– Elgkua nærmest ba om å bli skutt

Leder i fallviltgruppa i Elverum, Jan Erik Olbergsveen (68), og kona har sovet noen timer, men begge våkner da telefonen ringer. Klokka er 01.30, det er svarte natta midt på vinteren, ute er det noen og tjue kuldegrader, melding om elgpåkjørsel på Jømna, utrykning.

Det skjer tusenvis av viltpåkjørsler i Norge hvert år. I fjor var det 3381.

Olbergsveen er bråvåken, kler på seg i full fart og starter firehjulstrekkeren. Det er en setting som ikke er uvanlig. I høysesongen for elgpåkjørsler er det i snitt én utrykning i døgnet, og det bare i Elverum kommune, og det skjer sjelden i kontortida.

– Kona er vant til det, sier Jan Erik Olbergsveen med noe som likner et smil.

Olbergsveen har kommet til ulykkesstedet. Bil i grøfta, frontruta knust, politi og ambulanse er på stedet, hardt skadet elgku som sleper seg i den dype snøen innover i skogen.

Han tar fram lommelykta og ser det blinker i elgøyne 100 meter unna. Han lurer litt på om han skal vente til dagen etter, når det er lyst, og spore opp kua da. Men, nei, han går for å se.

Ryddejobb

Norges kanskje mest erfarne «ryddegutt» etter viltpåkjørsler, Jan Erik Olbergsveen, forteller om nok en trist opplevelse ei iskald, mørk vinternatt for noen dager siden.

Ett av mange møter med lidende dyr som er blitt påkjørt av bil, også denne vinteren.

Olbergsveen snakker om den lidende elgkua nesten som en god venn. Den kraftige stemmen skjelver litt når han forteller den dramatiske hverdagshistorien.

Han tar små pauser før han fortsetter.

– Da jeg så den hardt skadde elgkua i øynene, var det som den nærmest ba om å få slippe, forteller Olbergsveen.

Nær 3 400 påkjørsler

Den pensjonerte bankmannen er ingen hvem som helst innenfor jakt, fiske og frilufsliv og norsk skytesport. I 17 år har han vært medlem av fallviltgruppa i Elverum, en av landets største elgkommuner, 13 år av dem som leder.

– Det er mange forskjellige situasjoner. Dyret kan løpe fra meg, eller det kan ligge der så det nesten ber om å bli avlivet. Da er det å finne børsa og fri dem fra smerter.

Hedmark på toppen

De siste ti åra er 22 personer drept og 821 skadet i trafikken i forbindelse med viltpåkjørsler. 21 av de 22 dødsulykkene var etter påkjørsel av elg. Den siste skjedde i Trysil før jul i fjor.

Elgfylke nummer en i Norge, Hedmark, troner overlegent øverst på skadestatistikken blant fylkene. Møre og Romsdal er nummer to og Oppland tre.

Antall påkjørsler varierer fra år til år. Mye avhenger av snøforholdene. I Hedmark ligger det an til å bli dobbelt så mange påkjørsler i år sammenliknet med i fjor.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Dyrt å kjøre på elg

Viltpåkjørsler koster samfunnet menneskeliv og store utgifter hvert år. De ti siste åra er 22 personer drept i viltpåkjørsler, 21 av dem elgulykker, mens 821 personer er skadet. Dette ifølge politiets egne registreringer.

Det er lett å grave seg ned i tall, også når det gjelder viltpåkjørsler.

Det er bare å studere tabeller og statistisk materiale i denne saken. Jan Erik Olbergsveen har sin egen statistikk.

Siden han ble leder av fallviltgruppa i Elverum i 2000 og ut 2012 har gruppa fått melding om 1.209 viltpåkjørsler, 901 er elg og 556 av dem har måttet bøte med livet. Olbergsveen har ikke tall for de fire foregående åra, men du kan regne med rundt 100 til per år.

Det er fem medlemmer av fallviltgruppa, og Olbergsveen har naturligvis ikke vært ute på alle elgpåkjørslene, men mange og husker mange «når og hvor». Kjenner hver minste skogsbilvei og hver grend. Og mye folk. Alt en fordel i denne jobben.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Fôring sparer ulykker

Vi blir med Olbergsveen på bruket hans i Liaåsen i Sørskogbyga, 20 minutters kjøring fra Elverum sentrum. Likevel føler du at det er milevis unna sivilisasjonen. Bruket er 50-60-talls. Det er rundt 20 kuldegrader, ikke spesielt kaldt, men kaldt.

Fallviltsjefen er rød i kinna og ser litt trøtt ut. Det blir så som så med nattesøvnen i høysesongen. De fleste viltpåkjørsler skjer i skumringen og når det begynner å lysne.

Olbergsveen har kommet i forveien og fyrt opp i to vedovner, en på det store lyse kjøkkenet, en i stua. Kokekaffe og kjøpeboller uten rosiner. Juleduken ligger på kjøkkenbordet ennå. På veggen henger et digert elggevir. At det også henger et bilde av «Elg i solnedgang» på veggen, er ikke overraskende.

Her vokste Jan Erik opp, og her er han minst to ganger i uka for å fôre elgflokken i skogkanten på den andre siden av jordet. Flokken varierer litt i størrelse. Denne dagen er det en storfamilie på sju, åtte dyr der.

Det er ikke få ganger Olbergsveen tar fram kikkerten og myser mot fôringsplassen. Dyra er vâre. Et lite knirk når du går over kjøkkengolvet, kan føre til uro i elgflokken. Hysj!

Det går med to rundballer med gras i uka. En rundballe veier rundt et halvt tonn. Olbergsveen hogger også ned løvskog til elgen. Fôringsplassen ligger strategisk plassert én km fra riksveien og 500 meter fra bygdeveien. Det hindrer ulykker i dette området, og sikrer at det er nok elg der i høstjakta. Vinn-vinn.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Skudd i vinternatta

Tilbake på veien. Bilføreren som hadde kollidert med elgkua på Jømna den nevnte natta, fortalte at kua hadde brukket forbeinet.

– Men det var bakbeinet. Jeg så den ligge 100 meter fra veien. Jeg skulle prøve å skyte den i svarte natta, men akkurat da gikk den bak ei gran. Jeg gikk innover og kom innpå dyret. Kua lå bare 20 meter unna uten å reagere noe særlig med øra. Så jeg skjøt et skudd i nakken, stakk og tappet blod. Det var nesten som om kua hadde gitt opp. Det hadde blødd mye, bakbeinet var av, og det var kutt i forbeinet, og den hadde slag i ryggen. Og da vi åpnet vomma, lå det to store, fine fostre der. Forferdelig.

Må leve med påkjørslene

Den erfarne jegeren legger ikke skjul på at dette er en opplevelse som går innpå ham.

– Så det er litt følelser med i dette?

– Ja, det er klart det. Den aller første gangen jeg var ute på et slikt oppdrag, tok jeg også ut to fostre, og det var helt forferdelig. Men en blir jo vant til meste. Når en åpner vomma på ei elgkua, vet en at det er ett eller to fostre der på denne tida av året.

Viltpåkjørsler er noe vi må leve med, tror Olbergsveen.

– Nullvisjon når det gjelder viltpåkjørsler, er utopi.