– Ensomhet kan gi selvmordstanker

– Jeg var hjemme hele dagen, det gikk lenge mellom hver gang jeg i det hele tatt så et annet menneske. Dagene besto ofte av å ligge på sofaen og se på tv. Det var en håpløs situasjon, sier Tor Kristian Schølseth.

Vi befinner oss i Villa Utsikten, et lavterskeltilbud for personer med psykiske helseproblemer i Lillehammer kommune.

Her kan de som måtte ønske det stikke innom. Tor Kristian tar turen regelmessig, det er et kjærkomment avbrekk fra en ellers ganske ensformig hverdag.

– Ensomheten er fryktelig ødeleggende, man tenker på at man risikerer å bli sittende hjemme i mange år. Mange vil nok oppleve at selvmordstanker dukker opp underveis. Der snakker jeg av egen erfaring.

Han ser ut av vinduet mens han nikker sakte. Utenfor vinduet faller de siste standhaftige blomstene av buskene. Ensomhet er et kjent fenomen.

– Et stort problem

Stadig brytes nye tabubelagte temaer ned og blir en mer eller mindre naturlig del av hverdagen. Et tema som ennå ikke har blitt dratt fram fra skammens mørke, er ensomheten.

Ipsos MMI gjennomførte i vår en undersøkelse om ensomhet, på oppdrag fra Røde Kors. Undersøkelsen viser at forholdsvis mange av oss karakteriserer seg som ensomme.

Den aldersgruppa som i størst grad betegner seg som ensom, er unge voksne (18-29 år). 1 av 3 svarer at de plages av ensomhet ofte eller av og til.

– Undersøkelsen stemmer godt overens med tall vi har sett i andre sammenhenger, forteller seniorrådgiver i Røde Kors, Ulf Svendsen.

Han har god kjennskap til utfordringene knyttet til ensomhet, som faglig ansvarlig for organisasjonens besøksvenn-tjeneste.

– Omfanget av ensomhet er relativt stabilt og har vært det de siste 15–20 årene. Men det er allikevel et betydelig problem. Det er de yngre og de over 80 år som er de mest utsatte, sier Svendsen.

Han påpeker viktigheten av å skille mellom tidvis og mer permanent ensomhet.

– Plagsom ensomhet over tid kan være skadelig. Den fører ofte til helseplager og isolasjon, mens "vanlig ensomhet" er noe alle føler på.

Ifølge seniorrådgiveren rammes nesten 30 % av befolkningen av ensomhet en eller annen gang i løpet av livet.

– Det som er viktig er å forebygge og/eller motvirke gjennom samtaler og å skape møteplasser for folk. Det er ikke mye hokus pokus.

Mistet kontakten med omverdenen

Rundt 20 personer er innom Villa Utsikten i løpet av en dag. Her kan de møte andre i samme situasjon, spille spill, delta på samtalegrupper, turer og andre aktiviteter. For mange er huset et fristed fra alt det vonde som venter utenfor.

Tor Kristian sitter urolig i skinnsofaen, flytter litt på seg mens han snakker. Han har selv levd isolert og slitt med å gjenopprette kontakt med omverdenen.

– Jeg flyttet til Lillehammer for sju år siden, for å studere sosialt arbeid. Men etter et års tid ble jeg sjuk, jeg fikk diagnosen schizofreni og sluttet derfor å studere. Jeg hadde i utgangspunktet ikke noe særlig nettverk da jeg gikk på skolen, situasjonen ble i hvert fall ikke bedre etter at jeg sluttet.

Hendene ligger sjelden helt rolig. De beveger seg i en taktfast rytme, nærmest for å understreke poengene han trekker fram.

– Det å gå et par år uten å møte folk og samtidig være innflytter uten jobb eller studier, det er en utrolig vanskelig kombinasjon.

Det var først da Tor Kristian flyttet til Lillehammer at han virkelig fikk kjennskap til den ufrivillige ensomheten han har følt på de siste årene.

– Jeg har bodd i Finnmark og der hadde jeg et nettverk, men da jeg kom hit til byen virket det håpløst. Hadde det ikke vært for Villa Utsikten, hadde jeg nok flyttet vekk.

– Individualisering en utfordring

I et samfunn hvor individet og personlig utvikling står så sterkt, må andre verdier vike. Teknologien gjør det langt på veg mulig å eksistere på nettet, uten særlig mye kontakt med de virkelige omgivelsene.

– Vi lever på en annen måte enn tidligere, nå er vi i mye større grad opptatt av å realisere oss selv. Denne individualismen river oss løs fra en del av de mer kollektive identitetene vi hadde tidligere. Det er ikke urimelig å anta at det bidrar til å øke folks ensomhet, sier professor i filosofi ved Universitet i Bergen, Lars Fredrik Svendsen.

Han har selv jobbet mye med temaet. Filosofiprofessoren minner om at det å være alene ikke er ensbetydende med det å være ensom.

