NRK Meny
Normal

Angrer hver eneste dag på at hun ikke holdt sin dødfødte sønn

Gyda Beate Smestad (35) opplevde å føde en dødfødt sønn for halvannet år siden. Forskning viser nå viktigheten av å holde det døde barnet for å skape minner.

Gyda Beate Smestad

FAMILIE: Gyda Beate Smestad, samboer Andreas Høgh og datteren Kari (snart 1). Paret ble gravide med Kari raskt etter at de mistet sønnen, men Gyda forteller at det nye svangerskapet var preget av redsel for at det samme skulle skje igjen.

Foto: Ragnhild Moen Holø / NRK

– Verden raste sammen den dagen. Alt ble helt mørkt, og jeg husker nesten ikke hva som skjedde, forteller Gyda Beate om dagen da hun fikk vite at barnet hun bar, var dødt.

Det var en januardag i 2013 at Gyda og samboer Andreas Høgh (33) måtte gjennom det forferdelige. Barnet døde i mors liv helt på tampen av svangerskapet. Gutten ble født noen dager senere.

– Jeg tenker hver dag på at jeg burde holdt ham inntil meg etter fødselen. Men dessverre gjorde jeg ikke det, forklarer Gyda.

Vi er laget slik at vi vil flykte fra det som er vondt og vanskelig. Men klarer man å holde barnet sitt, og skape minner som aldri vil komme igjen, vil det for de fleste gjøre situasjonen lettere for ettertiden

Janne Teigen, jordmor og forsker

Flykter fra det som er vondt og vanskelig

Janne Teigen er jordmor ved sykehuset i Telemark, og har i ti år arbeidet med og forsket på temaet dødfødsel sammen med forsker Line Christoffersen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Teigen har blant annet samarbeidet med en faggruppe ved ni norske sykehus om en ny fagprosedyre. Denne vil bli tilgjengelig på fagprosedyrer.no før jul.

– Hvert enkelt helseforetak kan, hvis de ønsker, ta i bruk fagprosedyren i eget foretak. Det kan eventuelt gjøres justeringer tilpasset det enkelte sykehus, forklarer Teigen.

Prosedyren er bredt anlagt, og tar blant annet for seg det psykososiale rundt en dødfødsel. Deriblant viktigheten av at foreldrene holder og ser det nyfødte barnet.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Bra for sorgprosessen å holde og se dødfødt barn.

– Jeg har snakket med flere hundre foreldre, og de aller, aller fleste sier det gjorde godt å både holde og se barnet. Man er jo ikke mindre glad i barnet sitt fordi om det er dødt, og kjærligheten er ikke mindre, forklarer Teigen.

Hun sier at mange foreldre imidlertid er i sjokk og sorg etter å ha mistet et barn, og at det å stå i situasjonen kan være svært tøft. For noen foreldre er det mest naturlige i verden å holde barnet, mens for andre er det skremmenede og nesten utenkelig.

– Vi er laget slik at vi vil flykte fra det som er vondt og vanskelig. Men klarer man å holde barnet sitt, og skape minner som aldri vil komme igjen, vil det for de fleste gjøre situasjonen lettere for ettertiden, forklarer Teigen.

Akkurat da raste hele verden sammen. Jeg husker ikke hva jeg sa, hva jeg tenkte, hva jeg følte.

Gyda Beate Smestad

Hun understreker at hun ikke sier det hun sier fordi hun er jordmor, men fordi hun har snakket med flere hundre foreldre som har opplevd å få et dødfødt barn.

– Mange av de som mister barn er ganske unge, og kanskje har de et fjernt forhold til døden. Det vil være naturlig å føle redsel i en slik situasjon. Når jeg holder foredrag for jordmorstudenter forsøker jeg å forklare viktigheten av å forberede foreldrene på det som skal skje. Etter en fødsel med et levende barn legges barnet naturlig opp på brystet til moren med en gang det er født. Jeg tenker at det er naturlig også når barnet ikke lever lenger, sier Teigen.

Teigen har sammen med Janne Christoffersen gitt ut to bøker på temaet. «Små føtter setter dype spor» er en bok basert på foreldreberetninger. «Når livet slutter før det begynner» er basert på egen og andres forskning på temaet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Line Christoffersen og Janne Teigen

FORFATTERE: Line Christoffersen og Janne Teigen fra boklanseringen av «Når livet slutter før det begynner».

