Frivillighets­landet

Fra en gammel kassebil gir Åsne hjelp til Oslos narkomane og prostituerte.

– Egentlig er det ikke så mye vi gjør. Vi får ingen rusfrie eller gir noen et nytt og bedre liv, men kanskje bidrar vi til at byens rusmisbrukere får det bittelitt bedre, sier Åsne.

Hun er frivillig for Sykepleie på hjul, og for den narkomane Christer Modin hadde det hun gjør, nesten alt å si.

Christer nikker mot de to som står ved siden av ham. De spinkle beina er dekket av mørke skorper og væskende sår. Etter et langt liv på heroin har han utviklet kronisk nyresvikt, og nå vil ikke sårene gro.

– I verste fall kan det føre til blodforgiftning og amputasjon, forklarer Åsne og henter bandasjer og gasbind. Kollegaen Gunnar er allerede i gang med å dekke sårene med betennelsesdempende krem.

Besøket hos Christer blir et av de siste. Noen måneder senere dør han, bare 49 år gammel.

• Navn:Åsne Dahl
• Alder30 år

Ekspander

To ganger i måneden er Åsne ute med Sykepleie på hjul, en helsetjeneste for Oslos narkomane og prostituerte. I tillegg til å dele ut rene sprøyter og annet brukerutstyr, gir de gratis helsehjelp til alle som trenger det.

Bilen deres står på faste plasser til faste tider, slik at folk vet hvor de kan nå dem. Før sto de mest utenfor Oslo S og delte ut sprøyter, men etter at Oslo kommune og politiet for noen år siden brøt opp miljøet, er brukerne spredd over hele byen.

– Nå går mer av tiden vår på hjemmebesøk og sårstell, forklarer Åsne.

Brukerne tar selv kontakt, og snart er det en mann på Torshov som trenger hjelp.

For en stund siden ramlet Helge, og nå er kneet en sammenfiltret knute av størknet blod og skitt. Åsne må vaske såret flere ganger med saltvann og henter til slutt frem skalpellen. De fleste ville vridd seg i smerte, men hos Helge er terskelen høy.

– Tror jeg har blitt immun, humrer han bare mens såret pirkes rent.

Når friskt blod pipler frem, forbindes kuttene med plaster og bandasje. Åsne lover at hun snart kommer tilbake. Før hun går, får Helge streng beskjed om å gå til lege hvis han blir verre.

Om rådet hennes blir fulgt, er tvilsomt. Av erfaring vet Åsne at det for mange sitter svært langt inne å be om hjelp.

– Ofte blir disse folka møtt med fordommer og føler seg sviktet av det vanlige helsevesenet. Dessuten har mange et ganske anstrengt forhold til folk i uniform, politi, vektere og sikkert også leger og sykepleiere.

De seks timene på vakt går fort, og snart står Åsne utenfor inngangen til Ullevål sykehus. Hun skal straks på nattevakt, så nå er det ingen vits å reise hjem.

– Det er ikke alltid det er like bra å være med på dette. Noen ganger går jeg herfra litt på gråten. For det er så mye dritt, rett og slett! Det kan føles som et spøtt i havet, men et sted må man jo starte.

Hos Ailinn møtes barn som har mistet en mamma eller pappa.

Treffpunkt er en møteplass for barn og unge som har mistet noen til kreft eller andre sykdommer. Som oftest en mamma eller pappa. Siden 2013 har Ailinn vært frivillig for den lokale avdelingen i Drammen, de tre siste årene som leder.

Annenhver uke arrangerer hun og andre frivillige disse treffene.

– Det er ikke enkelt å prate om sykdom og død, og enda verre med barn. Her møter de andre i samme situasjon, og kan hjelpe hverandre med å takle vanskelige følelser som skyld, angst, sinne eller uro.

• Navn:Ailinn Nyhus
• Alder25 år

Ekspander

Elias (13) var bare ti da han kom til Treffpunkt første gangen. Moren fikk kreftdiagnosen tidlig det året og døde allerede samme sommeren. Alt skjedde så fort, og for Elias var det vanskelig å snakke om det forferdelige som var i ferd med å skje.

