Gjenforent med broren: – Jeg har lengtet og lengtet

– Jeg gleder meg til å se ham. Det er tre år siden sist, og jeg har nesten glemt ansiktet hans.

Klokken på Åkershagen transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere viser 05.15.

To morgentrøtte øyne er i ferd med å våkne, venne seg til skarpt lampelys.

Det er ikke et vanlig tidspunkt for Karim (16) å stå opp.

Men så er det heller ikke en vanlig dag – om få timer får han møte en som tankene har kretset rundt ofte – sin storebror.

Les Karims dramatiske historie her: En ekte overlever – mot alle odds

Pyntet og velfrisert

Han har pyntet seg til den store dagen. Iført sin nyeste genser, de mørke hårlokkene er nøye dandert.

Etter fem måneder i Hedmark skal Karim flytte til Harstad, hvor broren bor.

– Jeg vet ingenting om Harstad, men broren min har sagt at det er veldig kaldt der. Det føles rart å snart bli gjenforent, jeg har lengtet og lengtet.

Psykisk belastende uten familie

Familiegjenforening er svært viktig for enslige mindreårige asylsøkere, også i et helseperspektiv. Det sier Axel Lindemann i Røde Kors, som jobber mye med familieoppsporing og -gjenforening. Å være i et nytt land, uten familie i nærheten, er traumatisk for de mindreårige, sier han.

– Usikkerheten de bærer er psykisk belastende. Røde Kors mottar ofte henvendelser fra helsevesenet om at belastningen er blitt for stor til at de mestrer hverdagen.

Og legger til:

– Vi får tilbakemelding om at mange av disse menneskene er innlagt, noen går til psykolog hver uke.

En bror på bussholdeplassen

Like før klokken 10 svinger en hvit buss inn til Harstad stasjon. På stasjonen står en ung mann og venter, Karims bror Adil.

Smil brer seg over to ansikter, klemmer og varme blikk trumfer over flommer av ord.

– Så godt å se deg igjen, jeg har savnet deg bror, sier Adil.

– Jeg har savnet deg også, sier Karim.

Til Kvæfjord asylmottak

Fra bussholdeplassen går reisen videre til Kvæfjord asylmottak, tjue minutter unna Harstad sentrum, hvor broren bor.

– Før har vi bare hatt kontakt via Facebook, en sjelden gang over telefon, nå kan vi sees så mye vi vil, sier Karim.

På Kvæfjord møter han et smalt, sterilt rom, stålseng, blondegardiner som har hatt sine glansdager. Et asylmottak er fortsatt Karims midlertidige havn, men en tilværelse i transitt er erstattet med en ordinær mottaksplass.

Og – endelig, hans syriske røtter finnes ikke lenger kun i hans eget hode. De er rett i nærheten, i en storebrors trygge skikkelse.