Tv-serien «Kampen om tungtvannet» har ført til at historier om krigens ukjente helter – store og små – kommer fram i lyset igjen.
Truet med pistol
Arve Bjørknes var bare 10 år da han hjalp flyktninger å rømme fra Norge. 70 år etter er minnene fortsatt mange og tunge.
– Det var noen flyktninger som ville rømme fra oss, da måtte vi true dem med pistolene. Flyktningene var helt utslitt, og noen ganger ble de så redde at de stakk av. Pistolene ble aldri brukt da.
- Les også:
- Les også: – Siste dag for grenselosen
Jarle Elvemo har skrevet om barna som var los under krigen i boka «Grensebarna i krig. De unge og glemte heltene».
Foto: Linda Vespestad / NRKHan gikk utallige turer gjennom skogen fra Bjørknes nord på grensa mellom Eidskog og Nes til Sverige. Først gikk far John, deretter flyktningene og bakerst gikk enten Arve eller storebror Karsten på 12 år.
Høygravid på kjelke
I området mellom Ørje i Østfold og Vestmarka i Hedmark flyktet anslagsvis 15 000 flyktninger under krigen. Arve husker ikke hvor mange de hjalp, men han husker mange av flyktningene.
– Jeg husker spesielt ei som var høygravid. Vi måtte dra henne på en kjelke for hun orket ikke å gå, men det gikk bra, sier Arve med gråten i halsen.
Minnene fra krigen sitter hardt i, selv om han da ikke forsto hvor farlig det var. Familien var en del av et større nettverk. Flyktningene kom fra Oslo og Årnes til Bjørknes, oftest med sykler. Guttene fraktet syklene tilbake på natta.
– Vi tenkte ikke på at vi kunne bli tatt, da hadde vi ikke gjort det.
HØR: Arve Bjørknes i samtale med reporter Vera Wold:
Ingen mat
De nattlige turene gjorde at Arve kunne sovne på skolebenken. Familien overlevde på jakt, fiske og bærplukking. Flyktningene, som de ikke kjente og aldri skulle se igjen, fikk sengene til foreldrene og familiens mat.
– Det var hardt. Vi måtte ofte gå på skolen uten mat, fordi det var tomt.
- Les også: I ryggsekk over grensa
Han er glad for at det nå lages filmer om krigen, men noe av det som skjedde går i graven med krigsheltene.
– Du får ikke vite alt. Det er ting som ikke kan sies, sjøl etter så mange år.