– Jeg var veldig lei meg. På skolen klarte jeg ikke å konsentrere meg, og når jeg skulle sove hadde jeg bare mareritt hele tiden.

Ikke så lenge etter morens død ble han tipset om Treffpunkt av skolens helsesøster. I starten var han både skeptisk og nervøs. Han trodde det kom til å være skummelt, men etter det første møtet var han veldig overrasket.

– Alle her er veldig snille og hyggelige mot hverandre. Jeg ble kjent med nye barn, og nå er de vennene mine.

På Treffpunkt er ikke alt bare tungt og trist. Samlingene skal like mye være et avbrekk fra sorg og sykdom. Noen ganger drar barna på kino eller bowling. Andre ganger bare leker de sammen og spiller spill. I dag skal de spise pizza og lage slim.

For Elias har forandringen vært stor. Underveis har han gått fra å være en urolig og innesluttet gutt, til virkelig å blomstre. Nå forteller han åpent og ærlig om hvordan han har hatt det, og sier selv at Treffpunkt har hjulpet veldig.

– Marerittene har blitt borte, for eksempel. Og når jeg får snakke ut om ting med folk som forstår, så blir jo alt mye mindre skummelt.

Susanne trosser regn og kulde for å gi barn en opplevelse mange ellers ikke ville fått.

Susanne kommer rett fra jobb, og med to små barn hjemme, er det ikke alltid det er surfing som står øverst på lista hennes. Men når hun først har kommet seg på stranda er det alltid verdt det.

– Det å se barna ha det gøy, samtidig som de lærer noe, gir meg veldig mye glede!

• Navn:Susanne Charlie Rogn
• Alder30 år

Ekspander

Hver onsdag stiller Susanne og de andre frivillige i Lista Bølgerytterforening opp for barn som vil prøve seg på en vannsport. Det kan være surfing, brettseiling, kiting eller brettpadling (SUP). Dette er aktiviteter som krever masse dyrt utstyr, men her kan alle som vil låne alt de trenger og få hjelp av flinke instruktører.

– Det ser kanskje litt skummelt ut, men vi har ikke mista noen barn ennå. Og i dag blåser det uansett pålandsvind, spøker Susanne mens barna gjør seg klare.

Selv om det blåser kuling har ti barn møtt opp. Flere er raskt ute i bølgene og prøver seg. Sammen med en annen instruktør står Susanne ute i vannet og passer på. Innimellom hjelper hun barna opp på brettene og kommer med oppmuntrende ord.

Igjen og igjen, helt til det sitter.

– Jeg har vært ute i mye verre vær enn dette!

Camilla (14) tørker bort saltvann og sand etter et ublidt møte med bunnen. Før drev hun med både håndball og turn, men nå er det bare surfing som gjelder. Det passer henne mye bedre, for ute i bølgene konkurrerer hun bare med seg selv.

– Surfing er fantastisk, nesten som å fly! Selv om jeg er alene ute på brettet, er jeg en del av noe. Noe jeg mestrer veldig bra!

Snefrid går i begravelsene der ingen andre kommer.

Noen er alltid alene, også når døden til slutt kommer. Som frivillig for et nettverk kalt Gjertrudvennene går Snefrid årlig i 60 til 70 begravelser til mennesker hun aldri har møtt eller snakket med.

• Navn:Snefrid Hagen
• Alder76 år

Ekspander

– Det er den avdøde som skal forlate oss, ikke vi som skal forlate den avdøde.

Bare i Oslo dør hvert år over 100 mennesker som ikke har noen pårørende. I dødsannonsene står det gjerne bare «Venner» der navnene på familiemedlemmer skulle stått. Snefrids oppgave er å gå gjennom dødsannonsene og fordele begravelsene på de 12 aktive medlemmene i Oslo.

