Nabo: – En falitterklæring at et museum kan gjøre dette

Tone Harr Lind var på sin vanlige rusletur ved Aulestad da hun oppdaget de okergulmalte gamle flaggstengene oppkuttet i en søppelcontainer. Hun var freidig nok til å ytre sin frustrasjon for museumsdirektøren og byggefolka som var på befaring der den dagen, men klarte ikke godta svarene hun fikk.

Flagg har vaiet på flere stenger ved dikterhjemmet i Follebu siden Bjørnson og kona Karoline flyttet dit i 1875. Heretter skal de holdes oppe ved hjelp av glassfiberstenger og dette frustrerer den håndverksinteresserte nabodamen.

Symbolsak

Tone Harr Lind er interiørarkitekt og over gjennomsnittet opptatt av design og håndverk. I ren frustrasjon knipset hun bilder av både gamle og nye flaggstenger og sendte dem til sin venn, kulturhistoriker Sjur Hardby. Han ble like provosert som Lind og mente Bjørnson ville snudd seg i graven om han hadde sett dette.

– Dette kan et museum rett og slett ikke gjøre, sier han hissig på tipstelefon til NRK.

Hardby mener hele ideen til Bjørnstjerne Bjørnson om det nasjonale og det norske kan gjenspeiles i treverket og stanga som skal bære flagget.

Nestenulykke

NRK møter Tone Harr Lind på Aulestad og der er både museumsgartner Bjørn Mølmen og museumshåndverker Frank Larsen i full gang med utskifting av flaggstenger. Harr Lind er ikke sein om å spørre igjen hvordan museet kan velge glassfiber fremfor nye stenger i tre. Og svaret er kontant fra dem begge: For sikkerhetens skyld.

Mølmen og Larsen referer begge til en hendelse der en av flaggstengene brakk tvert av mens det var en skoleklasse på besøk. – Sikkerheten er viktigst når vi har åpent for publikum, sier Mølmen. Han legger til at det har skjedd to ganger tidligere også, at flaggstanga falt i bakken, men da uten gjester tilstede.

Vanskelig å få tak i kvalitetsvirke

Tone Harr Lind klarer ikke helt å godta at ei glassfiberstang skal være så mye sikrere enn ei i tre, men museumshåndverker Larsen forklarer: – Før i tida brukte man helt spesielle og saktevoksende trær til flaggstang. De trærne er ikke lette å få tak i.

– Vi sliter med å få tak i slikt trevirke i dag, og dagens effektive skogsdrift gir lite rom for å skille ut spesielle trær, sier Larsen. Museumshåndverkeren ønsker at det fantes egne skogsområder med spesielle kvaliteter til spesielle bruksområder.

Ingen igjen fra Bjørnsons tid

Museumsgartner Mølmen forteller at ingen av gamlestengene er originale og at de nye i glassfiber er innsatt med samme okergule farge. – Folk kommer ikke til å merke forskjell hvis de ikke banker på dem, trøster Mølmen.

Tone Harr Lind takker for praten og går litt mindre frustrert fra tunet til dikterhøvdingen. Hun synes allikevel det er trist at det er blitt slik, at tradisjon og håndverk må ofres på effektivitetens alter.

Hva Bjørnstjerne Bjørnson selv ville sagt, vites ikke. 17. maifeiring blir det på Aulestad uansett.