Kjersti Løvhaug har multippel sklerose. 43-åringen må trene hver dag for å begrense sykdommens virkninger.
– Det begynner å bli 7-8 år siden jeg har kunnet stå på bena. Det er 25 år siden jeg fikk sykdommen, og siden da har det gått gradvis nedover, sier Løvhaug.
Hun har krav på en individuell plan og koordinator i Gran kommune. Det har hun ikke fått. Bunken med ark som omhandler klager på dette, har hopet seg opp over lang tid.
Det er snart fem år siden hun sendte den første klagen til Fylkesmannen.
Hun har fortsatt ikke fått noe svar.
– De har brutt loven
Gang på gang har Kjersti Løvhaug forsøkt å få innvilget kravene sine, men alltid forgjeves.
– Hver gang jeg ringer til Fylkesmannen, lover de at saken skal ses på. Jeg får beskjed om at svaret skal komme om ei ukes tid. Også skjer det ikke noe, sier hun.
Sivilombudsmannen er øverste klageinstans når folk ikke får svar på sine klager til det offentlige. Der fastslår de at Fylkesmannen i Innlandet har brutt forvaltningsloven, i og med at det har gått så lang tid uten at de har svart Løvhaug.
– I tillegg fant vi ut at fylkesmannen ikke hadde overholdt sin plikt til å utrede saken, sier sivilombudsmann Aage Thor Falkanger.
Han har sympati med Løvhaug og andre som er i samme situasjonen som henne, og mener at slike ting ikke skal skje.
– Dette er uheldig, saksbehandlingstiden skal ikke være så lang. Det blir en belastning for klagere som har krav på en relativt raskt saksbehandling.
Legger seg langflate
Hos Fylkesmannen i Innlandet har de valgt å la fylkeslegen svare på kritikken.
– Dette har altså tatt fem år?
– Ja, fem år. Det er bare å beklage. Her legger vi oss langflate, sier fylkeslegen.
Gran kommune tar også selvkritikk for tregheten i denne saken.
– Her har nok pasienten følt seg som en kasteball mellom offentlige institusjoner og etater. Så vi kan beklage med en gang og si at kommunen burde vært mer frempå med å etterspørre svar fra Fylkesmannen, sier rådmann Lars Ole Saugnes.
Gran kommune venter fortsatt på svar fra fylkesmannen. De har likevel ordnet individuell plan og koordinator for Løvhaug, som hun har krav på, og etterspurt i lang tid.
Hjemme hos Kjersti Løvhaug er det personlige assistenter som hjelper henne i hverdagen. Når hun ser hvor lenge det har tatt før hennes sak har fått svar, vekker det bekymring overfor andre.
– Det er klart at det sikkert er andre som har større problemer med kommune og hjelpeapparat, enn det jeg har, sier Løvhaug betenksomt.