Det eneste Snefrid vet om dagens begravelse er at det er en gammel dame. Mer enn det som står i dødsannonsen vil hun heller ikke vite.

– Vi går aldri inn i skjebnen til den avdøde. Alle er like viktige, uavhengig av religion eller det livet de har levd. Vi skal bare være der og vise respekt på en diskret og tilbaketrukket måte.

Gjertrudvennene ønsker minst mulig oppmerksomhet rundt det de gjør. Media får for eksempel aldri lov til å være med på selve bisettelsen.

– Selv om jeg ofte er helt alene, synger jeg så godt jeg kan. Det kan bli ganske spinkelt, men det får jo uansett ikke den avdøde med seg.

Etter en begravelse pleier Snefrid ofte å sette seg på en kafé og tenke. Kanskje forsøke å danne seg et lite bilde av den døde, og livet de har levd.

– Det gir en egen ro, en andaktsfølelse nesten, å vite at det i det minste var noen der for en siste avskjed.

I Tromsø samler Kjell inn mat til byens fattige.

«Hege» sitter hjemme i leiligheten, noen kilometer fra Tromsø sentrum. Hun er tydelig utilpass. Ansiktet er blekt, grått nesten, og stemmen skjelver når hun snakker.

Egentlig heter hun noe annet, men av hensyn til de to barna vil hun ikke stå frem med navn eller bilde.

Den skamfulle hemmeligheten er at hun har dårlig råd. Så dårlig at hun og barna må få hjelp til å skaffe mat.

– Mat skal i folk, ikke på dynga!

Nesten hver dag samler Kjell inn mat fra Tromsøs butikker. På en vanlig måned får Tromsø Matsentral inn over ti tonn med alt fra grønnsaker og godteri til ferdige middager. Det eneste som er «galt» med maten, er at holdbarhetsdatoen nærmer seg.

– Tanken er å berge det som ellers ville gått i søppeldunken, og gi den til de som trenger det. På den måten sparer vi både miljøet og hjelper dem som ikke har det så lett.

• Navn:Kjell Reinholdtsen
• Alder75 år

Ekspander

– Jeg har vokst opp i en bygd med stor dugnadsånd, så det ligger nok litt i ryggmargen. Både at vi ikke skal kaste mat og at vi skal hjelpe der det trengs.

Og behovet er dessverre stort, mye større enn det Kjell egentlig liker å tenke på. Hver uke leverer Matsentralen ut mat til over 500 husstander, svært mange av dem er barnefamilier.

– Mange mener kanskje dette er det offentliges ansvar, men hva er det offentlige? Det er jo egentlig vi! Jeg har aldri kunne delt ut penger fordi jeg har for mye av det, men jeg kan gi ei handsrekning. Det går helt fint.

– Mange kvelder satt jeg med tomt kjøleskap og bekymret meg. Jeg husker lettelsen når barna kunne spise middag hos venner. Og panikken for at de skulle be noen hjem til oss.

«Hege» har høy utdanning og en god jobb. Det hadde mannen også, men da han ble syk og døde fikk hun store økonomiske problemer. To inntekter ble til en, mens utgiftene var de samme. Selv med hjelp fra NAV var det umulig å få endene til å møtes.

– Den første gangen Matsentralen kom på døra, ville jeg ikke åpne. Men så ble jeg bare møtt med beskjed om at «Nå fyller vi opp kjøleskapet, så trenger du ikke bekymre deg!»

Annenhver uke får hun tre matposer på døra. For å skjerme ungene skjer det alltid når de er på skolen. Nå trenger hun i det minste ikke å bekymre seg over om de har mat på bordet. Det gir et pusterom i hverdagen og litt mer søvn om natta.

– Av de frivillige blir jeg dessuten møtt med respekt og forståelse. Det betyr nesten like mye som maten vi får.

Hos Aasmund kan skeive eldre få tilbake motet til å være den de egentlig er.

– Dette er det vakreste flagget jeg vet om!

