NRK Meny
Normal

Ble eksperter i å finne pappas sprøyter

– Vi er glad i pappaen vår, sier Susanne og Mia. De fant sprøyter i klesskap og bursdagspengene gikk til farens dop. Nå vil forsker gjøre slike barn mer synlige.

Småjenter med spesiell oppvekst

VOKSTE OPP MED RUSA FAR: Susanne og Mia ble eksperter i å finne sprøytene og brukerutstyret til den narkomane pappaen sin.

Foto: Private bilder

Hønene tripper fritt på tunet utenfor et grønnmalt hus på Vingnes i Lillehammer, der Susanne (23) bor sammen med kjæresten. Kjæresten har hun overtatt etter søsteren Mia (27), så lillesøsteren er nå både tante og stemor for en niåring.

Begge søstrene sitter kroet oppi hjørnesofaen og snakker om det litt kompliserte familietreet, med diverse stemødre, bonusfedre og halvsøsken fra de var småunger. Sjøl smiler de av «voksentrafikken» og ser ikke det som problematisk.

Problemet har vært faren som rusa seg, og som ikke ville snakke om det.

Pappa ble stadig flinkere til å gjemme unna sprøytene i huset, under badekaret, i klesskapet, overalt. Men jeg var en ekspert i å finne dem.

Mia (27), datter av narkoman
Døtre av narkoman

VANSKELIG Å SNAKKE HØYT OM: Susanne (til venstre) og Mia taklet pappaens rus ulikt, men begge tror de er blitt klokere på grunn av ham.

Vil gjøre barn som pårørende mer synlige

Innerst i en korridor med utleiekontorer inviterer den milde barnepsykologen Kerstin Søderstrøm til et innbydende rom med barneleker, fargerike puter og den obligatoriske sjeselongen. Nettopp her har mange øst ut sine frustrasjoner over å vokse opp med foreldre som ruser seg. Og fortvilte foreldre har vært her, de som ikke fikser omsorgsrollen fordi eget rusmisbruk tar all oppmerksomheten. Søderstrøm lyttet og noterte.

Jeg hadde skuffen full av rådata. Fortellinger om kjærlighet og svik, krenkelser og anstrengelsene for å reise seg. Jeg hadde sett spedbarn lete forgjeves etter foreldreblikk å hvile i.

Kerstin Søderstrøm, barnepsykolog og forsker

Film treffer flere:

Barnepsykolog og forsker Kerstin Søderstrøm forklarer sin utradisjonelle forskningsformidling

RUSHISTORIER BLE FILM: Kerstin Søderstrøm har basert filmen på intervjuer med rusavhengige og pårørende og håper den kan skape mer handling enn vitenskapelige artikler om temaet.

«Jeg vil at mitt arbeid skal gjøre en forskjell, være et skritt på veien mot noe bedre»

– Rusmisbrukere leser ikke vitenskapelige rapporter, hevder Kerstin Søderstrøm. Hun bruker film og poesi til å øke forståelsen for det kompliserte og spre forskningen om barn av rusavhengige.

Var bekymret for pappa

Lillesøster Susanne avsluttet sosionomutdanningen sin høsten 2014, nettopp ved HIL der Søderstrøm jobber som forsker. 23-åringen synes Søderstrøms film "For Linnea" skildrer godt hvordan barn kan oppleve å vokse opp med en mor eller far som ruser seg.

– Jeg kjente igjen den følelsen, det ansvaret barnet får, når mora satt der sløv i sofaen, sier Susanne etter å ha sett prosjektfilmen.

Barn tar ansvar for foreldrene

TAR ANSVAR NÅR DEN VOKSNE RUSER SEG: Fra novellefilmen For Linnea, produsert av Filmmakeriet i Lillehammer

Foto: Lars Erlend Tubaas Øymo / Filmmakeriet

Alt var så uforutsigbart. Jeg følte meg ikke så trygg, følte meg ikke sett.

Susanne (23), datter av narkoman

Ifølge døtrene starta faren ruskarrieren med å sniffe lim og røyke hasj i tenårene. I ettertid skyldte han på lange våkenetter under bilturene som aviskjører som grunn til at han begynte med amfetamin.

Faren vil ikke selv la seg intervjue av NRK, men godkjenner at jentene forteller sin versjon av historien.

Mia kaller seg sjøl ei ekte pappajente og var den ivrigste til å besøke faren etter at foreldrene skilte lag på nittitallet. Han forlot kone og tre barn og ble sammen med ei kvinne som han fikk barn med. – Med den nye samboeren startet heroinkjøret, sier Mia.

