NRK Meny
Normal

Et speil inn i slektshistorien

Hvis huset skulle begynne å brenne, er familiebildene som oftest de gjenstandene man prøver å redde med seg ut. Men hvorfor er disse bildene så viktige for oss?

Julie 1 år og Kine 1 år

Julie hos fotografen med akkurat samme kjole som mamma Kine (til høyre) hadde på seg når hun var hos fotografen når hun var ett år gammel

Foto: Thorsbakken/Tollefsrud / Gjøvik Foto

Julie Bergum Almli

Julie Bergum Almli er hos fotografen for å ta sitt første portrettfoto.

Foto: Monica Rikoll / NRK

– Også så blid og flink du er! roser fotografmester Johnny Thorsbakken, mens han prøver å holde følge med ei nysgjerrig lita jente på oppdagelsferd i studioet på Gjøvik.

Julie Bergum Almli har akkurat fylt ett år, og det skal ikke gå ubemerket hen. I mammas gamle kjole skal hun nå foreviges for å pryde stueveggen hjemme, og hos besteforeldrene.

Og mest sannsynlig vil portrettet av Julie også komme til å pryde stueveggen hos kommende generasjons familiegalleri, slik at oldebarna står og ser etter likhetstrekk mellom seg selv og henne.

Man føler en sammensveising av slekta som består av mer enn blod.

Kine Bergum

De første fotografiene var familieportretter

Det var etter fotografiet så dagens lys rundt midten av 1800-tallet det etter hvert ble vanlig med et såkalt familiegalleri, med portretter av både nære og fjerne slekninger på veggen eller på en kommode.

Slike bilder ble gjerne tatt hos en profesjonell fotograf, og sirlig plassert i flotte rammer.

Sigrid Lien

Sigrid Lien er kunsthistoriker ved Universitetet i Bergen, har sett på fotografiets historie i Norge.

Foto: Det Norske Samlaget

– Man begynte å ta bilder av familien like etter fotografiet fikk sitt gjennombrudd i Norge som nytt medium på 1840-tallet, og de første profesjonelle fotografene som etablerte seg i Norge var portrettfotografer, forteller Sigrid Lien, professor i kunsthistorie ved Universitet i Bergen.

Hun har blant annet skrevet bøkene «Norsk fotohistorie» og «Lengselens bilder. Fotografiet i norsk utvandringshistorie»

Hun forteller at de aller første fotografiene var såkalte daguerrotypier – bilder fremkalt på sølvbelagte kopperplater som såg ut omtrent som speil.

– Disse speilblanke, virkelighetsnære bildene gjorde et nærmest magisk inntrykk på folk. Noen bemerket for eksempel at det var som om bildene skulle være «fremtryllet av alver»

Men disse fotografiene var kostbare, og kunne heller ikke reproduseres. Det var derfor stort sett bare de velstående i samfunnets kjøpmanns- preste- og embedsmennfamilier som hadde råd til å la seg fotografere.

(Saken fortsetter under bildet)

Familieportrett ca 18

De første kameraene hadde så lang eksponeringstid at man måtte sitte musestille for at bildet ikke skulle bli uklart. Derfor ser personer på eldre bilder litt stive ut. Dette portrettet av Sigrid Bugge Sporsheim og Ole Magnus Sporsheim med sønnen Rangvald er tatt på slutten av 1800-tallet.

Foto: Romsdalsmuseet

Dokumenterer vår plass i samfunnet

Først 20 år senere, med såkalte våtplatenegativer, ble fotografiet papirbasert og kunne reproduseres. Det åpnet etterhvert for folk fra bredere lag i samfunnet kunne la seg avfotografere, og for å kunne ha er familiegalleri hengende på veggen eller stående på kommoden.

Ifølge Lien tok man, var det viktig å ta bilder av familien for å dokumentere sin egen rolle i et større fellesskap:

– Fotografiet er et sosialt bekreftende system – med familien eller hjemmet som basis eller kjernepunkt. Fotoalbumet blir den arenaen vi har hvor vi kan dokumentere vår posisjon i verden, og det sosiale nettverket vi skriver oss inn i, forklarer hun.

Det er et sted hvor vi kan møte trangen til å sammenligne og kontrastere fysiske trekk, men også dokumentere følelsesmessige investeringer.

Albumet, familiealbumet og familegalleriet er fortsatt den viktigste plassen hvor vi kan vise hvor vi hører til og hvordan vi lever.

– Albumet danner en slags familiekrønike, og gjerne over generasjoner, sier Lien.

Man får et anegalleri bakover i slekta si

Fotograf Johnny Thorsbakken

Vil vite hvor man kommer fra

Kjell Andersen er pensjonist og livslang hobbyfotograf. Men selv om han ikke har fotografutdanning, ble han titt og ofte tilkalt for å ta brudebilder og andre familieportretter rundt om i Vågå.