– Ensomhet er et subjektivt fenomen. Det å være ensom er noe annet enn å være alene. Det finnes folk som er alene og slett ikke føler seg ensomme, og det er folk som er omgitt av mennesker som allikevel føler seg veldig ensomme.

Les også:

• Søkte etter venner i avisa
• Vi bløffer om lykke
• Vi tilbringer mer tid alene

Selv om unge voksne er de som i størst grad betegner seg som ensomme i undersøkelsen, er det samtidig også i denne aldersgruppa folk oftest har daglig eller regelmessig sosial omgang med venner.

– Mange lar seg skremme

Utenfor de sennepsgule veggene på Lillehammer varmer sola det den kan, men høstkulda lurer i skyggen. Det gamle huset ligger på en høyde, med utsikt over byen. Inne lukter det vafler og kaffe, praten går livlig over bordet.

Ofte skyldes langvarig ensomhet psykisk sykdom. Tor Kristian tror mange lar seg skremme og at det hindrer dem fra å ta kontakt.

– Psykiske lidelser er kjempeskummelt for folk flest, det er noe fremmed, noe ukjent. Vi er ikke flinke nok til å blande oss inn i andres liv. Nordmenn er ikke akkurat det mest inkluderende folkeferd som finnes, vi er flinke til å tenke på oss sjøl.

Han har et stort ønske om å komme seg ut i arbeidslivet igjen, men han frykter det kan bli vanskelig.

– Jo lengre man er ute av arbeidslivet, desto verre blir det å komme seg inn igjen. Hvem vil ansette en som ikke har jobba på 6–7 år liksom, med den forhistorien? Han trekker på skuldrene og sukker.

Lang veg å gå

Det er vanskelig å anslå akkurat hvor mange som sitter alene rundt om i landet, mørketallene er antakelig store. Det krever mye av en ensom person å bryte med situasjonen.

Men hvor skal man da starte, om man sliter med å komme seg ut og møte nye mennesker? Det finnes ingen enkel løsning på problemet.

Vernepleier Torunn Eimstad, en av to ansatte som sikrer den daglige driften av Villa Utsikten, karakteriserer det som en utrolig tøff jobb, som krever mye av den det gjelder.

– Det er viktig å innse at man har et behov for hjelp og deretter oppsøke steder hvor man kan få nettopp det. Det er alfa og omega å komme seg ut av sofaen. Det er utrolig vanskelig, folk er nok ikke klar over hvor mye som kreves for å krysse den terskelen.

Filosof Svendsen er klar på at man nødvendigvis må jobbe seg gjennom det vonde, før man kan få det bedre. Jo lengre tid som går før de får hjelp, jo verre blir situasjonen.

– Etter hvert som folk blir eldre, ser de på andre mennesker med større mistenksomhet, de går i en slags forsvarsposisjon. Det gjør det selvfølgelig vanskeligere å få disse meningsfulle relasjonene til andre, noe som de fleste til syvende og sist ønsker.

Fagfolkene er enige; det finnes ingen snarveger, ønsket om endring må komme fra deg selv. Så lenge du selv ikke tar tak, hjelper det ikke om andre maser.

(Saken fortsetter under bildet)

Tor Kristian kommer med en klar oppfordring til de som måtte slite med å krysse dørstokken og oppsøke nye steder.

– Man må aldri slutte å prøve, i verste fall må du tvinge deg selv ut blant folk. Jeg gjorde det absolutt ikke med lett hjerte, men ingen kommer og henter deg, du må ta grep selv!

– Trenger en holdningsendring

Inne i Villa Utsikten har flere tatt plass rundt bordet på kjøkkenet. I et rom sitter to middelaldrende menn foran hver sin datamaskin. Det ligger kun smuler igjen etter vaflene, men lukta fyller fortsatt rommene i det gamle bygget.

– Alle har et behov for å bli sett. Jeg har hørt folk si at det er bedre å komme hit å være ensom, enn å sitte hjemme. Det er helt forferdelig å føle seg ensom eller utenfor, sier vernepleier Eimstad, mens hun viser fram de ulike fasilitetene brukerne tilbys.

Hun har møtt mange med ulike psykiske problemer og helseplager og etterlyser en større åpenhet rundt temaet.

– Psykiske plager må sidestilles med fysiske, man må skape en større aksept for disse i samfunnet. Noen sier de skulle ønske sykdommen kunne vises utenpå, slik at andre i det minste kunne se det. Det som er så viktig er å innse at vi alle er forskjellige og sette pris på det. Vi trenger absolutt en holdningsendring!

Ved å skape et bedre klima for å snakke om psykiske problemer, håper hun terskelen for å oppsøke hjelp blir lavere.

Skinnsofaen bærer preg av å ha båret mange. Tor Kristian håper han skal få seg noen venner utenfor huset. Noen han kan besøke, drikke kaffe med.

Kanskje til og med spille et slag sjakk. En gang i tida var det alt han tenkte på, og han hadde flere venner i miljøet. Nå er det å komme seg ut av leiligheten en daglig seier.

Trenger du noen å snakke med?

• Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
• Kirkens SOS: 815 33 300
• Sidetmedord.no