– Jeg var sosial, positiv, flink på skolen og glad i å bli kjent med nye mennesker, sier Wanja.
Hun snakker om tida før hun som 14-åring måtte flytte på en av barnevernets akuttinstitusjoner i 2003. Wanja var ingen «skakkjørt unge», men moren hennes ble alvorlig sjuk og etter hvert lagt inn på sykehus. Faren hadde ikke vært en del av oppveksten hennes og barnevernet i Ringsaker tok over omsorgen.
– Jeg fikk høre at jeg skulle bo på Viensenteret i rundt tre uker, men jeg endte opp med å bo der i to år, sier hun.
Følte seg utrygg
En akuttplass er ikke ment å være et langvarig bosted for noen, det ligger i ordet. Når den akutte situasjonen er over – i løpet av så kort tid som mulig – skal barnet få en skikkelig bolig et annet sted, for eksempel et fosterhjem. Men Wanja beskriver det som at barnevernsaken hennes sakte, men sikkert kokte bort.
– Jeg følte at situasjonen var veldig surrealistisk. Hele stedet hadde et institusjonspreg og jeg følte meg ikke hjemme i det hele tatt. Jeg fikk flere ganger høre fra de ansatte at jeg ikke skulle vært der, sier hun.
Blant ungdom med mye aggresjon og problemer med rus og adferd, følte hun seg heller ikke trygg i den situasjonen hun hadde havnet i.
– Plutselig fikk vi høre at en av de andre ungdommene som bodde der hadde knivtruet noen av de ansatte. Det var politirazziaer i forbindelse med at beboere snek med seg rusmidler, det var ikke lov til å låse døra og selv om det var folk som passet godt på, fikk jeg aldri den samme trygghetsfølelsen som man får hjemme.
– Saken min ble «lagt på is»
Tiden gikk og Wanja følte at lite eller ingenting skjedde med saken hennes.
– Jeg fikk beskjed om at de ikke visste hva de skulle gjøre med meg eller hvordan de skulle håndtere saken min. Et par ganger sa de også at saken min var lagt på is en liten stund.
– Sa de det, at saken din var lagt på is?
– Ja, det gjorde de.
Først i juni 2005, etter to år og fem dager på Vien, fikk hun flytte til et ordna botilbud i Brumunddal. Der ble hun boende til hun ble myndig og kunne forlate barnevernet.
Sliter med ettervirkninger
I dag, flere år senere, sliter 22 år gamle Wanja fortsatt kraftig med ettervirkninger fra det lange akuttoppholdet i barnevernets omsorg.
– Det har prega meg. Jeg sliter mye med depresjon og går jevnlig til behandling hos psykolog. Psyken min har rett og slett falt sammen og jeg sliter med å komme meg opp på beina og nyte livet igjen.
– Mener du at det er en klar sammenheng mellom oppholdet på Vien og det du sliter med i dag?
– Absolutt! Og det er jeg ikke alene om å mene heller. Alle psykologene jeg har vært innom sier at det er det jeg bærer preg av i dag. At det er derfor ting har blitt som de har blitt.
Hun føler seg sliten og utbrent og skolen har hun foreløpig måttet kutte ut. Jobb har hun heller ikke.
– På grunn av den psykiske tilstanden min er det ikke aktuelt for øyeblikket, sier hun.
Vil gjøre det lettere for andre
Grunnen til at Wanja har valgt å gå ut med historien sin er at hun ønsker å gjøre situasjonen lettere for andre som risikerer å havne i hennes situasjon.
I dag er behandlingstida hos fylkesnemnda for barnevernet på nærmere sju måneder, noe som gjør at mange barnevernsbarn må vente lenge for å få et varig botilbud. Wanja grøsser ved tanken.
– Jeg synes det er helt forferdelig. Det at barn fortsatt i dag må sitte på vent i sju lange måneder det synes jeg er umenneskelig. Det er ikke slik det skal være i det hele tatt, sier hun.
– Vanskelig å tenke på framtida
Wanja har flytta til Lillehammer. Hun trives godt, men noen framtid tør hun ikke å planlegge.
– Jeg synes det er veldig vanskelig. Veldig ofte seg jeg veldig svart på framtida og tenker at jeg ikke har noen framtid. Så har jeg perioder som går litt greiere og jeg tenker at jeg skal greie å komme meg over dette og komme meg videre.
– Har du fått noen slags forklaring på hvorfor du måtte tilbringe to år av ungdomstida di på den institusjon?
– Nei, det har jeg ikke. Ingenting!
Barnevernet i Ringsaker sier til NRK at de beklager at jenta ble boende så lenge på en akuttinstitusjon, men det mener ikke de har gjort noe feil. De mener det var faglige grunner til at det tok så lang tid.
