg var i et skirenn og den som kom ville gå forbi sånn at jeg måtte gå ut av løypa. Hadde vi ikke gått, slik at de hadde funnet sporene våre så hadde vi nok ikke blitt funnet i live, sa Rolf Kirkvaag.

En av redningsmennene fulgte dem tilbake til bygda, mens den andre fulgte fotsporene til flyvraket.

Han visste ikke hva som ventet ham da flyvraket plutselig var foran ham, og gleden var stor både hos redningsmannen og ti overlevende. Endelig var de reddet.

– De var så glade de også, fordi de fant så mange i live. De visste jo ikke hva som ventet dem. Jeg husker at de hadde med seg brødskiver som de delte mellom oss, forteller Bodil.

Brukte flydeler som slede

Alle var lettet over at de endelig skulle få hjelp, men det skulle fortsatt ta noen timer før de kunne forlate flyvraket.

Mannen fra Hodalen fortet seg tilbake til bygda og hentet hjelp. Når kvelden begynte å nærme seg igjen kunne endelig de ti bli fraktet ned fra vraket.

Det skjedde med blant annet hest og slede. Det var vanskelige redningsforhold, siden flyet sto i en bratt skråning. En stor luke fra flyet ble blant annet brukt til slede for å frakte de skadde ned den skråningen.

(Saken fortsetter under kartet.)

Kart: Flyulykka på Hummelfjell, Tolga
Foto: Google maps/NRK

Fikk flyskrekk

Bodil forteller at hun ikke kan huske at hun var redd etter flystyrten. Hun tror det skyldes at hun ikke fikk med seg selve styrten, fordi hun ble slått bevisstløs veldig raskt.

– Jeg var ikke redd, jeg gråt ikke. Det var pussig, men jeg reagerte ikke så mye der oppe. Det høres jo veldig rart ut, men jeg syntes nesten det hele var litt spennende, sier Flormælen.

I årene etter flyulykka har hun slitt med angst for å fly, noe som førte til at hun meldte seg på et kurs mot flyskrekk.

– På siste kursdag skulle vi fly fra Værnes til Oslo. De andre sa at de ikke var redde for du kan ikke dette ned to ganger, og tenkte på meg da, som hadde vært med i en flyulykke.

Kurset hjalp ikke mye, og siste flytur hun hadde var i slutten av 90-tallet, da hun var på ferietur med sin nå avdøde ektemann.

– Jeg vil helst ikke fly, og nå har jeg ikke gjort det på mange år.

«Verdens heldigste flyulykke»

57 år etter tok altså Bodil Flormælen turen tilbake til Hummelfjell.

Denne gangen skinner sola, små skyer farer over den blå himmelen og man kan se flere mil utover fjell-landskapet.

Lite minner om det iskalde novemberdøgnet i snø, vind og tåke.

– Det var som Kirkvaag sa til meg en gang: «Dette er verdens heldigste flyulykke». Det var det jo nesten. To bøtet med livet, men jeg så nå hvor nære vi var å treffe fjellveggen, sier 78-åringen.

HØR INTERVJU: Rolf Kirkvaag fortalte i 2000 om ulykka:

Rolf Kirkvaag om flystyrten i Hummelfjell.

Rolf Kirkvaag fortalte i sitt 80-års jubileumsprogram på NRK1 i 2000 blant annet om flyulykka.

SE KART: Flyulykker i Norge:

Beklager, vi kunne ikke vise innholdet.
Se «Flyulykker i Norge» i nytt vindu