Pengegalopp i 60 år

Den 27. oktober 1958 står Vidar Sandbeck utenfor NRK på Marienlyst i Oslo.

Han har tatt toget fra hjemstedet Åsta til byen på lykke og fromme for å se om han kan få snakke med Otto Nielsen som er redaktør for radioprogrammet Søndagsposten. Tre av visene han har sendt til programmet har nemlig blitt brukt. Det er Alf Prøysen som har sunget dem.

Nå vil han se om Nielsen vil høre han synge selv. Det vil han gjerne, og blir såpass begeistret for det han hører at han beordrer et viseprogram på stedet.

Erik Bye tar med seg gitarist Bjørn Fongaard og Sandbeck inn i et studio og spiller inn et 20 minutters program. Sandbeck fremfører fem viser med humoristisk og sjarmerende dialog med Bye mellom slagene. På den siste av dem, ei vise om en mann som teller pengene sine, er programlederhøvdingen med og rister takten med mynter mellom hendene.

Programmet sendes allerede samme kveld. Det er første gang Pengegaloppen blir fremført offentlig og dette blir starten på Vidar Sandbecks store gjennombrudd.

Onkel Hans

Teksten kjenner mange. Den handler om en mann som teller pengene sine på nytt og på nytt. Han er såpass opptatt av dem at han til slutt stryker med da han mangler en tiøring.

Modellen for gjerrigknarken var en Sandbeck selv kjente. Hvem det var ville han ikke avsløre, men fortalte i et intervju på 1980-tallet at han hadde sett vedkommende i aksjon:

– Da han var ferdig med å spise frokost kunne han begynne å rydde bordet, og fjerne smørkoppen selv om kona hans hadde kniven i den.

Forfatter Thorbjørn Bakken forteller i sin biografi om Sandbeck, at denne personen var visekunstnerens egen onkel Hans, som bodde på Steinvik litt nord for Rena.

Da onkelen døde fikk Vidar i oppgave å være bobestyrer, og gjøre opp boet. Tom-Erik Tangen, som jobber med Sandbeck hos Glomdalsmuseet og i Sandbeckstiftelsen, forteller at hele slekta regnet med at det ville være igjen en god del etter den gjerrige onkelen:

– Men det var ingen ting igjen etter onkel Hans, sier Tangen.

Gammel galopp

Pengegaloppen ble skrevet en god stund før folk hørte den på radio første gang. I romjula 1956 fant Sandbeck frem en galopp han selv spilte opp til dans med da han var ung. Han drømte om å bli fiolinist, og spilte til dans allerede da han var 14 år gammel.

Galoppen fra ungdommen bakte han inn i melodien.

Hvem som opprinnelig skrev galoppen er det visst ingen som vet. Selv regnet han med at det var en av de gamle hedmarkskomponistene. Men refrenget komponerte han selv.

– Og det var det som var det viktigste, vettu, sa han med glimt i øyet i et intervju.

Sandbeck måtte gi opp fiolinistdrømmen. På 50-tallet jobbet han som omreisende klesselger og tok mål til plagg som ble ferdigsydd hos Stor-Ko-Fa.

Mens han gjorde dette, fortsatte han å skrive viser. Disse prøvespilte han for naboer. Hvis stemningen var riktig, så kunne han dra ei strofe for potensielle kunder også.

– Det er veldig mange som fikk høre Pengegaloppen på denne måten sent på 50-tallet, forteller Tangen.

Fikk platekontrakt

Vidar Sandbeck hadde ingen videre tro på at galoppen skulle slå an. For eksempel sendte han den aldri inn til Søndagspostens visekonkurranse.

Men Alf Prøysen visste allerede hvem Sandbeck var. Og han hadde sett Pengegaloppen.

Sandbeck hadde nemlig sendt den til ham i ett av de mange brevene de hadde skrevet til hverandre siden starten av 50-tallet. Den gangen likte ikke Prøysen slutten på visa, og det ser ut som om Sandbeck fjernet et sistevers etter tilbakemeldingen.

Men etter at Søndagsposten antok den tredje visa Sandbeck sendte dem i 1958, dro han altså til Oslo. Med Pengegaloppen i lomma.

Møtet og programopptaket, gikk som vi nå vet, meget bra. Plateselskapet Philips hadde ørene med seg, og tilbød platekontrakt.

Gjennombrudd på Bislett

Det virkelige gjennombruddet til Pengegaloppen kom faktisk på Bislett. Under VM på skøyter i 1959.

Tom-Erik Tangen forteller at noen i speakerbua spilte visa over høyttaleranlegget.

