Her er hele teksten slik Levi Henriksen selv har skrevet den:
«Stian og jeg holdt rundt hverandre og gråt. Vi er fra Granli begge to, vi pleier ikke å gråte i begravelser en gang (bortsett fra da vi ser de på tv), og jeg må innrømme at jeg fortsatt gråter.
Fotball har alltid vært friminuttet mitt. Harald Sverdrup sa engang at han like å drikke fordi han ble så befriende uintellektuell, vel slik har jeg det med fotball. Torsdag kveld var glede uten helt lenger å vite hvordan man skal vise det. Det var førti år i ørkenen, men i motsetning til Moses håper jeg også å få kunne tre inn i det hellige land, ikke bare skue i riktig retning. Torsdag var som å kunne gå på vannet, virkelig, eller se noen kunne det.
Helt siden jeg fikk pappa til å kjøre meg forbi bilforretningen Brødrene Tomteberget fordi jeg trodde Jonny og Øivind jobbet der, har dette laget vært viktig i livet mitt. Fra den gjennomtrengende lukta av varmesalve (som alltid fikk meg til å tenke på tannpirkere), tribuner av stein og motspiller som Stein Kollshaugen, Lars Hjorth og Saihou Sarr har dette vært viktig. Fra Janken og jeg snek oss inn hver søndag (unnskyld mamma, og unnskyld spillende daglig leder, jeg kan gjøre opp for meg nå), dette laget var også viktig i alle årene jeg var en frafallen, dvs. som en kristen slutter å gå på møter, men likevel ber lange bønner hver kveld.
Fra 1983 til 1996 så jeg to eliteseriekamper, men slukte alt av avisinnlegg og tvinnslag. Siden kvartfinalen mot Moss i 1996 har jeg sett alle kamper jeg har kunnet, og det har vært oppturer og nedturer, og ja, jeg har hele tiden hatt Harald Sverdrups ord friskt i minne. Jeg har våknet av at jeg skriker Caleb mitt på natta, jeg har vært en av to tilskuere på ståtribuna mot Follo, se Kai Olav Ryen bli utvist og skreket så voldsomt at Follospillerne klappet ironisk opp mot oss, jeg har reist hjem etter cuptap fra Raufoss, jeg har skrevet et essays med tittelen "Byer jeg har vært imens KIL har tapt", det ble ganske langt, jeg har opplevd nedrykk og opprykk, at folk rundt meg på tribuna har kommet og gått, og iblant har jeg ikke forstått hvorfor jeg fortsetter å gå, og foran hver sesong tenker jeg at dette orker jeg ikke mer. Det er som å lide av en alvorlig sykdom som du ikke gidder å ta behandling for.
Søndag når jeg setter meg på min faste plass så misunner jeg iblant ofte ordentlige mennesker, som kan bruke dagen i hagen, grille med venner eller what ever. Folk som ikke kan ødelegge middagen for seg selv og sine venner i kongens fødeby, Tupelo, Mississippi, for de KIL har tapt mot en ubetydelighet som Løv-Ham eller noe. Folk som ikke leser fotballtabeller oppover og nedover, som djevelen leser bibelen (kom ikke på noe bedre uttrykk, er ikke engang sikker på hva det betyr i dag, og jeg er helt edru).
Men uansett, man klarer ikke å slippe. Det er som Hans Børli skriver i "Svarbrev til en ung dikter" om å våke over sin lengsel, og aldri be om å få slippe... Slik er det med fotball også. Uansett, det jeg mener å si, dette har Stian og jeg fortjent noe så inn i hampen, og Stig, og alle de falne kameratene våre som vi måtte la ligge igjen bak frontlinjene, og også alle de som var kameratene vår som har desertert. Dette har Thor Hjalmarsen fortjent, Jonny & Øivind, Tore i buret, Nystuen & Nysæter, Knoll og Tott, Fredini, Roy Holt, den eneste fra Granli som har scoret mot Rosenborg, Askimkråka Jørn Karslrud, Vidar og Charlie, Cato med vektløfterlårene, banksjefen fra Nord, Norvald Stranf & efterfølger, ja, og ikke minst hele laget nå selvfølgelig med Pimenta og Nystuen i spissen.
Takk for at jeg fikk oppleve noe som jeg så på som mindre sannsynlig enn at jeg selv ville få Nobelprisen (jeg er ledig hvis du ikke kan, Bob). Igjen takk, skrevet rett ned uten å lese gjennom og som Sverdrup (nesten) sa: det er deilig å være befriende uintellektuell innimellom. Bang bang rett ned».
