OL-mysterium: Fakkelen som forsvant

– Fakkelen forsvant natt til 13.02.94, forklarer Kjetil Rolseth.

Han er mannen bak den innretningen i den spesialbygde fakkelen som gjorde at flammen «overlevde» 100 km i timen ned Lysgårdsbakken under åpningsseremonien.

Historien om den forsvunne fakkelen er bare én av en rekke rare fakta vi har hosta opp fra glansdagene for 25 år siden. Vi har bladd i arkiver, intervjua kilder fra den gang da, og satt sammen ei liste på 11 punkter. Vi håper du vil trekke på smilebåndet når du leser!

Vet du om noe som burde komme med på denne lista? Vi setter stor pris på en e-post fra deg: ho@nrk.no, eller en melding i sosiale medier. Merk meldinga eller e-posten med OL'94!

1. OL-fakkelen som forsvant

Fakkelen som Kronprins Haakon tente OL-ilden på Lillehammer med, var helt spesiell. Den var spesiallaget for å tåle farten ned hoppbakken! Andre fakler tålte «joggetempo», men slukket da farten økte.

Kjetil Rolseth var mannen som løste problemet verken Sintef eller Statoil fikk til. Han fant ut hvordan Stein Gruben kunne hoppe med fakkelen uten at ilden fra Athen ble slukket av luftpresset i 100 km i timen. Hemmeligheten lå blant annet i et spesiallaga brennstoff.

Ifølge Rolseth ble det laget tre like fakler med spesiell vindskjerming, slik som den som står utstilt på OL-museet i Lillehammer. Men fakkelen som faktisk ble brukt, hadde et ekstra håndtak på skaftet for å sikre rett vinkel på fakkelen i hoppet!

Som vi husker gikk hoppet bra, og flammen kom velberget ned på sletta. Derfra gikk den videre til Kronprinsen, og OL-ilden ble tent.

Men – etter åpningsseremonien er det ingen som har sett fakkelen. Den er rett og slett sporløst borte!

– Det hadde vært en fryd å få den tilbake. Å få holde den fakkelen i hånda igjen hadde vært stort. For den betydde veldig mye for oss, sier Rolseth.

2. Skiballett fikk ikke plass på OL-programmet – men bakken sto klar

Du har kanskje sett klipp av den elegante (?) øvelsen «skiballett». Den var såkalt demonstrasjonsgren under OL i 1988 og 1992, men på Lillehammer i 1994 kom den aldri med på programmet.

Selve bakken sto imidlertid klar som en del av OL-anleggene, og denne bakken har nettopp fått navnet «Ballettbakken». I nyere tid er den blant annet kjent for fartsfesten under sykkel-Birken, og flere syklister har oppnådd svært høye hastigheter i nettopp Ballettbakken.

– Bakken ble bygget fordi det var snakk om at det skulle være demonstrasjonsgren, slik som i Albertville. Anleggene ble bygget i god tid før OL, og vi kjørte World Cup der i 1993, sier Thomas Heyerdahl.

Sammen med skiballettkongen Rune Kristiansen og Simen Andresen var Heyerdahl Norges beste utøvere innen skiballett, som hadde vært en offisiell fristilsgren fra 1979. Heyerdahl forteller at bakken i Lillehammer ble bygget med ganske bratt profil, i håp om at man skulle ta enda mer spektakulærer triks.

– Da jeg begynte med freestyle på ski på 80-tallet var det om å gjøre å beherske alle de tre grenene innen datidas freestyle: Hopp, kulekjøring og ballett. De to første ble med som OL-grener under Lillehammer, men balletten ble det ikke noe av, forteller Heyerdahl, som isteden fikk jobben som ekspertkommentator for NRK for freestyle-grenene i 1994.

Etter 1994 døde skiballett mer eller mindre ut, og bigjump, slopestyle og halfpipe vokste fram som nye freestyle-grener.

3. Lillehammer-OL skjedde før Internett

Tro det eller ei, det gikk an å arrangere OL (nesten) uten bruk av internett! Det meste av korrespondansen og logistikken ble ordnet uten bruk av world wide web, som internett gjerne ble kalt i sin spede begynnelse.

Når det er sagt: Internett var «på gang» i 1994, ifølge Wikipedia. Lillehammer-OL var faktisk det første som hadde direkte resultatformidling via Internett, noe det norske Internettselskapet Oslonett sto for. Men bortsett fra det, var det lite bruk av den nye teknologien under vinterlekene.

Her kan du se hvordan elg-ørepynten ble produsert:

5. Otto Jespersen var halvfrekk utegående reporter i ulveskinnspels

Komiker Otto Jespersen var stuntreporter i TV-magasinet «Vindu mot Lillehammer». Jespersen stilte i ulveskinnspels, og var i kjent stil relativt frekk mot intervjuobjektene sine.