Foto: Line Schrader / LUB

– Alt virket normalt

Svangerskapet til Gyda Beate Smestad var helt normalt og uten komplikasjoner. Det var tredje gangen hun var gravid. Fra før har hun sønnen Adrian (15), og sammen med samboer Andreas har de datteren Kristine på tre år.

Termin ble satt til 1. februar 2013. Ordinær ultralyd ble gjennomført og det ble konstatert at de skulle få en gutt. Han vokste seg større og større, og det ble etterhvert mye liv og sparking i magen.

– Han virket i bra form. Hvis jeg ikke kjente bevegelser i magen på en stund, pleide jeg å drikke et glass brus. Da begynte han ofte å hikke, smiler Gyda med blanke øyne.

Ukene gikk, magen vokste og alt var normalt. Torsdag tredje januar var Gyda på jordmortime, de fikk igjen bekreftet at alt var normalt, og at gutten hadde festet seg i bekkenet.

Men tre dager senere var noe annerledes. Hele familien hadde vært ute i akebakken, men da de kom hjem senere på dagen følte Gyda seg svært sliten, så hun la seg ned på sengen. Hun følte at det var noe som ikke stemte. Sparkene i magen kjentes ikke, heller ikke da hun drakk brus. Samboerparet bestemte seg for å ringe fødeavdelingen på sykehuset på Lillehammer.

– Vi fikk komme ned, og jordmoren som møtte oss plasserte meg i en stol og med instrumenter på magen som skulle registrere fosteraktivitet.

Jordmoren beroliget dem hele tiden, men fant ingen hjertelyd. Hun hentet en lege.

Legen kom unormalt raskt

– Jeg tenkte på det etterpå, at legen kom unormalt raskt. Han var der i løpet av sekunder, forklarer Gyda.

Legen foretok en ultralydundersøkelse, men hjertet til gutten i magen slo ikke.

– Jeg husker jeg ropte flere ganger: «er han død?, er han død?», forklarer Gyda, mens tårene renner. Hun knytter hendene.

Legen var tydelig berørt av øyeblikket. Han tilkalte en annen lege for å bekrefte at fosteret er dødt.

– Akkurat da raste hele verden sammen. Jeg husker ikke hva jeg sa, hva jeg tenkte, hva jeg følte, forklarer Gyda.

En stund etter fikk Gyda beskjed om at hun måtte føde sitt døde barn. Hun gikk da gjennom det hun kaller de verste dagene i sitt liv, men den lille gutten ble tilslutt født 9. januar 2013.

Gyda Beate Smestad

MINNER: Gyda og Andreas tok flere bilder på sykehuset, blant annet dette der den lille gutten liksom holder rundt Gydas finger.

Foto: Ragnhild Moen Holø / NRK

– Han var så fin, helt perfekt. Vi tok forsiktig på ham, men holdt han ikke inntil oss. Det angrer jeg på hver eneste dag, sier Gyda, mens hun viser fram et bilde der gutten liksom holder rundt fingeren hennes.

De tok noen bilder av sønnen, og de hadde på forhånd fått beskjed om at det kunne være lurt å holde gutten inntil seg. Men det føltes ikke riktig der og da. Hennes råd til andre som opplever dødfødsel, er at de må utnytte den lille stunden de har.

– Kos med barnet, hold det inntil dere og legg det mellom dere i sengen. Det kan føles rart, men det øyeblikket kommer aldri tilbake, sier hun.

Forskjellige prosedyrer mellom sykehusene

Landsforeningen uventet barnedød var de som i første omgang tok initiativ til at de skulle utarbeides prosedyrer rundt dødfødsler på norske sykehus.

Noe av grunnen var at de fikk mange henvendelser på at prosedyrene fra sykehus til sykehus var forskjellige.

– Vi tenkte at det var viktig å utvikle en fagprosedyre som skal være til hjelp for helsepersonell når de står i situasjoner hvor de skal være med på en dødfødsel. Mange er jo ikke med på en dødfødsel så ofte, så vi håper at dette kan være til støtte, sier fagsjef i landsforeningen, Trine Giving Kalstad.

Jordmødrene sier til meg at det gjør godt med faglig påfyll, særlig om noe mange sykehus opplever sjelden. Noen har kanskje bare én dødfødsel i året, og da er det ikke lett å vite hvordan man skal gjøre situasjonen best mulig.

Janne Teigen

Hun forklarer at mange sykehus allerede har prosedyrer, men at de i stor grad varierte.

– Målet med den nye prosedyren er å gjøre det mer enhetlig, forklarer hun.

