Hopp til innhold

Prøysens mørke sider

Han var hele landets trubadur og forfatter, men privat slet Alf Prøysen med dårlig selvbilde og nerveproblemer.

Alf Prøysen

Hele Norges Alf Prøysen hadde også sine mørke sider.

Foto: Scanpix

Mange har et romantisk forhold til Alf Prøysen, husmannssønnen som vokste opp i enkle kår og ble hele landets barnetimestjerne, trubadur og forfatter. Men selv slet Prøysen med «mørke sider». Han hadde dårlig selvbilde og slet med nerveproblemer.

Ingrid Morken forteller om Alf Prøysen

Ingrid Morken forteller om mange sider ved Alf Prøysen i Kulturhuset på P2.

Foto: Stein S. Eide / NRK

– Alf Prøysen hadde kompleks for utseendet sitt. Den skjeve munnen fikk han etter en fryktelig tannverk den sommeren han var konfirmant., sier Ingrid Morken.

Hun kjenner godt til Alf Prøysen – også de sidene som ikke var like kjent.

Kompleksene satt dypt og det hele begynte den sommeren han var konfirmant.

– Han var gjetergutt i fjellet og det begynte riktig bra. Alf gjette og separerte mjølka, sang og spilte trekkspill, men så får han tannbyll og kommer seg ikke ned til bygda og til tannlege før langt utpå høsten. Og da var det gått betennelse i kinnbenet. Han ble skakk og skjev for resten av livet, sier Morken.

Husmannsgutten

Prøysenstua

På husmannsplassen Prøysen i Ringsaker vokste Alf Olafsen opp. Han tok etter hvert navnet fra husmannsplassen han kom fra.

Foto: Linda Vespestad / NRK

Vi treffer henne i Prøysenstua ved Præstvegen i Ringsaker, hvor Alf Prøysen ble født 23. juli for hundre år siden.

– Det er nesten ikke til å fatte for oss, hundre år senere, hvor stor klasseforskjell det var på Hedmarken den gangen. Huset var trekkfullt og på vinteren kunne sengetøyet fryse fast i veggen. Det var fire unger og det skulle bli flere. Maten var for det meste flatbrød, sild og poteter.

Direkte sult var det ikke i Prøysenstua, men ofte var det nok bare fra hånd til munn, forteller hun.

Prøysen vokste opp som husmannssønn på Hedemarken, et samfunn sterkt preget av klasseskiller.

Ingrid Morken

Alf var annerledes. Engstelig og lettskremt. Det fortelles at han ikke turte å gå etter vegen i måneskinn etter at det var blitt mørkt, han var redd skyggen som fulgte etter han hele tida.

Det kunne væra både «styggmainn» eller en morder som ville ta han! Så var han klønete og håpløs i praktisk arbeid.

Og hester var det verste, og de likte ikke han heller. Han ble gjort narr av når han forsøkte å nærme seg.

I slike stunder trekker han seg unna, går for seg sjøl, og synger vemodige skillingsviser om nød og savn.

Jobbet som griskokk – drømte om å bli dikter

Alf Prøysen drømte om å bli kunstner, men måtte jobbe som griserøkter på de forskjellige gårdene i bygda for å tjene penger. Han var tjuefire år da han brøt seg løs og reiste fra Ringsaker til Akershus, der han jobbet som gårdsarbeider.

– I begynnelsen følte han seg nok ensom, ja, han satte faktisk inn en annonse i et blad, sier Morken.

Ung dagdrømmer i Akershus ønsker å brevveksle med mennesker som er interessert i teater, viser og litteratur. Det var ei tid med fjøsstell og slit, arbeidsdagen var fra halv fem og morran og til sju om kvelden.

Jeg har det så fredelig i kveld. De andre guttene er borte og jeg får tumle med tankene mine som jeg vil. Ellers pleier jeg å vente til de andre har sovnet. Da tar jeg stille frem blokken min og skriver i all hemmelighet.

Alf Prøysen

Men om kvelden og natta ble det snart festing og moro. Først på Romerike, så på Wøien gård i Asker. Han likte å underholde, å få folk til å le. Og så skrev han tekster i all hemmelighet.

Det store gjennombruddet

Det virkelige gjennombruddet som kunstner kom i forbindelse med en revy.
Alf bodde i Asker, og der kom han inn i miljøet på Sem småbrukslærerskole. Det ble et vendepunkt. Han fikk være med å arrangere underholdningskvelder og revyer sammen med studentene.

Han la om språket sitt i denne tida, til riktig fint bymål, han trodde vel at det var nødvendig, hedmarksdialekta sto ikke høgt i kurs den gangen.

Fjøsrøkteren sjarmerte og briljerte, fikk stemningen på topp, og det var latter og stor applaus. Han var et oppkomme av historier og viser. Han ble bedt om å være med i studentrevyen til oslostudentene, «Ad Undas», og der kom det store gjennombruddet.

