Dette er Malin Kvaal Bergland og Øyvor Gjerde fra Tromsø. 15-åringene vant en skolekonkurranse om å få følge arbeidet til forskerne i Norsk Polarinstitutt.
Forskerspirene
Et eventyr med alvorlig bakteppe
Det siste året har de vært flere ganger på Svalbard, hvor de med egne øyne har fått se hvordan klimaendringer og forurensing påvirker naturen og dyrelivet.
Vi ble med på en av turene.
«Da jeg var åtte år, så jeg på nyhetene at en skilpadde hadde surret seg inn i plast. Jeg ble sint, og spurte mamma om hvorfor det var slik, om hvorfor vi mennesker hadde så stor makt over jorda at vi kunne ødelegge dyrelivet.»
«Jeg var på et miljøshow på vitensenteret i Bergen, og fikk se bilder av dyr som hadde vokst seg store med plast rundt kroppen. Det så så fælt ut.»
«Håpet er at vi kan gjøre en forskjell med det vi lærer. »
En forskningstur på Svalbard starter gjerne her, i materiellageret til Norsk Polarinstitutt i Longyearbyen. Å glemme noe på en slik tur er nemlig helt krise.
Arbeidshansker? Ingen problem. Snublebluss for å holde isbjørn på avstand? Jepp. Kokekar? Selvsagt. Skuterstøvler for ekstremvær? Ikke nødvendig på denne turen.
«Jeg tar med alt av buffer og luer. Og to par ullundertøy. Og ei fleecebukse. Og polarinstituttbuksa. Og anorakken. Skal vi ta med dunjakka i tillegg? Ja, jeg tar med alt, egentlig.»
Også våpen må være med, for Malin og Øyvor skal til et område hvor det også holder til isbjørn. Nesten hvert år er det møter mellom isbjørn og mennesker på Svalbard. Av og til får møtene dødelig utfall.
«Säkerhet först. Bekvämlighet sen.»
Sikkerhet, ja. Heller ikke Malin og Øyvor slipper ut på forskningstur uten obligatorisk båt- og redningsdraktkurs. Om den er behagelig å ha på? Nope. Men den kan berge livet ditt, om du faller ut av båten.
Selv om temperaturene i Arktis har blitt gradvis høyere de siste åra, er det ikke mer enn rundt 3 plussgrader i vannet på sommeren. Da gjelder det å holde seg tørr og flytende mens man venter på hjelp.
«Det er varmt og trangt, og det føles som å være vakumpakket. Men det er viktig å være forberedt om noe skulle skje.»
Tid for første oppdrag. Malin og Øyvor finkjemmer en 100 meter lang strand ved Longyearbyen, på jakt etter plastbiter i størrelsen 1-6 centimeter.
Store mengder plast skylles i land på Svalbard hvert eneste år. Mye stammer fra fiskebåter og annen skipstrafikk, men det kan like gjerne være en brusflaske fra den grillfesten i fjor sommer.
Konsekvensene er uansett store for både dyre- og fugleliv. Derfor er plastforskning et område som prioriteres av forskerne.
Hver eneste plastbit som Malin og Øyvor finner, blir pakket inn og tatt vare på. Deretter noteres den nøyaktige posisjonen ved hjelp av gps. Plastbitene skal senere analyseres med avanserte instrumenter, for å finne ut hvor i verden de er produsert.
«Jeg kjenner sterkt for å rekruttere og formidle. Men jeg er en eldre mann med skjegg. Ikke alle hører på meg. Øyvor og Malin kan nå mennesker som jeg ikke kan.»
Hold på hatten, for her går det fort! En åpen lettbåt tar Øyvor og Malin fra Longyearbyen og ut Adventfjorden. Kursen settes først mot fuglefjellet på et sted som kalles Diabasodden.
På disse fjellhyllene holder polarlomvien til. Men de siste åra har det blitt færre av den sorthvite fuglen på Svalbard. Et varmere klima har nemlig gjort det vanskeligere å finne mat. Samtidig har andre fuglearter sørfra flyttet inn.
«Vi har fått høre brutale ting om hvordan dyrelivet har endret seg. Vi blir ikke sjokkerte lenger, bare utrolige triste.»
Strandhogg ved Fredheimhytta, hvor Malin og Øyvor skal tilbringe de neste dagene. Alle ombord danner en lenke for å få utstyret på land så kjapt og enkelt som mulig. Båtføreren har nemlig flere polarforskere på vent som trenger transport senere på dagen.
Fredheim var hjemmet til Hilmar Nøis, en av Svalbards mest kjente fangstmenn. Hytta har stått i mot vær og vind over 100 år, men også den har blitt merket av klimaendringer de siste åra.
Mindre is i fjordene fører til økt bølgeaktivitet langs strendene. Kanten som Malin og Øyvor står på, blir gradvis vasket ut i sjøen. I 2015 måtte både hytta og utedassen flyttes lenger inn på land. Om noen år må den kanskje flyttes på ny.
Tid for å slå leir. Siden fangstasjonen er fredet, må Malin og Øyvor slå opp teltet minst 100 meter unna. Slik er det rundt alle fredede bygg og gjenstander på Svalbard.