Det skapte liv blant de 30.000 på tribunen. Og kanskje spesielt blant de tilreisende fra Sandbecks eget nærområde.

Telefonen begynte nemlig å kime. Folk skulle ha tak i han med den artige pengevisa. Men ettersom familien Sandbeck ikke hadde telefon, så var det hos naboen det ringte. Så Sandbeck måtte løpe de 300 meterne dit for å svare.

– Det ringte så tett at jeg ikke rakk å gå hjem mellom telefonene.

Og han sa ja til alt. Situasjonen ble utnyttet til fulle. Etter en oppvekst i enorm fattigdom, så lærer man seg å slå til når det gjelder. Han reiste rundt og spilte der han kunne. Samtidig hadde han engasjement i Søndagsposten. Platesalget gikk også unna. Såpass at han nådde en andreplass på VG-lista samme vår. Den ble liggende på lista i 22 uker.

Slik fikk Vidar Sandbeck sitt gjennombrudd. En velfortjent opptur etter år med slit.

Pengegaloppen havnet også i Sverige. Der skal fire versjoner ha vært ute bortimot samtidig. Den ble gitt ut av Hans Kurt i Danmark, og fikk sjumilsstøvler da den engelske trompetisten Eddie Calvert spilte inn sin instrumentalversjon.

Den havnet på en fjerdeplass i India.

I skyggen av Pengegaloppen

Selv om det var opptur med heder og ære, så hadde medaljen en bakside.

– Du veves inn i en mølle av virak og etterspørsel, beskrev Sandbeck senere.

Han ville gjerne tilfredsstille alle krav. Og når han ikke kunne bevege seg i gangene på NRK uten å bli overdynget av oppdrag til forskjellige programmer, så ble det til at han begynte med masseproduksjon.

– Kunstnerisk er det meget farlig, kommenterte han.

Dermed kom det en del hastverksarbeid som han ikke likte og som han senere refuserte i sin egen viseoversikt.

Han kom også litt skjevt ut imagemessig. Siden Pengegaloppen var morsom, trodde publikum at Vidar Sandbeck kun sang humoristiske viser. Men selv likte han best å skrive alvorlige og lyriske tekster. Han beskrev også sitt eget sinn som depressivt.

Dermed oppsto et lite misforhold mellom det Sandbeck ofte skrev, og det folk forventet. Noen sier han kom i skyggen av sin egen hit, og at de alvorlige visene ikke kom godt nok frem i lyset.

Men Pengegaloppen har flere lag.

– Overflaten er humoristisk og morsom, men han peker på pengemakt, gjerrighet og en del egenskaper som er knyttet opp mot et kapitalistisk verdisyn, sier Tom-Erik Tangen.

Sandbeck selv mente at det kunne være mye livsvisdom i humor, men at da måtte man ha erfaringen bak seg.

– Jeg tror neppe man kan lage særlig god humor uten en mørkere bakgrunn. Å ha gått gjennom skjærsilden rett og slett, sa Sandbeck.

Så selv om Pengegaloppen skygget litt for de lyriske visene, var han takknemlig for visa om pengene. Han så betydningen den hadde hatt for karrieren hans. Ironisk nok var det jo den som gjorde at pengene begynte å strømme inn.

Overforbruk

Sandbeck likte heller ikke det han synes var et overforbruk av Pengegaloppen. Den ble nesten alltid vignett og musikalsk introduksjon når han var gjest i programmer. Det var i hvert fall 50 av de nesten 400 visene han hadde skrevet som kunne brukes til det, mente han.

Ordet «pengegalopp» har blitt en del av dagligtalen. Er det snakk om penger eller budsjetter i radio- eller tv, er sjansen stor for at en referanse til visa dukker opp.

I 1992 spilte han den inn på nytt til plata «Legende». Da gikk Pengegaloppen inn på Norsktoppen. Fortsatt populær over 30 år etter at den kom ut første gang.

– Jeg tror den kommer til å være populær så lenge vi har vårt nåværende pengesystem. Penger er jo noe av det mest aktuelle i livet, sa han.

Men like gjerrig som hovedpersonen i visa var han ikke:

– Nei, jeg er hans rake motsetning, så jeg skulle ønske jeg hadde vært litt mer påholden når det gjelder penger. Men jeg har lett for å impulskjøpe.

PS: Vidar Sandbeck tjente faktisk penger på den første turen han tok til NRK:

(Erik Bye kjøpte ikke dress)

Se Pengegaloppens musikkvideo fra Slagerparaden her.