Aasmund svinger fornøyd på regnbueflagget han har rundt skuldrene. På Kampen omsorgssenter er det regnbuer nesten overalt. Fra inngangen og opp til 2. etasje henger de som fargerike veivisere til et helt spesielt arrangement.

• Navn:Aasmund Robert Vik
• Alder71 år

Ekspander

Aasmund tilhører generasjonen som vokste opp før 1972, da det fremdeles var straffbart å være homofil i Norge. Da han i 2015 fikk Frivillighetsprisen for sin kamp for LHBT-rettigheter, var det aldri tvil om hvor prispengene skulle gå.

– Jeg ville lage et sted hvor ingen trenger å være redde eller må skjule hvem de er.

Slik startet det som nå er et trygt møtested for godt voksne lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Her må ingen forklare hvor de står i det seksuelle landskapet, og for en gangs skyld kan de her være en del av flertallet.

– Kanskje får noen også det motet og den støtten de trenger for å være den de egentlig er.

Treffene er først og fremst ment som et sosialt møtested, og rundt 40 er på plass før Aasmund ønsker velkommen. Ved flere av bordene står både gåstoler og krykker. Et par rullestoler har også blitt trillet over dørstokken, sammen med kaffe, frukt og kjeks.

– Når man blir eldre skrumper gjerne vennekretsen inn, men vi har jo fortsatt et sosialt behov. Sammen med nye folk blir det gjerne snakk om barn og barnebarn, og alt annet det er lett å snakke om. Da er det slitsomt å måtte komme ut av skapet hver eneste gang.

Inger Myhre Hansen har alltid vært åpen om sin egen legning, men slik er det ikke for alle. Det er derfor disse treffene er så viktige. Ikke bare for å få folk ut av skapet, men også for at de første som åpent kunne leve som homofile, ikke skal gå inn i skapet igjen når de blir gamle.

– Når det først skjer, blir de gjerne værende der inne til de dør.

Heldigvis har ting blitt bedre, forteller Aasmund: – En mann på 92 kom bort til meg på et av treffene og fortalte at han endelig hadde funnet sitt fristed. Det er klart jeg blir stolt da!

Når mennesker blir borte, drar Ronny ut med bikkja og finner dem.

Rett etter jobb får Ronny denne meldingen på telefonen. Etter over 20 år i Norske redningshunder vet han at hans innsats kan bety forskjellen på liv og død.

• Navn:Ronny Iversen
• Alder57 år

Ekspander

Ronny vet aldri hvor lenge en aksjon varer, så han er forberedt på det meste. Bak i bilen, sammen med hunden «Iver», ligger alltid mat og skift. Ronny har vært med på flere av de største leteaksjonene i Norge. Sigrid-saken og Utøya er noe av det han husker best.

– Jeg begynte med dette for ikke å jobbe meg ihjel, men snart har jeg nok flere timer med hund enn jeg har på jobb.

Det tar mellom to og tre år å utdanne seg til hundefører, og alt, inkludert det de har på seg, må dekkes av egen lomme. Som frivillig er Ronny på vakt døgnet rundt, gjennom hele året. Mellom 800 og 1000 timer legger han ned i løpet av et år, noe som kun er mulig takket være en grei arbeidsgiver.

Det tar en time å kjøre fra Fagerstrand. Fremme ved sykehuset er et redningshelikopter allerede i lufta. Et sted mellom 50 og 60 er med på dagens aksjon. De frivillige kommer fra Røde Kors, Norsk folkehjelp og Norske redningshunder, i tillegg til politi og forsvaret.

Etter en kort orientering får alle tildelt leteområder. Ronny og Iver skal søke i skogen bak sykehuset, der det er størst sjanse for å finne den savnede. I skogbrynet slippes en litt overtent hund løs. Jobben nå er å finne noe det lukter menneske av.

– Den savnede er sannsynligvis i bevegelse, så da blir det vanskelig å skille hennes lukt fra alle de andre som er i området.

Ronny må brøyte seg inn i skogen, og snart er den så tett at det svake kveldslyset blir borte. Litt lenger fremme høres lyden av kvister som knekker og små bjeff fra Iver.

– I skog som dette er det helt umulig å vite hva som venter rundt neste sving, så nå bruser det litt i adrenalinet.

Litt før midnatt kommer beskjed på radio om at aksjonen er over. Denne gangen ble kvinnen funnet av en tilfeldig forbipasserende, så nå er det bare å pakke sammen og kjøre hjem.

– Det er det alltid en lettelse når noen kommer til rette i god behold, og vi kanskje har gjort en forskjell med at vi stiller opp.

Med Frank kan barn og unge chatte om alt som er flaut eller vondt.

Timene før Frank skal på nattskift, skal flygelederen bruke på å snakke med barn og unge om alt fra hvordan sette inn en tampong, til de som tar kontakt fordi de ikke orker å leve.

• Navn:Frank Lyngtun
• Alder38 år

Ekspander

Minst to ganger i måneden er Frank på vakt for Kors på halsen. Det er en anonym samtaletjeneste fra Røde Kors for barn og unge. Helt anonymt kan de snakke om alt de er opptatt av. Kjærlighet og relasjoner til venner og foreldre er det som opptar flest, men spesielt selvmord og selvskading er det mange som spør om.

– Kanskje kan vi gi noen tips. Men for å få dem ut av vanskelige situasjoner prøver jeg å få dem til å snakke med foreldre, lærere eller andre som kan hjelpe dem videre.

Køen er allerede lang i det han logger seg på chatten. Skolen er slutt, så nå øker pågangen. Den første er en gutt på 14 som er ensom og deprimert. Det er mer sjeldent at gutter tar kontakt, spesielt om depresjoner, så Frank er ekstra spent.

Og i starten må ordene hales ut av gutten, men det er som forventet.

– Jeg forsøker å finne noe positivt. En interesse eller noe annet som gjør at de ikke bare graver seg ned i det vanskelige. Da dukker gjerne andre ting opp etter hvert.

Når praten dreier over på musikk, flyter det straks lettere. Snart farer meldingene frem og tilbake. Selv om køen av innringere bygger seg opp, tar Frank seg god tid.

– Ingen skal føle at de ikke blir tatt på alvor, så alt må skje i deres tempo. Stillhet kan være nesten like viktig som det vi sier.

Etter nesten en time avsluttes samtalen brått. Uten noen forklaring forsvinner gutten fra chatten, men det ser ikke ut til å bekymre Frank.

– Det kan være alt mulig, men takler du ikke den uvissheten er ikke dette stedet for deg.

I Groruddalen får Tehrim jenter inn i idretten.

I hallen bak Tehrim er rundt 30 viltre og høylytte jenter i gang med oppvarmingen. Som leder og instruktør for et prosjekt kalt Stolte Jenter vet hun at mange av dem ellers ikke ville drevet med trening.

En til to ganger i uken leder Tehrim disse treningene, som for mange av jentene er den eneste organiserte aktiviteten de går på.

Kanskje fordi noen er redde for at det skal gå ut over skolen. Eller fordi det kan være vanskelig å delta hvis de må trene sammen med gutter eller vise mye hud.

– Idrett er en del av den norske kulturen, men ikke så vanlig for jenter med min egen bakgrunn.

• Navn:Tehrim Ahmed
• Alder22 år

Ekspander

– At det er en jente som er instruktør gjør nok at det føles tryggere for mange.

De fleste av jentene her har minoritetsbakgrunn, og gjennom de ukentlige treningene vil hun myke opp holdningene til sport og idrett. På den måten kan det også være en inngang til andre aktiviteter.

– Flere har kommet bort til meg og fortalt at de har begynt med andre ting etter å ha vært her.

På Stolte Jenter handler det ikke om å være først eller best, men om lek og moro. Jentene er ofte veldig opptatt av skole, men her får de et lite pusterom fra konkurranse og karakterer. I tillegg får jentene en trygg møteplass hvor de kan møte venner, samtidig som de lærer viktigheten av å delta i aktiviteter.