Mens de andre går til køys, må Malin og Øyvor være oppe enda noen timer. Jentene har nemlig fått den første isbjørnvakta, og holder seg våkne ved å gå jevnlige runder rundt leiren. Alle som er med på turen, må bidra til vaktholdet.
Terrenget rundt leiren blir kontinuerlig saumfart med kikkert. Signalpistolen er ikke langt unna. Skulle en isbjørn nærme seg, må de som sover alarmeres umiddelbart.
Isbjørnfaren er høyst reel, for bare to uker tidligere forsøkte en bjørn å bryte seg inn i hytta på Fredheim. Heldigvis holder bjørnen seg på trygg avstand denne gang, og etter to og en halv time kan jentene stupe i soveposen.
Neste dag venter fjelltur på Malin og Øyvor. I Fjordnibba ved Sassenfjorden er det store mengder sjøfugl, som polarmåke, polarlomvie og teist. Her bor også havhesten, en av de vanligste fugleartene på Svalbard.
Men selv om det er over en halv million havhester på Svalbard, så ser forskerne en skummel utvikling. Over 90 prosent av havhestene har nemlig plast i magen, fordi den forveksler mat med plast.
Forskerne estimerer at mer enn én million sjøfugler på verdensbasis dør hvert eneste år på grunn av søppel i havet.
«Vi var med på å åpne opp magen på en død havhest. Den hadde sultet i hjel, fordi hele magesekken var full av plast. »
Selv her, langt inne i en fjord på Svalbard, fem mil fra nærmeste bebyggelse, finner Malin og Øyvor både gamle plastflasker, bruskorker, isoporbiter og tauverk.
«Vi finner så mye tau! Jeg syns det er rart at fiskerne ikke greier å rydde etter seg selv, at de ikke greier å ta vare på søppelet sitt.»
Malin og Øyvor går om bord i det norske forskningsskipet "Kronprins Haakon", som driver klima- og miljøforskning i både Arktis og Antarktis. Denne gangen er skipet ute på en 14 dager lang tur ved Svalbard, på jakt etter plast som ikke er synlig for det blotte øyet.
Kartleggingen av mikroplast skjer på ulike måter. Metallboksen Øyvor triller på, har akkurat vært nede på 200 meters dyp og grafset til seg en solid bit av havbunnen i fjorden utenfor Longyearbyen.
Men mikroplasten følger også vannmassene, hvor de blir tatt opp av plankton, eller spist av fugler og fisk. En spesialbåt med en spesialhåv på slep (de har mye spesialutstyr ombord i "Kronprins Haakon"!) settes derfor ut på vannet.
Etterpå skyller Øyvor spesialhåven forsiktig, slik at mikroplastbitene havner i en egen beholder. De aller minste plastpartiklene i prøvene er så bitte bitte bitte små at de kun kan ses gjennom mikroskop.
Prøvene fra havbunnen legges over på glass, i påvente av analyser. Arbeidet skjer med metallskje. En plastskje vil nemlig påvirke prøvene. Malin og Øyvor kan heller ikke ha på seg fleeceklær, som også er fulle av plastfibre.
«Dette er ganske viktig forskning, fordi man finner ut hvor mye plast det er i de forskjellige områdene på Svalbard. Man kan sammenlikne med gamle prøver, og se utviklingen.»
Ifølge Malin og Øyvor lærer norske skoleelever alt for lite om klima- og miljøutfordringene som verden står overfor. De mener temaet bør være del av undervisningen allerede tidlig på barneskolen.
«Det er jo på skolen vi legger grunnlaget for resten av livet. Vi må få kunnskapen ut, slik at klima- og miljøtiltak blir en naturlig del av hverdagen til de yngre.»
EpilogEt møte med de som bestemmer
Noen uker senere er Malin og Øyvor på plass under Arendalsuka på Sørlandet for å møte politikere, stå på stand og delta i paneldebatter.
«Folk lytter og tar oss på alvor, når de skjønner at vi har vært på Svalbard og faktisk kan litt om temaet.»
Også klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn får høre om mikroplast, døde havhester og minkende isbreer på Svalbard.
«Vi gav ham en plastkork, som et symbol på det vi fortalte om blant annet havhesten. Plasten den hadde i magen var på størrelse med en plastkork.»
«Nå håper vi han forteller om våre opplevelser når han sitter i politiske møter. Men at han også gjør noe med saken, og ikke bare snakker om det. »
Men lærdommen fra Svalbard vil også påvirke deres egne politiske valg, erkjenner 15-åringene fra Tromsø.
«Klima og miljø vil være viktig når vi skal bruke stemmeretten i framtida. Temaet hadde nok ikke hatt samme betydning uten det vi så på Svalbard.»
Malin og Øyvor har fått se og føle på et Arktis i endring. Nå håper de å kunne utgjøre en forskjell med kunnskapen, ikke minst blant sine jevnaldrende.
«Når det kommer fra oss, når vi forteller hva vi har sett, og hvor ille det faktisk er, så blir det kanskje lettere for andre på vår egen alder å innse at ikke er bare-bare å kaste en plastflaske på gata. Det kan føre til død.»
«Ting skjer nå. Og vi må gjøre noe med det nå. Jo lenger vi venter, jo større blir problemene.»
journalist
Rune Nordgård Andreassen
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal