–Hun er fantastisk snill og flink til å lage mat, sier Ivar Høye, en av beboerne på Jotunhaugen sjukehjem i Elverum.
Han kan ikke få fullrost den kommende hjelpepleieren.
Flyktet fra krigen
Zareta Akhmadova flyktet fra krigen i Tsjetsjenia i 2003. For fire år siden kunne hun ikke et ord norsk. Nå er hun snart ferdig utdannet hjelpepleier.
Zaretha ble født i Groznyj i 1965 i Tsjetsjenia i det tidligere Sovjetunionen. –Jeg tilhører arbeiderklassen, sier Zareta. Foreldrene hennes døde da hun var liten, og hun vokste opp hos slektninger.
-De beste minnene jeg har fra barndommen er fra kveldene vi barna var ute og lekte og mødrene ventet på at fedrene skulle komme hjem fra arbeid. Før krigen var alt greit. Da bodde mange etniske grupper sammen uten å tenke over det, sier Zareta
Hun var bare 17 år gammel da hun giftet seg med sin mannen sin, han arbeidet som sveiser, mens hun jobbet i kantine.
22. mai 1989 fikk de sønnen Omar.
Lagt i ruiner
Etter Sovjetunionens fall, erklærte Tjetsjenia seg som uavhengig stat. Russerne svarte med å okkupere landet. Den første Tjetsjenia-krigen var i gang.
Store deler av landet ble lagt i ruiner.
-Vi hadde ikke penger , butikkene hadde ikke mat heller, men folk hjalp hverdandre så godt de kunne, sier hun.
Under krigen i Tjetsjenia var folk utsatt for grusomme og groteske overgrep fra russernes side.
Titusenvis av mennesker er drept og anslagsvis 5000 er forsvunnet siden 1999.
Vil ikke snakke om det
Zareta har opplevd overgrepene på nært hold, men vil ikke snakke til oss om det spesielle som skjedde da de bestemte seg for å flykte fra hjemlandet.
Selve flukten var langvarig og vanskelig. Den foregikk delvis med lastebil.
10.nov 2003 kom flyktningefamilien på 3 til Norge. Først til Geilo så til Elverum.
Zareta bestemte seg tidlig for å lære norsk språk og ta utdanning for å få seg fast jobb.
Zareta vil helst glemme det vonde som har skjedd, men det hender hun drømmer om hjemlandet om natta.
Hun syns ikke det er så stor forskjell mellom folk i Tjetsjenia og Norge, men sier friheten her er mye større. Når sønnen min er 18 år kan han bestemme alt selv. I Tsjetsjenia har familien mye mer de skulle ha sagt.
Drømmer om et lykkelig liv
Nå jobber hun hver dag som pleieassistent på Jotunhaugen sjukehjem i Elverum Familien har kjøpt seg leilighet.
I vår skal hun ta siste eksamen før hun blir ferdig utdannet hjelpepleier.
Mannen ble nylig permitert fra jobben og er på jakt etter nytt arbeid., mens sønnen hennes på 18 ønsker å bli bilmekaniker.
-Drømmen min er at sønnen min skal få seg en jobb, familie og et så lykkelig liv som mulig, avslutter hun