Noen ganger måtte vi legge oss kl tre på ettermiddagen, fordi pappa trodde det var kveld.

Susanne (23), datter av narkoman

De tre barna fortsatte å være hos faren og hans nye familie cirka annenhver helg. De oppdaget at han gjemte unna ting, og begynte å leite opp brukerutstyret for å kaste det. For å redde ham. Ingen av barna klarte å snakke direkte med faren om rusproblemet.

Bilder sier mer enn tusen ord

I samarbeid med Filmmakeriet i Lillehammer laget Søderstrøm novellefilmen som hun håper visualiserer alle de problemstillingene som er knyttet til temaet

Laget novellefilm om barn av rusavhengige

FORSKEREN OG FILMMAKERIET: Kerstin Søderstrøm hadde historien, Ingrid Ese i Filmmakeriet skrev manuset til filmen 'For Linnea'

Foto: Ruth Barsten / NRK

barn som pårørende til rusavhengige. Etter hvert vil hun lage tilleggsmateriell til filmen, som en slags diskusjonsveiledning i ulike settinger.

I filmen møter vi lille Linnea og ei bekymret nabodame som etter hvert får innblikk i historien til den rusavhengige moren. – Hver sekvens i filmen tar opp nøye gjennomtenkte problemstillinger basert på mine innsamlede data etter møter med profesjonelle behandlere, rusavhengige og deres barn, sier Kerstin Søderstrøm.

Brukte jentenes bursdagspenger til dop

Susanne forteller om faren som stadig kom for å låne penger da han skulle på matbutikken. Om at han alltid kom tilbake uten mat og med skrøner om at han hadde mista pengene, eller at matvarene var blitt så dyre så han måtte låne mer. – Jeg turte aldri å si ifra, sier hun.

– Han skylder oss mye penger fra den gangen kan du si, smiler Mia. I frustrasjonen over ikke å våge å konfrontere faren, begynte Mia å skrive små brev som hun la igjen etter helgebesøkene da hun var lita. Så faren visste at hun visste.

Se søstrene fortelle:

To søstre om å vokse opp med rusa far

UFORUTSIGBAR OPPVEKST: Søstrene forteller om en far som rusa seg.

– Jeg så at han satt og duppa i sofaen, men turte ikke si noe, sier Susanne. – Jeg sa ifra av og til at han måtte våkne opp, skjerpe seg, legger storesøster Mia til. Hun var litt modigere enn søsknene.

Skrev dikt istedenfor å prate

Susanne syns det vanskeligste var uforutsigbarheten. Hun følte seg utrygg og usynlig. Hun har ikke så lett for å snakke om dette som søsteren, i dag heller. Til alt hell oppdaget Susanne som 14-åring et nettsted hvor hun kunne tømme tankene sine.

Det resulterte i et dikt som kanskje best illustrerer hvordan den unge jenta opplevde faren sin den gangen for nesten ti år siden. Her er et lite utdrag av diktet:

Susannes egen tegning til eget dikt
Foto: Tegning av Susanne Elstad Karlsen

«Jeg tør ikke, pappa»

Kjære pappa, jeg er glad i deg, uansett hva du gjør,
men uansett hva du gjør, så sårer det meg allikevel.

Jeg kjenner ikke deg.
For det er rusen som snakker
når du åpner kjeften din.

Jeg ser ikke deg
jeg ser røde, blanke øyne
som du så vidt klarer å holde oppe.

Veit du hvor vondt det gjør?
Og ikke kjenne faren sin?
rusen han er mer glad i
enn dattera si.

Veit du hvor mye det skader?
At du velger bort meg
framfor
avhengighetsskapende midler
som bare er falske.

Men jeg er ekte, pappa
ser du ikke det?

(skrevet av Susanne da hun var 14 år)

«Jeg forsker på et tema som krever mer enn ord»

Barnepsykolog Søderstrøm jobber også som forsker ved Høgskolen i Lillehammer, men påberoper seg ikke å sitte med svaret på alt. Hun er bare så lei av at all kunnskap som samles inn bare ender opp som vitenskapelige forskningsrapporter i tidsskrifter knapt noen leser. Hennes eget doktorgradsarbeid resulterte i fire internasjonale publikasjoner, men det er ikke nok for den engasjerte nordlendingen.

Les Søderstrøms innlegg i BarnsBesteBlogg.com: 1001 kritiske døgn

– Hvor mange har lest artiklene mine? Hva gjorde artiklene for mine informanter, ble deres erfaringer godt nok ivaretatt? Hvilken forskjell gjorde avhandlingen for feltet, spør hun seg.