Visa om Trygve Lie ble en formidabel suksess. Alf, som egentlig hadde en fryktelig høydeskrekk, satt i ei vogn som var heist opp høgt oppe under taket og sang «Når man ser det hele litte gran fra oven».

Rastløs og usikker

Alf Prøysen-statue utenfor Prøysenhuset, Ringsaker

På Rudshøgda i Ringsaker, like ved husmannsplassen der han vokste opp, står Prøysen på sokkel – med gitaren.

Foto: Linda Vespestad / NRK

Men den første tida i Oslo var allikevel vanskelig for Alf Prøysen. nbsp;

– Han var rastløs og usikker, sjøltilliten var ikke noe å skryte av, og han angret ofte på det han leverte fra seg til redaksjonen i Kooperatøren og Arbeidermagasinet. Det var tungt å kombinere skrivingen med lange arbeidsdager i fjøset.

Prøysen slet med språket, og mange av manuskriptene hans kom i retur. Avslag – det tok han tungt. Likevel er det i disse årene han trenger inn i det bygdenorske, han avslører småligheten, den nådeløse fordømmelsen om en falt utenom det gjengse, det vanlige.

Noen av det mørkeste tekstene sine skriver han i disse årene, under krigen.

– Det ble nok mye festing, sigarettrøyken lå tett i slike sammenkomster, og ikke var det langt mellom drammene heller. Han trengte litt å styrke seg på før en forestilling, roe nervene med litt søt likør, sier Morken

Prøysen var glad i alt som var søtt, og det skulle han få betale dyrt for senere. Han kom inn i den ene fine kretsen etter den andre, han prøvde å tilpasse seg forskjellige miljøene, og var nok plaget av at han spilte roller, løy og fordreide og gjorde seg til for å bli godtatt.

– Han syntes han måtte det, han, en alminnelig griskokk, for at han skulle bli godtatt, sier hun.

Mørke skyer

Nå begynner det å bli så innfløkt å holde rede på alle disse maskene jeg bærer, jeg må flykte, rømme et sted der ingen kjenner meg og leve ærlig og prøve å finne meg selv

Alf Prøysen

50-tallet var likevel en lykkelig tid for Alf Prøysen, men så kom de mørke skyene. Lysten på det søte resulterte i at han fikk påvist diabetes og måtte på streng diett. Helseproblemene utløste angst og frustrasjon. Forventningene og arbeidspresset var det samme, med turneer, radioprogram, intervjuer – og fester.

– Hele tida skulle han være den morsomme, han ble budt et glass eller to for å komme i gang, og gjerne noen etterpå også. Han erfarte at det koster å være narr, sier Morken.

Prøysen går i en evig spenning, blir rastløs og får det for seg at han hele tida spiller roller, han ville finne ut hvem han sjøl var, oppi det hele.

– Det svaret fant han aldri, sier Morken.

Svingende humør

Sinnsstemningen var svingende, for de fleste var han moromann, glad visesanger som kunne fortelle så morsomme historier at taket neste løftet seg av applausen. Men de som kjente ham bedre, så at han var ensom og søkende, utrygg og utilpass i mange sammenhenger.

– De siste åra av hans liv var ikke noe særlig, forteller Ingrid Morken.

Alf Prøysen

Alf Prøysen hadde et stort arbeidspress, samtidig som at han slet med helsa.

Foto: NTB / Scanpix

Tidene forandret seg. På femtitallet var det radioen som var midtpunktet i stua, men på sekstitallet kom fjernsynet og ble et slags husalter som trakk alles øyne til seg.

Selv om Anne Chat. Vestly og han lagde gode TV-programmer om Kanutten og Romeo Clive, så var det radioen som var hans medium – lun stemning, varm stemme og fortellinger som skapet fine og fargerike bilder inni hodene hos både liten og stor.

Så han gikk rett og slett litt av moten, da?

– Ja det kan du si. I tillegg var hverdagene grå, selv om han hadde sine daglige turer til NRK på Marienlyst. Helsa var elendig. Sukkersjuken la begrensninger på hva han kunne være med på, han fikk eksem og lå mye på sjukehus utover på sekstitallet.

Men Alf Prøysen var en flittig brevskriver. Mens han lå sjuk, skrev han lange, gode brev til dem som betydde noe for ham, og mange er bevart. Etter lang tid fikk han operert bort en smertefull gallesten. Det var da det ble det oppdaget at han hadde kreft i gallen.

– Den aller siste som fikk en skriftlig hilsen fra Prøysen var Erik Bye. Han fikk et gulna lønneblad med følgende påskrift:

I går var jeg så sjuk at jeg trodde jeg skulle møte han gamle med ljå’en. Men siden han heter Erik, var jeg ikke no redd for’n.

Alf Prøysen i brev til Erik Bye

Under kan du høre hele serien med Ingrid Morken.

Flere saker fra Innlandet