Dette var tidlig i Jespersens karriere, men han hadde allerede lansert sin satiriske stil både på radio («Revolvermagasinet») og på TV (Limousinsjåfør i «Rett hjem») i årene før OL på Lillehammer.

I «Vindu mot Lillehammer» kjørte Otto Jespersen på mot både samer, bønder og andre han ville stille til veggs.

6. Kommunen var bekymra: Hva gjør vi med begravelser?

Lillehammer er en liten by, og alle tilgjengelige bygninger ble tatt i bruk for å arrangere lekene. Kirkene fungerte som kulturarenaer. Det var også totalt kjøreforbud i byen, og man måtte ha spesialtillatelse for å få kjøre personbil. Dermed var begravelser en bekymring for de ansatte i kommunen, som måtte tenke beredskap på alle tenkelige felt.

– Vi var rett og slett bekymra. Vi måtte tenke nøye gjennom hvordan dette kunne løses. En mulighet var å utsette begravelsene til etter OL. Men lekene pågikk i to uker, så det var ikke en optimal løsning, forteller Øyvind Pedersen, kulturansvarlig for Lillehammer kommune i 1994.

Det endte heldigvis godt. For det var faktisk ingen som døde på Lillehammer mens lekene pågikk.

– Meg bekjent var det ingen som døde, nei, i alle fall ikke som skulle begraves sentralt i Lillehammer. Så beredskapsplanene våre fikk vi ikke bruk for, humrer Pedersen.

Merknad:

Jan Erik Thoresen fra Gausdal opplyser til NRK at det IKKE stemmer at det ikke var begravelser i Lillehammer sentrum under OL.

– Min svigerinne døde under lekene, og det ble noe bekymring rundt hvordan dette skulle ordnes. Men LOOC stilte opp, og begravelsen ble ordnet, forteller han.

Thoresen forklarer at det ble ordnet med kjøretillatelse til dem som trengte det, og skyss i buss fra Lillehammer kirke til Nordre Gravlund.

7. Folk brukte tusenvis på pins

Pins, eller jakkemerker, var en stor «greie» under OL. Særlig var den såkalte «Julekurven» populær, og den gikk for tusenvis av kroner. Det var lange køer i Lillehammer sentrum for å få tak i pins, for netthandel var et ukjent fenomen på den tida!

Pins var ikke noe nytt på starten av 90-tallet, men de fikk et oppsving under OL i Albertville i 1992. Da det olympiske flagget skulle ankomme Lillehammer, ble det mye oppstandelse, men ikke nødvendigvis på grunn av flagget i seg sjøl.

«Pinskongen» Ørnulf Børke, en av dem som tidlig skjønte at pins var verdt å satse på, fortalte dette om hendelsen:

– Jeg fikk en telefon fra politiet, som lurte på om vi visste hva som foregikk i Søndre Park (i sentrum av byen, red.anm.), noe jeg ikke kunne svare på. Telefonen kom åtte timer før flagget skulle ankomme byen og allerede hadde det dannet seg ei enormt lang kø. Det viste seg at køa bestod av folk som ville kjøpe pins med Kristin og Håkon (maskotene) og flagget på. De ble tilgjengelige denne dagen. Da skjønte jeg virkelig hvor stort dette var, sa han til NRK i 2014.

8: Hysteriske tilstander rundt T-skjorter

En av mange OL-tilstelninger folk gikk mann av huse for å få med seg, var T-skjorte-auksjonene på Lilletorget i Lillehammer sentrum.

Ideen kom fra Finn Audun Dahl i LOOC (Lillehammer Olympiske Organisasjonskomite): Hver dag i tusen dager fram mot OL, skulle man auksjonere bort ei T-skjorte med dagens tall. F.eks. kunne det stå: «500 dager igjen til OL!».

Dahl hadde håpet på en gjennomsnittspris på 100 kroner stykket, men han tok grundig feil.

Jo nærmere OL, jo flere møtte opp, og jo mer bød folk for den enkle bomullsskjorta. 11. februar, dagen før åpningsseremoen, dukket en lokal millionær opp, og han overbød like godt OL-presidenten.

Millionæren het Arthur Buchardt, og han fikk tilslaget på 56.000 kroner.

Se den hysteriske stemninga i tettpakka gågate dagen før OL i 1994:

9. Hogger'n fra Ringebu

Fem år før lekene skulle starte ble det klart at det skulle bli olympisk utforløype i Kvitfjell, noen mil nord for OL-hovedstaden Lillehammer. Men det gjensto et stort hogstarbeid i de bratte fjellsidene på baksida på Fåvang i Ringebu, og det var viktig å bli ferdig med arbeidet i tide.

Ringebu-ordfører Erik S. Winther, med kommunestyret i ryggen, var entusiastiske pådrivere for arenaen, og vinteren 89/90 ble hogstarbeidet starta. Men rett etter jul i 1990 kom det telefaks fra kulturdepartementet om at arbeidet skulle stoppes.

