Her gikk tungtvanns-sabotørenes fluktrute

TV-serien «Kampen om tungtvannet» er dramatisk, og i søndagens episode kunne man se at sabotørene skilte lag etter endt og vellykket oppdrag på Vemork.

Sabotørene tok seg opp det bratte, snø- og isdekte juvet og inn på vidda, lettet og glade fordi oppdraget hadde vært vellykket.

• Les også: Kuttet Rønneberg lunta på eksplosivene?

– Gjengen reiste med en enveisbillett til Norge for å utføre aksjonen. De regnet nok med å bli tatt, og var klare for å ofre livet. Da de innså at de klarte å rømme fra tyskerne og inn på vidda, var de nok enormt lettet, forklarer amanuensis ved Norges Hjemmefrontmuseum, Ivar Dyb Kraglund.

Han har arbeidet med Vemork-aksjonen og andre krigstemaer i en årrekke, og har også ved flere anledninger snakket med de involverte sabotørene som rømte til Sverige.

Rønneberg: – Alt var grundig planlagt

Å skulle krysse halve Sør-Norge på ski er ikke et lite prosjekt i seg selv, spesielt ikke med fienden i hælene. Derfor var flukten, som resten av oppdraget, grundig gjennomgått og planlagt.

Kart og det hele over fluktruta til Sverige lå klart, selv om de var mentalt forberedt på at de kanskje ikke ville få bruk for det.

Lederen for gruppa, Joachim Rønneberg, uttalte dette i et NTB-intervju i 2013:

– Før vi startet aksjonen var vi klar over at dette muligens kunne bli en enveistur. Men det var ikke det vi planla for. Alt var grundig planlagt, også ruten vi fulgte til Sverige. Flere av de problemene vi hadde forutsett dukket ikke opp. Det gikk bedre enn ventet, sa lederen for Gunnerside-aksjonen, Joachim Rønneberg.

Gruppa deler seg

Sabotasjeoppdraget ble utført natt til 28. februar 1943, og flukten startet umiddelbart etter at de hadde returnert opp på vidda. Rønneberg gav innstruks til hva karene nå skulle gjøre. De måtte handle raskt, de visste ikke hvor nære tyskerne kunne være. En god løsning var å skille lag, de var for mange til at alle kunne flykte i samme flokk.

Claus Helberg (spilles av Christian Rubeck i tv-serien) fikk beskjed om å dra tilbake til hytta, lete gjennom alt de hadde etterlatt seg og brenne alle «farlige» spor. Det viktige var at tyskerne ikke kom på sporet av dem.

Arne Kjelstrup (spilles av Torstein Bjørklund) og Knut Haukelid (Frank Kjosås) ble sendt innover vidda, mens Jens Anton Poulson (skuespiller: Benjamin Helstad) skulle dra gjennom Numedal. Resten av gjengen, altså fem av seks i den opprinnelige Gunnerside-gruppa, skulle ta seg over til Sverige.

– Ruta til svenskegrensa strekker seg over store deler av Sør-Norge, og det var beregnet at de skulle bruke 10 dager. De endte med å bruke 15, forklarer Dyb Kraglund på Hjemmefrontmuseet.

– De frøs nok veldig

Utstyret karene brukte, både under oppdraget og den påfølgende flukten, var langt fra dagens standard. De gikk på treski og i engelske uniformer.

Med hvitt så langt øyet kan se, iskald vind og beinhard frost, ser det hele svært kaldt ut i tv-versjonen «Kampen om tungtvannet». Kaldt var det både for skuespillerne i vår tid og for sabotørene som befant seg på vidda høsten 1943.

– Den første dagen hadde vi bare kostymene på oss. Det var så kaldt! Når du åpnet døren ut var det som om noen kastet en bøtte med isbiter i ansiktet på deg, forteller skuespiller Christian Rubeck, som spiller Claus Helberg i serien.

• Les også: Kostymene i «Kampen om tungtvannet» fikk gjennomgå

Marsværet i Norge kan være lunefullt, og allerede første dag under den virkelige flukten i 1943 var været dårlig. Men vind og snøfokk var kjærkomment for sabotørene.

– Det dårlige været visket vekk sporene, og slik sett tok det enda lenger tid for tyskerne å finne dem. I det hele tatt var reaksjonen fra tyskerne treg, forklarer Kraglund.

Brøt seg inn i hytter

Historiker Asgeir Ueland, er forfatter av boken «Tungtvannsaksjonen». Han forteller at flukten over grensa mot øst først og fremst var en lang skitur.

– Gruppa så noen tyskere på veien, og møtte noen folk, men de kom seg hele tiden videre uten at tyskerne fikk nyss i dem, sier han.

Ueland forteller at etappene var stykket opp ganske greit, og at de de fleste nettene brøt seg inn i hytter hvor de overnattet.

Ueland forteller at alle de fem som flyktet sammen mot Sverige var gode skiløpere, bortsett fra én:

– Kaspar Idland var fra Rogaland, og hadde nok ikke all verdens skierfaring. Han hadde innrømmet før dro til Norge at han ikke var noen god skiløper. I personalfila hans hadde han oppgitt at skiløping var en av interessene han hadde. Men når det kom til stykket var han redd for at han skulle bli avslørt som en dårlig skiløper.

Idland var derfor en av dem som hadde en stor utfordring før den lange flukten. Til sammenligning hadde for eksempel Hans Storhaug gått Birkebeineren flere ganger, og flere av de andre var også svært gode på ski.

– Men Idland klarte seg bra, han gikk på viljen, og klarte å holde følge med de andre. Rønneberg tok også hensyn til dette langs fluktruta, unngikk de bratteste nedkjøringene. Han la heller opp til at de kunne ta av seg skiene og gå via tømmerveier når de skulle ned i dalførene, forteller Ueland.

Så moren i vinduet under flukten

Hans Storhaug fra Rena var i tillegg til å være en utmerket friluftsmann og skiløper, godt kjent langs deler av fluktruta.

I likhet med mange andre som hadde opplevd krigshandlingene på nært hold, snakket han lite om hva han hadde vært med på. Men flukten fra Hardangervidda og til Sverige likte han prate om.

Datteren, Åse Storhaug Hole, husker spesielt en historie godt.

– Flukten gikk over Rena der de stjal en lekk båt og bruke skiene som årer. Etterpå gikk ruta rett ved barndomshjemmet på Øverjordet. Far fortalte at det lyste i vinduet og han så farmor. Våte, kalde og med lite rasjoner igjen, spurte far Rønneberg om han kunne gå inn på stabburet for å hente mat. Det ble vurdert som for farlig, både for gruppa og for familien, så svaret ble nei.

Krysset sju dalfører

De krysset sju dalfører i Norge, og til slutt kunne de ta seg inn i Sverige ved grenserøys 106 den 19. mars.

– Her graver de ned våpen og utstyr, og forklarer i Sverige at de er norske flyktninger som har rømt fra arbeidstjeneste på Dombås. Dette er avtalt spill, et par av dem hadde aldri vært på Dombås, men de bruker erfaringene fra treningen i Skottland som beskrivelse av stedet, sier Ueland.

Selv om de blir avhørt av svenskene kommer karene seg unna med forklaringene sine, uten at det kommer fram hva de har vært med på i Telemark. Deretter tok de kontakt med den britiske legasjonen i Stockholm.

Men det risikofylte og spektakulære oppdraget endte ikke i Sverige.

– Derfra kommer de med på en fast flyrute til Storbrittania. I London skriver de rapporter om det de har vært med på, forklarer Ueland.

Her kan du se femte episode i TV-serien «Kampen om tungtvannet»