– Alt dette er viktig for å lykkes i Norge, så dette er inkludering i praksis.

Hele året er Simen klar for å redde liv på sjøen.

Ved bryggen bak Simen ligger redningsskøyta «RS Bjarne Kykjebø» klar. Snart skal den ut på årets siste tokt. Simen er akkurat ferdig på jobb, og hiver i seg en baguette mens han venter på resten av mannskapet.

Denne dagen består det av en lærer på videregående, en selvstendig næringsdrivende, og en skipper som til vanlig jobber i oljen.

– Selv ikke politiet vet vi er frivillige. Ofte får de først vite det når en aksjon er over.

• Navn:Simen Eid Paulsen
• Alder27 år

Ekspander

De neste seks timene skal de patruljere skjærgården rundt Bergen. Årets båtsesong går mot slutten, så på sjøen er det rolig. Tiden mellom oppdrag brukes på å trene. Først brannslukking, så flere runder med redning på sjøen.

– I en virkelig situasjon har vi ikke tid til å tenke, da må det ligge i ryggmargen og gå helt automatisk.

Som frivillig har matrosen vært med på alt fra å redde fiskere fra å gå ned, familier som har gått på grunn og båter som har gått tom for drivstoff. Andre mer alvorlige oppdrag, som skipsforlis og helikopterstyrt har mannskapet også vært med på.

Hvis det trengs kan den kraftige vannjeten få båten opp i over 35 knop, forklarer Simen. Han har vokst opp ved sjøen, og han har alltid vært glad i fart og spenning. For ham har det vært en viktig motivasjon for arbeidet han legger ned.

– Det går i ett, men det er veldig, veldig gøy. Her blir jeg nok til noen kaster meg ut!

Gjennom natten holder Andrea åpent for alle som trenger fred og stillhet.

Andrea setter på plass et nytt lys i den store lysgloben. Gjennom hele natta skal hun være her i Oslo domkirke, og da starter hun gjerne med å tenne et lys. Det gir en ro hun forsøker å bevare hele vakta. Slik vil hun helst møte de som måtte trenge henne.

• Navn:Andrea Solli
• Alder69 år

Ekspander

Andrea startet med å gå hit og tenne lys da sønnen døde. Oslo domkirke var et helt spesielt sted for dem. Hit gikk de på gudstjenester og konserter, eller bare for å beundre kirkerommet.

– Da han gikk bort, føltes det naturlig å komme hit og tenne lys for å hedre ham.

Det var slik hun bestemte seg for å bli kirkevert.

– Jeg har fått så mye i livet, da er det viktig å gi noe tilbake. Ved å hjelpe andre setter jeg en verdi både på meg selv og den jeg hjelper, så det går faktisk begge veier.

Vakten starter midnatt, og domkirken er som en egen liten verden. Ute går sommernatta på høygir, men her er det trygt og stille.

En eldre, sliten mann sitter litt for seg selv. Gjennom hele natta blir han sittende og småsove. Kirken er egentlig ikke et sted for overnatting, men ingen blir jaget.

– På natta kommer ofte folk som sliter. Det kan være rus eller psykiske problemer. Kanskje har de ikke noe sted å bo, eller trenger noen å snakke med.

Når utestedene stenger er det flere som føler behov for å komme inn i kirken. Mange er unge, som jenta som sitter vendt mot altertavlen. Hun fikler en stund med mobilen, så begynner hun å gråte. Selv om hun hulker høyt, får hun sitte i fred.

– Er det tydelig at noen har det veldig vondt, kan det være vi går bort. Men vi presser oss aldri på noen.

Bortsett fra den eldre mannen som sover, er det lite som skjer etter klokken fire. Ute lysner det, og i de store glassmaleriene begynner fargene å komme tilbake. Litt over halv seks begynner kirkevertene å stenge, og snart gjenstår det bare å slukke lys og låse.

En ny dag har startet, og i Frivillighetslandet står tusenvis av mennesker allerede klare. Helt frivillig.