Kjell Andersen

Dette portrettfotoet av Kjell Andersen ble tatt av hans far Thorvald.

Foto: Kjell Andersen

– Man måtte reise til Otta for å finne nærmeste profesjonelle fotograf, så jeg ble spurt og jeg kunne ta bryllupsbildene for eksempel, forklarer han.

Andersen forteller at han også fikk forespørsel om han kunne lage takkekortene. Han husker han sto nede i mørkerommet sitt og fremkalte ett og ett bilde til noen ganger hundrevis av takkekort.

– Åh, for et arbeid! ler han.

Lidenskapen for fotografi fikk han av sin far,Thorvald Andersen, som også var hobbyfotograf og hadde kameraet med seg over alt. Han fikk også forespørsler om å kunne ta bryllupsbilder og familieportretter i Vågå.

På veggene hjemme henger det tett i tett med bilder, og noen vegger er dedikert spesielt til familiemedlemmer. Men Andersen mener den yngre generasjonen er mer opptatt av de gamle bildene og hvem som er avbildet enn tidligere.

– Når jeg vokste opp spurte vi aldri om slekta vår, mens sønnen min er mye mer ivrig på å hvite hvor han kommer fra.

Han tror en av årsakene kan være at man flytter mer på seg i dag enn det man gjorde tidligere.

– I dag har man kanskje ikke slekta samlet på samme sted som man hadde før.

Kjell Andersen

Kjell Andersen tror den yngre generasjon er mer opptatt av gamle bilder enn hans egen. Her blar han igjennom bilder han har ttatt av brudepar i Vågå

Foto: Monica Rikoll / NRK

Et anegalleri bakover

Fotograf Johnny Thorsbakken på Gjøvik kjenner seg igjen i det hobbyfotografen fra Vågå sier om ulik interesse for gamle familieportretter.

– Spesielt barna peker på gamle bilder og vil vite hvem de ser på bildene.

Men han mener verdien av familiebildene på veggen er enorm for alle, uansett alder, fordi man får et anegalleri bakover i slektstreet

– Det er viktig fordi man gjerne selv ønsker å vite hvor man kommer fra, og i tillegg kunne vise andre hvor en selv stammer fra, forklarer Thorsbakken.

Han tror mange er stolte av slekta si og opphavet sitt, og vil vise det for andre. Men i tillegg tror han bildene er den viktigste kilden til å kunne forestille hvordan familiemedlemmer levde.

– Mange har kanskje ikke opplevd tippoldeforeldrene sine, men når man ser bilder av dem danner man seg et bilde av hvordan de var.

(Saken fortsetter under bildet)

Brudepar Vågå

Dette brudeparet ble fotografert på 1920-tallet av Thorleif Andersen, Kjells far, som også var amatørfotograf

Foto: Kjell Andersen

Sveiser familien sammen

Hjemme hos familien Bergum Almli er portrettfotografier av nærmeste familie sirlig plassert på en hylle i stua.

Et portrett av eldstesønnen Andreas er sentralt i rommet, tatt hos fotografen da han var ett år gammel. Så nå som yngstesøster Julie nærmer seg ett år, er det på tide å reise til fotografen igjen

– Det er viktig å ha bilder av begge to når de er like gamle. Jeg var også hos fotografen når jeg var ett år, og det er utrolig hyggelig å ha de bildene nå, sier Kine.

Julie skal få ha på seg akkurat den samme kjolen som mamma hadde på seg da hun ble fotografert for 28 år siden. Det tror Kine datteren kommer til å sette pris på, og synes det er litt artig, når hun blir eldre.

– Jeg tror det er koselig for henne å kunne oppdage at «jøss, hadde jeg samme kjolen som mamma?» nå hun blir større.

Kine tror en av årsakene til at man er så glad i familiebildene er fordi det knyttes mange følelser til å ha et fotografi av en som man er glad i.

– Samtidig ser man ofte etter likhetstegn og sammenligner seg selv med andre slektniger.

Selv har Kine en onkel som er veldig lik oldefaren sin, noe hun synes er utrolig gøy å se når hun titter på gamle bilder av familien.

– Man føler en sammensveising av slekta er mer enn blod.

Hos fotografen

Fotograf Johnny Thorsbakken og mamma Kine Bergum leker og tuller med Julie for å fange de beste øyeblikkene og uttrykkene.

Foto: Monica Rikoll / NRK

SISTE NYTT FRA HEDMARK OG OPPLAND

Video fra Hedmark og Oppland

Elena fra Lillehammer er opptatt av de små bedriftene
Nils Thore Jansson fra Finnskogen mener mye om mangt, særlig om politikere og sentralisering.
Bar Hassan fra Follebu skal stemme for første gang