HIL-forskeren mener filmen "For Linnea" kan bli et nyttig verktøy i undervisningen av spesialpedagoger og til diskusjon blant profesjonelle behandlere innen rusomsorgen.

Nabokona i filmen illustrerer dessuten godt at filmen med fordel også kan vises på foreldremøter og lærerrom, for å gjøre folk flest bevisste på at noen barn trenger oppmerksomhet fra flere enn foreldrene.

Forskere som deg kan sette standarden for hva vi politikere velger å bruke penger på.

Ketil Kjenseth, stortingspolitiker (V)
Kerstin Søderstrøm, Martine Kihle Dalsrud og Kjetil Kjenseth

MELLOM ENGASJERT FORSKER OG GAVMILD POLITIKER: Fra premierevisningen av filmen der skuespiller Martine Kihle Dalsrud sitter i panel med forsker Søderstrøm som hadde ideen og politiker Kjenseth som skaffet pengene.

Foto: Ruth Barsten / NRK

Mange barn av rusmisbrukere får psykiske problemer

En av hovedpersonene i filmen, Martine Kihle Dalsrud har selv vokst opp med narkomane foreldre og syns det var sterkt å spille en ruset mor. – Jeg måtte sette meg inn i min egen mors følelser og perspektiv, sier hun.

Forsker Sødestrøm har møtt mange barn av rusmisbrukere som får psykiske problemer når de vokser opp. Depresjon og selvskading er noen av problemene, i tillegg til at mange finner trygghet i selv å ruse seg.

Det er så mange forventninger om hvordan oppveksten i et rushjem er, men vi er ingen ensartet gruppe. Vi er enkeltindivider og takler situasjonene ulikt.

Martine Kihle Dalsrud, skuespiller i prosjektfilmen og datter av narkoman

Ønsker å bli sett

Kihle Dahlsrud er aktiv i brukerorganisasjonen BAR og en del av jobben er å svare på chattetjenesten. Hovedinntrykket er at de barna som tar kontakt bare ønsker seg noen å prate med. Mange er preget av at de påtar seg altfor mye ansvar for foreldrenes rusproblemer.

Martine synes det var lettere å spille i filmen enn å snakke om sin egen oppvekst. Hun forteller allikevel om hvordan hun som småjente var opptatt av hvordan foreldrene hadde det til enhver tid. Nå går Martine 2. året på lærerhøgskolen i Oslo og hun merker allerede at hun har flere antenner ute når det gjelder elever med særskilte behov. Den egenskapen sier søstrene Karlsen at de også har opparbeidet seg takket være dyrekjøpt erfaring.

Læring for livet

Ville ikke hatt en annen far

NARKOMANE ER MENNESKER: Søstrene ville ikke ha bytta ut faren med en annen, og tror livet med ham har gjort dem mindre fordomsfulle.

Foto: Ruth Barsten / NRK

De to søstrene hadde ikke villet bytte bort faren med noen i verden, men innser at barndomsårene fortoner seg ekstremt ustabilt sett utenifra. De tror heller ikke at de to brødrene deres har hatt noen god rollemodell i faren. Trøsten deres er at de har lært hvordan de ikke vil leve livene sine.

Etter at faren fikk barnebarn har han klart å være rusfri over lange perioder, og går i dag på Subutex. Søstrene selv ligger unna alt som har med narkotika å gjøre. Begge er overbevist om at de har fått en ballast som er veldig verdifull når de skal jobbe med mennesker.

– Min drøm er å få jobbe innen psykiatrien og rusomsorgen, men jeg er ikke så skoleflink som Susanne, sier Mia. Hun ble mor som 17-åring og droppa ut av videregående skole. Nå er datter nummer to undervegs, men jobben som nattevakt i et bofellesskap skal hun beholde.

– Mange ser ikke på narkomane som mennesker, men jeg kjenner pappa og hans venner. Vi har lært å være mindre fordomsfull mot dem som er annerledes, avslutter Mia.

SISTE NYTT FRA HEDMARK OG OPPLAND

  • Brann i vogntog

    Det brenner i et vogntog på E6 ca. fem kilometer nord for Dombås. Nødetatene er på vei til stedet.

  • Ulykke E6 Sjoa

    Nødetatene er på vei til en ulykke på E6 ved Sjoa. Ifølge politiet har det vært en påkjørsel bakfra. Ulykkesomfang uklart.

  • En sjåfør ble fotgjenger

    UP stanset en bilist i 117 kilometer i timen i 80-sone på riksveg 3 ved Ådalsbruk litt over klokka 11.00 i formiddag. Vedkommende ble fratatt førerkortet og blir anmeldt.