Janne Teigen, som selv er jordmor, kan bekrefte at det er tøft å skulle gjennomgå en dødfødsel også for jordmødre og annet helsepersonell. Hun kjenner også selv på at man er redd for å trø feil. Her kan den nye prosedyren hjelpe.

– Det er sterkt å møte foreldre i sjokk og sorg i stedet for at de får oppleve øyeblikket som skulle være en stor glede. Jeg tror og mener at de aller fleste jordmødre takler det bra og at de gjør sitt aller beste, sier hun.

Trine Giving Kalstad

LANDSFORENINGEN: Trine Giving Kalstad er fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød. De har tatt initiativet til de nye prosedyrene som snart foreligger.

Foto: Line Schrader / LUB

Hun har selv samlet inn de nåværende prosedyrene fra de rundt 40 sykehusene landet over, og har hatt mangfoldige foredrag for jordmødre om temaet.

– Jordmødrene sier til meg at det gjør godt med faglig påfyll, særlig om noe mange sykehus opplever sjelden. Noen har kanskje bare én dødfødsel i året, og da er det ikke lett å vite hvordan man skal gjøre situasjonen best mulig, forklarer hun.

Teigen sier at mange jordmødre er redd for å trø feil i en vanskelig og trist situasjon, henne selv inkludert.

– Jeg merker på meg selv at jeg blir redd for å gjøre feil, redd for å pushe foreldrene for langt når det kommer til det å skulle holde og se barnet. Alle foreldre har forskjellig erfaringsbakgrunn, og enkelte kan nesten bli aggressive, forklarer hun.

Ifølge Teigen gjør dette det vanskelig for jordmora som vet hva andre foreldre har angret på i ettertid.

– Hvor langt skal man pushe, går det en grense et sted? Det finnes ikke en fasit her, men både vår og annen forskning viser at man angrer på det man ikke gjorde, sier hun.

Forekomst av dødfødsler i Norge



Årstall

Antall dødfødte

Dødfødte, per 1000

Antall fødsler 

2012

226

3,7

61 368                     

2011

227 

3,7

61 321

2010

242

3,9

62 593

2009

245

3,9

62 994

2008

264

4,3

61 447

2007

279

4,7

59 235

2006

250

4,2

59 235

2005

230

4

57 471

2004

263

4,6

57 783

2003

245

4,3

57 392

2002

260

4,6

56 248

2001

339

5,9

57 266

2000

304

5,1

59 700

1999

323

5,4

59 767

1998

364

6,2

58 468

1997

297

5

59829

1996

378

6,2

61055

1995

335

5,5

60438

1994

388

6,4

60269

1993

358

6

59 988

Kilde: Medisinsk fødselsregisters (MFR) Statistikkbank (underlagt Folkehelseinstituttet, www.fhi.no) – registrert dødfødsler siden 1967. NB! Antall dødfødsler har fra og med oppdatering i statistikkbanken i desember 2013 gått noe opp for flere år. Denne økningen skyldes feil i data utlevert fra MFR, spesielt for perioden 2006-2011. Les mer om dette på Folkehelseinstituttets nettsider fhi.no: Feil i data utlevert frå Medisinsk fødselsregister.

Mistet sønn i uke 32

Synøve Årskog fra Brøttum i Ringsaker gikk gjennom det samme som Gyda Beate Smestad i november i fjor. I stedet for at hun i dag skulle hatt en sønn på 10 måneder, mistet hun ham i uke 32 av svangerskapet.

– Jeg har tre barn fra før, og på en hektisk dag la jeg merke til at det ikke lenger var noe spark i magen. Jeg forsøkte å vekke gutten i magen, som skulle hete Olav. Jeg forsøkte å drikke saft, legge meg ned, de vanlige tipsene. Men jeg kjente ingenting, og da fikk jeg en dårlig magefølelse, forklarer hun.

Det er fremdeles bare vondt. Men jeg er fortsatt glad for at vi gjorde som vi gjorde. Det å holde ham føltes så naturlig.

Synøve Årskog

Hun valgte å dra til sykehuset på Lillehammer, og der ble det konstatert at det dessverre ikke var liv i gutten.

– Klart det var et sjokk. Jeg var der helt aleine, for mannen min var hjemme med de tre andre. Men jeg fikk så mye omsorg der, det var så mange kvinner på min egen alder blant de ansatte. Jeg ble godt ivaretatt. Og mannen min kom raskt etter, forteller Synøve.

