Hull i hodet på Lier
På dette sykehuset ble nordmenn lobotomert og forsøkt behandlet med LSD.
I ruinene av det som var et av Norges mest kjente psykiatriske sykehus, står en eldre mann og dame. Kjell Richardsen og Rigmor Tviberg Fonn har ikke sett hverandre på over 20 år. Men det var her de ble kjent med hverandre, som pleiere på 60-tallet.
Møtet mellom de to pleierne ble til etter en telefonsamtale jeg hadde med Kjell. Jeg spurte om det stemte at han hadde jobbet der som pleier. Det han svarte, gjorde at jeg måtte treffe ham. Kjell ble nemlig stille, før han sa:
Jeg begynner nesten å gråte når jeg tenker på hva vi gjorde på Lier sykehus.– Kjell
Historien til Lier sykehus er tidvis mørk og smertefull. Psykisk syke ble lobotomert, forsøkt behandlet med LSD og lagt i kunstig søvn i ti-tolv dager i strekk. Få ansatte og mange pasienter førte til utbredt bruk av belter og remmer.
Behandlet som dyr
Lier Asyl blir bygd som sinnssykehus for Buskerud og Vestfold i 1926. Før det ble psykisk syke plassert i privat pleie, stort sett på bondegårder, i såkalte kolonier. «Behandlingen» på denne tiden var preget av oppbevaring av de syke. Mange ble behandlet som dyr. Ofte var psykisk syke plassert hos fattige som sårt trengte penger, men som ikke hadde noen forståelse av lidelsene. De ulykkelige syke, som den norske psykiateren Herman Wedel Major omtalte dem som i 1846, lå i «et eller annet uthus, lenket fast eller innesperret i et bur. Pasienten ble ikke stelt, ble ofte liggende i kulden uten klær, uten oppvarming». Man visste lite om årsaken til psykiske lidelser og trodde fortsatt at de syke var besatt av onde ånder eller frarøvet sine sjeler.
1. februar 1926 flytter de elleve første pasientene inn på Lier sykehus. Oppfatningen om at psykiske lidelser kan behandles har slått rot blant folk flest. Metodene utvikler seg, eksperimentell behandling blir satt i gang. Mellom 1930- og 1960-årene blir menn og kvinner lobotomert og forsøkt behandlet med LSD. De blir gitt et psykedelisk stoff som gjør at de faller i dyp søvn i mange dager.
Mange blir satt i isolasjon, på små rom, alene, uten seng. Mange blir lobotomert. Mange dør.
Direktørens datter
Hun har bodd på sykehusområdet i hele sitt liv. Hele familien jobbet der. Fra stuevinduet sitt kan Rigmor Tviberg Fonn se gravemaskinene ta tak i bygningene hvor hun en gang jobbet. Et minne fra barndommen skiller seg klart ut. Hun tar oss med tilbake i tid, til 40-årene.
En liten jente leker med en mann fra sykehuset. De spiller slåball utenfor huset hennes, på sykehusets eiendom.
Mannen heter Oswald og er Rigmors barnevakt. Ofald, som hun kaller ham, er pasient på Lier sykehus. Han er høy, kraftig og tannløs. Og schizofren. Oswald jobber på 40-tallet på gården sammen med andre pasienter. Han passer mye på den lille jenta når familien hennes er ute. Oswald leker og drar på turer med Rigmor. I blant drar de ut med hest og kjerre. Når Rigmor er fire-fem år gammel, ramler hun av hesten mens de er ute på tur sammen.
Da ble han så redd at han bar meg hele veien hjem. Han var så lei seg.– Rigmor
En stat i staten
Sykehuset er selvforsynt, med jordbruk og egne gartnere. Mange bor på sykehusets eiendom, både ansatte og pasienter. Rigmors farfar jobbet som ute-nattvakt, farmor som arbeidsterapeut. Mor begynte som kokk, far gikk av som direktør. Søsteren er sykepleier. Rigmors barndom er trygg og fin, noen meter fra sykehusbygningene. Å være venner og spise middag med de psykisk syke er en del av hverdagen. Men den lille jenta aner ikke hva som foregår når pasientene forsvinner inn i de store, ruvende bygningene.
I perioden 1946–1957 ble mange hundre lobotomert på Lier sykehus. Pasientene fikk da boret hull på hver side av kraniet. Et skjæreinstrument ble stukket inn og banket noen centimeter inn i hjernemassen. Deretter ble instrumentet ført opp og ned for å kutte forbindelsen mellom den frontale pannelappen og resten av hjernen. Rigmor vet ikke at psykisk syke får boret hull i tinningene, noen meter unna huset sitt. Hun vet ikke om redselen, skrikene og smertene.
Den uerfarne
Etter å ha pratet med 75 år gamle Kjell på telefon, dro jeg hjem til ham i Svelvik. Han jobbet på sykehuset i 32 år og vil fortelle sin historie. Fortelle om det som nesten fikk ham til å gråte. Bare 22 år gammel får han jobb på D-mann, den urolige mannsavdelingen. Han har ingen utdanning, har nettopp fullført militærtjeneste på Trandum. Kjell tar oss med tilbake i tid, til 1964.
Han skal pleie pasienter med tunge, psykiske lidelser. Det er schizofreni, psykoser, tvangslidelser, paranoia. Kjell får grå bukser og en hvit uniformsjakke. Lønna er 900 kroner i måneden. Han må også vaske gulv og tørke støv to ganger om dagen. Lukten av avføring og urin henger i luften når han går inn på avdelingen. Sengene står tett i tett, det er 37 pasienter han har ansvaret for. Han og to andre pleiere. 3 på 37. I dag er det nesten én til én.
De første dagene på jobb, er han redd. Nervøsiteten sitter i magen. Han ser seg ofte over skulderen. Så skjer det noe som setter dype spor i Kjell.
