Mia (15): – Det var vanskelig å plutselig skulle bli en familie på seks stykker

Moren og faren til Mia Celine Wiig Johansen (15) ble skilt i 2008. Mia bor nå med moren June, lillesøster Dina, morens nye mann Lars Erlend, og hans to jenter, Karoline og Ingrid. I tillegg har June og Lars Erlend et felles barn, Simon på ett. Hele familien på sju bor i Brumunddal, mens faren til Mia og Dina bor i Trondheim.

– Det var vanskelig å skulle bli en så stor familie, på hele seks stykker. Overgangen ble stor, forteller Mia.

• Du kan se Mia fortelle sin historie i dokumentaren «Skilt, tre historier», på NRK super!

Huset hun og de andre i storfamilien bor i, er stort, lyst og ligger i et boligfelt i Brumunddal sentrum. Utenfor inngangspartiet står det sykler og en barnevogn.

Inne i stua er det god plass, et stort langbord med stoler står i den ene delen. På gulvet leker lillebror Simon.

– Han har mange barnevakter, og hele fire søstre. Han er jo den som ikke er skilsmissebarn her, ler June, moren til Mia.

– Mamma var så mye hos presten, og da skjønte jeg at de var kjærester

Mia, Dina og June bodde alene i fire år, før June møtte Lars Erlend, som er prest i Brumunddal.

– Mamma begynte å være så mye hos presten, og da skjønte jeg at de var kjærester, sier Mia.

Lars Erlend hadde også to jenter fra et tidligere ekteskap, og den eldste, Karoline, er like gammel som Mia.

– Jeg visste ikke så mye om Karoline fra før, men jeg tenkte at hun var en rolig person som gjorde alt hun fikk beskjed om, fordi hun var datteren til presten, forklarer Mia.

Karoline på sin side ønsket ikke at faren skulle få noen kjæreste.

– Jeg ville at det bare skulle være pappa, meg og søsteren min. Det skulle ikke bo noen andre i huset enn oss. Jeg ble lei meg, sier Karoline.

I motsetning til Mia, som bor hele tiden hos moren og Lars Erlend, deler Karoline tiden sin mellom moren og faren. Moren bor også i Brumunddal.

– Kommer an på personkjemi

Ingunn Størksen er forsker ved Universitetet i Stavanger, og har blant annet forsket på hvordan barn har det når de blir tatt inn i en ny familiesituasjon. Doktorgraden hennes hadde fokus på unge og voksne barn av skilte foreldre og deres psykososiale tilpasning.

– I en av studiene forsøkte vi å se på effekten av å ha steforeldre, men dette slo ikke ut i noen statistisk effekt på barnas tilpasning. Vi hadde ikke data på barnas forhold til steforeldrene, men vi tror resultatene kan skyldes at noen reagerer positivt på steforeldre, at andre er relativt nøytrale, og at noen reagerer negativt på å få steforeldre. På gruppenivå vil slike ulike tilpasninger til steforeldre slå ut i null effekt.

Hun forklarer at de i den aktuelle studien forsøkte å se på effekten av det å ha en steforeldre i en studie med ungdom.

Størksen mener at det viktige er å bruke god tid når man finner en ny partner og ønsker å skape en ny familie med «mine, dine og våre» barn.

– Dette har jeg ikke forsket på, men jeg tenker at det viktigste må være å ta tiden til hjelp. Barna blir påført relasjoner som de i utgangspunktet ikke har valgt selv, og det kan oppleves fremmed at det kommer nye mennesker i huset. Da blir det viktig at de voksne ikke har for store forventninger om at alle skal inn i en stor lykkelig familie med en gang, men at det kanskje heller er snakk om en tilvenning over tid.

Hun tror også at det er viktig å forstå at barna ikke nødvendigvis umiddelbart er like begeistret for den nye partneren som den voksne er.

– Ta tiden til hjelp og forsøk å finne felles aktiviteter som alle kan like og som kan hjelpe til med å skape gode relasjoner, sier hun.

Dro til mormor

Da dokumentaren på NRK Super om Mia bli spilt inn, bodde hele den nye familien i en prestebolig et stykke utenfor sentrum. Det var da hjemmet til Karoline, Ingrid og Lars Erlend. Mia og søsteren og moren bodde i et annet hus, men nå skulle seks personer bo under samme tak. Overgangen var stor.

– Det var folk overalt, følte jeg. Derfor var jeg endel hos mormor, og venner, for å komme meg unna huset. Det var så mange her hele tiden, jeg savnet å være for meg selv. Da var jeg kanskje borte et par netter før jeg kom tilbake igjen, forklarer Mia om den første tiden med ny familie.

Ettersom tiden gikk, ble det bedre. De jevngamle stesøstrene Mia og Karoline nærmet seg hverandre gradvis, og i dag ser de på hverandre som noe midt mellom søsken og venninner.

– En av tingene vi har til felles, er at vi liker å se på skumle filmer. Så det gjør vi ganske ofte, sier de.

– Stor endring da Simon kom

I høst flyttet hele storfamilien til en annen prestebolig i Brumunddal, nærmere både skole og fritidsaktiviteter. Her har familien fått en følelse av å starte på nytt, i et hus som var nøytralt for dem alle. I tillegg har de fått et viktig, samlende element som alle føler eierskap til, nemlig lille Simon på ett år.

– Det var en stor endring da Simon kom, sier Mia, og Karoline nikker enig.

June legger til det var de to femtenåringene her som sterkt ønska seg en bror.

– De maste hver dag på at de måtte få en bror, ler hun.

– Hvorfor det?

– Det var bare en gutt i familien. Alle de andre var jo jenter, både mamma og oss fire jentene. Det var bare Lars Erlend som var gutt, så da ville vi gjerne ha en gutt til, smiler Mia.

Ellers har de en regel i familien, som også virker samlende: Det er at alle skal spise middag sammen.

– Det er veldig greit, hvis det er noe man vil snakke med alle om, for eksempel, sier Mia.