Hun kan fortelle om kaotiske timer, men at hun likevel husker hver detalj.

– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte føde barnet, men det visste jeg fra før. Jeg hadde hørt om noe lignende, og det hadde jeg tenkt på i bilen til sykehuset, forklarer Synøve.

Synøve Årskog

VONDT: - Ett år etter er det fortsatt bare vondt, forklarer Synøve Årskog, som mistet en sønn i uke 32 av svangerskapet. Synøve forteller at hun og mannen i året som har gått har fått god hjelp av sogneprest i Brøttum i Ringsaker, Siri Sunde.

Foto: Ragnhild Moen Holø / NRK

Fødselen ble satt igang, og det var en ny opplevelse for Synøve. Med de tre andre barna har fødselen begynt av seg selv.

– Det hele var helt annerledes denne gangen. Det var forferdelig vondt psykisk. Av fysisk smerte kjente jeg ikke så mye, for de ansatte på avdelingen sa at jeg skulle få all smertelindring de hadde. Alle som arbeidet der var profesjonelle og omsorgsfulle, forteller Synøve.

Etter at gutten var født ble gutten lagt på brystet til Synøve. Det var avtalt på forhånd, og det kjentes helt naturlig for henne.

– Det var sånn det skulle være, og ikke noe jeg tvilte på. Men det føltes veldig vondt. Jeg ble veldig sånn at jeg skulle studere ham, telte fingre og tær. Jeg lette nok etter fysiske spor, årsaken til at han døde.

Mannen til Synøve var til stede hele tiden, og de fikk så mye tid med sønnen som de ønsket. I ettertid har den tiden vært verdifull.

– Det er fremdeles bare vondt. Men jeg er fortsatt glad for at vi gjorde som vi gjorde. Det å holde ham føltes så naturlig, forklarer Synøve.

Krybbedød i mors liv

For Gyda Beate Smestad og resten av familien går dagene sakte framover. Hun kan ikke få fullrost hjelpen de har fått fra fødeavdelingen på Lillehammer, helsestasjonen, barne- og ungdomspsykiastrisk poliklinikk og presten som begravet den lille gutten.

– Hadde jeg ikke hatt støtte fra alle de, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, sier hun.

De har ikke fått vite hva gutten døde av.

– De kaller det krybbedød i mors liv, forklarer Gyda, som synes det er vanskelig å slå seg til ro med det svaret.

Gutten er begravet på Fåberg kirkegård. Gyda sier at begravelsen var fin, og at presten fortalte en historie om «sommerlandet». Den handler om barn som kommer til himmelen, og i det landet kan de selv velge selv hvilken årstid de vil være i.

Samboerparet og barna besøker graven til gutten med jevne mellomrom. En gang Gyda var der, hadde hun med seg datteren Kari, som satt i vogna et stykke unna.

– Plutselig kastet Kari smokken sin bort på graven. Den landet rett ved gravsteinen. Hun ville nok at broren skulle ha den, smiler Gyda.

Gyda Beate Smestad og datteren Kari (1)

FRAMTID: Gyda Beate Smestad og datteren Kari (1) ser framover. Gyda er fortsatt sykmeldt fra jobben i Lillehammer kommune, men håper at hun kan begynne å jobbe igjen i nær framtid.

Foto: Ragnhild Moen Holø / NRK

SISTE NYTT FRA HEDMARK OG OPPLAND

  • Ber om strenge straffer

    Aktor Helge Eidsvaag mener cannabisplantasjene i Odalen var så proffe at han ber om lange straffer for de tiltalte. Ifølge Glåmdalen la Eidsvag ned påstand om straff på mellom snaut fire og drøyt fire år i fengsel for de fire, som har erkjent å ha tatt del i dyrkingen.

  • Rumenere siktet for 50 lovbrudd

    To menn som trolig sto bak tre innbrudd i Kongsvinger i fjor er tatt, skriver Glåmdalen. Framgangsmåten var lik flere innbrudd i drammensområdet og politiet der har varetektsfengsla og sikta to rumenere for 50 lovbrudd fra mai 2016 til novemner 2017.

  • Vil ha samarbeid om kryss

    Nye veier vil samarbeide med Bane Nor om byggingen av ny kryssning mellom E6 og Dovrebanen sør for Brumunddal, ifølge Hamar Arbeiderblad. Krysset kan bli opptil 330. millioner dyrere uten samarbeid. Bane Nor har frist til 1. mars på å gi et svar.