Han observerer en pasient stå i fellesområdet, den ene hånden har han oppe ved øret.
Mannen snakker i en imaginær telefon. Med raske, iltre steg, går han mot et speil som henger på veggen.
Mannen går opp på en stol, knytter neven. Knuser speilet.
Kjell og de andre pleierne løper til. Kjell griper mannen hardt i armen. Sammen med de andre pleierne sleper han mannen til senga si. Spenner mannen fast med et belte over magen. Strammer remmene rundt anklene. Det er tungt for Kjell å fortelle om det vonde. Han vil nesten ikke fortsette, men retter seg opp i ryggen og gjør det likevel. For der, fastspent i sengen, blir pasienten liggende. I en uke. Mat får han i senga, sitt fornødne må han gjøre fra senga.
Det ble ikke snakka så mye om lobotomi og sånt. Pasientene var en av oss.– Rigmor
Huset Rigmor vokste opp i, er meter unna der hun bor nå. Hun og de andre barna som bodde ved Lier sykehus, satt i parken og hørte på lydene fra pasientene som var på isolat. Lærte å banne fra dem. – Vi var ute, og vi hadde det gøy sammen. Det var ikke bare negativt her.
Men også Rigmor husker den stramme lukta av avføring fra avdelingene. Husker hvordan hun måtte slepe pasienter med til elektrosjokkbehandling. – Det var vonde greier. Men vi måtte bare følge ordre. Isolatene, de små rommene pasienter ble lagt inn på når de utagerte, beskriver hun som verre enn fengsel.
Det var kanskje to ansatte på en hel fløy. Da sier det seg selv, hva gjør man? Du godtar ting mer etter hvert.
Hun tenker på de eksperimentelle behandlingene. – Sovemedisin blant annet. Det gikk jo litt dårlig noen ganger. De satt der og sikla, og de satt tett i tett. Det er greit at sykehuset blir revet, sier hun bestemt. Det har stått tomt og forfalt så lenge nå, det er greit at det kommer noe nytt.
Vi måtte gjøre det vi gjorde for å bevare roen rundt oss.
Kjell syns det er vondt å måtte bruke makt overfor et annet menneske. Han husker lettelsen når pasienten fikk komme ut av beltene. Lettelsen når det gikk bra med redde pasienter han måtte slepe bortover gulvet. Han lærer etter hvert å stå med ryggen mot veggen for å ikke få en pasient bak seg. Lærer selvforsvarsteknikker av en politimann han kjente.
Mange av pasientene Kjell har ansvar for, er blitt lobotomert. Noen hadde blitt kvitt voldsomme og plagsomme symptomer, men for andre førte inngrepene i til intellektuell og følelsesmessig sløvhet. Ved lobotomering ble det brukt et redskap for å bore hull i hodeskallen. Kjell presser pekefingrene mot tinningene sine. Pasientene hadde merker der. På avdelingen ble det sagt «han er lobotomert, se så kjekk han er», sier Kjell. – Men de fikk ofte senvirkninger, de hadde det vondt med seg selv. Jeg syns det er grusomt. Hadde medisinene kommet før, så hadde de ikke blitt lobotomert, mener han.
Behandlingsformen ble tatt i bruk i Norge for første gang i 1941, på Gaustad sykehus. Fram til 1974 ble minst 2.500 mennesker lobotomert. Norge hadde verdens nest høyeste andel lobotomerte i befolkningen i forhold til folketallet. Danmark sto øverst på lista. Lier var blant sykehusene i Norge som lobotomerte flest mennesker.
– Det er forferdelig å tenke på. Vi hadde jo nevrokirurger som aldri skulle tatt i instrumenter, for de skjønte ikke hva de drev med, sukker Kjell. Han startet noen år etter at Lier hadde sluttet med lobotomering, men han så innvirkningene dette hadde på pasientene som hadde fått behandlingen. – Noen av dem var veldig kjekke og fine. Andre skjønte man at de ikke var helt… Det var veldig stor forskjell på dem. Men de visste ikke bedre på den tiden, slår Kjell fast. Lobotomiens far, den portugisiske nevrologen Egaz Moniz, ble faktisk tildelt Nobelprisen i medisin for behandlingsmetoden. – De trodde alle at lobotomi var et under. De prøvde mange forskjellige ting. Men med de medisinene som ble brukt – du kunne like gjerne gi dem en pære, det hadde like mye virkning, sier Kjell.
Han sier ja til å bli med tilbake til Lier sykehus. Han vil se bygningene en siste gang. Og han vil møte Rigmor, som han ikke har sett på over 20 år.
Gravemaskinene har jevnet flere av bygningene med jorden. Hauger av stål og stein ligger igjen. Kjell og Rigmor tråkker seg gjennom murbitene, som er dekket av snø. Med store øyne ser de opp på restene av sykehuset.
Nesten 100 års psykiatri-historie er jevnet med jorden. De høye, grønne bygningene i Lier i Buskerud har stått tomme i mange år. Uvedkommende har tatt seg inn i bygningene, oppglødd over sykehusets forfall og historie. Skrekkhistorier om lobotomerte pasienter som går igjen i korridorene, er mange. Snart begynner byggingen av 240 rekkehus, tomannsboliger og leiligheter. To av de eldre bygningene skal restaureres og bli til leiligheter. Her, hvor psykisk syke før i tiden gikk igjennom behandlinger som i dag blir sett ned på, skal Lier Hageby reises.
Tilbake i ruinene ser Kjell på restene av sykehuset. Han kjenner det i magen. Husker ribbeina han har brukket i basketak med pasienter.
De to pleierne ser på hverandre. Kjell holder en arm beskyttende på skulderen til Rigmor. – Det var bare sånn det var.