Avslaget ble begrunnet med at det ikke kunne settes i gang utbygging før Stortinget hadde godkjent kostnadene. Beskjeden vakte forvirring og sterk irritasjon i Kvitfjell, og ordfører Winther tok saken i egne hender. Maskiner og arbeidere var på plass, og han mente at det var det reneste vanvidd å stoppe hogsten.

– Sett i gang og hogg, karer, sa Winther, og fikk full støtte fra Karl Haavind i Lillehammer-OL anlegg (LOA).

– Ved denne beslutningen har Winther spart staten for mange kroner. Nå får vi se å komme i gang med arbeidet, sa Haavind.

For ettertiden har Erik S. Winther blitt hedret med å få en del av utforløypa oppkalt etter seg, og der heter det Wintherhogget den dag i dag.

10. Smilebøyle skulle hjelpe på humøret

Du har kanskje tenkt at vi nordmenn er litt kjedelige og trauste, og ikke er helt i verdensklasse når det gjelder å yte god service? Dette skulle man virkelig komme til livs i 1994. Nordmenn skulle vise verden gjestfrihet og glede, og det ble satt i gang utstrakt kursvirksomhet i service og språk. Det ble utviklet egne kurspakker som var rettet mot dem som skulle inn i vertskapsrollen under OL.

OL-organisasjonen, kommunene, fylkeskommunene og private lærte hvordan de skulle håndtere sine gjester på en best mulig måte, og drosjesjåførene skulle lære seg fransk.

LOOC (Lillehammer Olympiske organisasjonskomite) tok den helt ut og lanserte egne smilebøyler, for å sikre at folket møtte verden med et smil. En halv million kroner var satt av til det som skulle være et artig innslag før lekene.

– Det var fokus på å være forekommende når vi hadde invitert hele verden, humrer tidligere Lillehammer-ordfører Audun Tron.

Men etter at det ble avslørt hva disse pengene skulle brukes til, ble kampanjen trukket tilbake.

– Kanskje like greit. Det ser jo litt idiotisk ut å ha på seg disse, humrer Tron, som fortsatt har et par liggende i skuffen.

11. Frekt tyveri av «Skrik» midt under åpningsseremonien

Det må sies at det slett ikke var så dumt tenkt. Da hele nasjonen var opptatt av det storslagne som skjedde i Lysgårdsbakken på Lillehammer, med vetter og «elektrisk» stemning, så noen tyver sitt snitt til å gjøre et brekk!

De brøt seg nemlig inn i Nasjonalgalleriet i hovedstaden, og stakk like greit av med et av de virkelige nasjonalskattene, Edvard Munchs maleri «Skrik» fra tidlig 1900-tall. Og det midt under åpningsseremonien!

Tyveriet vakte internasjonal oppmerksomhet, og både NRK og BBC laget dokumentar om hvordan bildet forsvant og hvordan det kom til rette. Bildet ble funnet i Åsgårdstrand i mai samme år, og var bortimot uskadet.

Her er litt av dokumentaren som gikk på NRK:

OL-organisasjonen, kommunene, fylkeskommunene og private lærte hvordan de skulle håndtere sine gjester på en best mulig måte, og drosjesjåførene skulle lære seg fransk.

LOOC (Lillehammer Olympiske organisasjonskomite) tok den helt ut og lanserte egne smilebøyler, for å sikre at folket møtte verden med et smil. En halv million kroner var satt av til det som skulle være et artig innslag før lekene.

– Det var fokus på å være forekommende når vi hadde invitert hele verden, humrer tidligere Lillehammer-ordfører Audun Tron.

Men etter at det ble avslørt hva disse pengene skulle brukes til, ble kampanjen trukket tilbake.

– Kanskje like greit. Det ser jo litt idiotisk ut å ha på seg disse, humrer Tron, som fortsatt har et par liggende i skuffen.

11. Frekt tyveri av «Skrik» midt under åpningsseremonien

Det må sies at det slett ikke var så dumt tenkt. Da hele nasjonen var opptatt av det storslagne som skjedde i Lysgårdsbakken på Lillehammer, med vetter og «elektrisk» stemning, så noen tyver sitt snitt til å gjøre et brekk!

De brøt seg nemlig inn i Nasjonalgalleriet i hovedstaden, og stakk like greit av med et av de virkelige nasjonalskattene, Edvard Munchs maleri «Skrik» fra tidlig 1900-tall. Og det midt under åpningsseremonien!

Tyveriet vakte internasjonal oppmerksomhet, og både NRK og BBC laget dokumentar om hvordan bildet forsvant og hvordan det kom til rette. Bildet ble funnet i Åsgårdstrand i mai samme år, og var bortimot uskadet.

Her er litt av dokumentaren som gikk på NRK: