I 20 år har Dagmar Hagen forsøkt å løse et problem.
Hun vil gjenskape villmark.
Naturkrigerne
Det pågår en kamp for klimaet du kanskje ikke visste om.
Men går det virkelig an å reparere natur, slik som i dette gamle skytefeltet på Hjerkinn på Dovrefjell?
Det skulle koste. Og det skulle sette sterke følelser i sving.
Her øvde Forsvaret på krig i nesten hundre år.
De bombet, skjøt med kanoner og kjørte med stridsvogner.
Det førte til at bakken var full av livsfarlige eksplosiver.
Villrein, fjellrev, moskus og sårbare høyfjellsplanter måtte dele området med stridsvogner og eksplosiver.
Var naturen tapt for alltid?
I 1999 ble det satt et hårete mål: Slagmarka skulle bli nasjonalpark.
Maskinene som hadde rasert, skulle nå reparere.
Men den ødelagte naturen på Hjerkinn er bare en liten del av et større problem.
For hundre år siden var alle disse grønne flekkene villmark, langt fra veier og bygninger.
Men fordi vi har bygd strømkabler, motorveier, vindkraftanlegg og hyttefelt, er det bare rundt 10 prosent villmark igjen.
Myr er en av naturtypene som forsvinner når hytter, veier og hus spiser seg inn i landskapet.
Men myrer og annen, urørt natur er superviktig for klimaet! Hvorfor, skal du få vite senere.
Dagmar er økolog i Norsk institutt for naturforskning, og en av de fremste på sitt fagfelt her i landet.
Hun fikk en viktig rolle da skytefeltet på Hjerkinn skulle restaureres.
Hun visste at nøkkelen lå i naturen selv.
20 års arbeid, 580 millioner kroner, en mengde gressfrø og vierplanter skulle bli en del av løsningen.
Det å reparere et så enormt naturområde som på Hjerkinn, ville være en kjempeinvestering for klimaet.
Men hæ, hvordan kan dette henge sammen?
Vi skal forklare.
All natur lagrer karbon. Det er i planter, trær, dyr og jord.
Når natur blir ødelagt slippes karbonet ut i lufta.
Forskerne mener at det å restaurere ødelagte arealer vil øke opptaket av karbon igjen.
Forsvarsbygg fikk ansvaret for å reparere Hjerkinn-naturen.
Nøkkelpersoner ble prosjektleder Pål Skovli Henriksen og naturøkologen Dagmar, som du allerede har møtt.
Men under jorda ulmet utfordringene.
Det var nemlig farlig å bevege seg i det enorme området.
Over alt, i dalbunner og på fjellskrenter, lå det rester av sprengstoff som i verste fall kunne eksplodere.
Det måtte finkjemming til.
Det skulle bli en lang affære.
Samtidig måtte Dagmar finne ut hvilke planter som kunne brukes.
Valget falt på vierbusker og gress, som takler klimaet på 1200-1300 moh.
De trengte enorme mengder av disse plantene.
Det var bare å gyve løs. Her blir de skjøre plantene satt i jorda, én etter én.
Plantemannskapet måtte ha hjelm og vest fordi det fortsatt kunne ligge eksplosiver i bakken.
Gressfrø ble plukket direkte av plantene på Hjerkinn, og dyrket fram.
Slik sikret man at det ble nøyaktig samme type gress.
Til andre oppgaver måtte sterkere krefter til.
Hils på Arild Grimsgård!
Fra før hadde han bygd glatte plener og rette murer.
Nå skulle han bygge natur. Det var noe HELT annet.
– Det skulle ikke være glatt, men rufsete. Jeg syntes det ble stygt.
Dagmar derimot, hadde andre tanker om fjell-landskapet. Her måtte rette linjer og yrkesstolthet legges til side.
Kunne økologen og gravemaskinføreren finne tonen?
Tiden var kommet for å fjerne vegene i skytefeltet.
Men lokalbefolkning og politikere murret.
Det kunne da ikke være fornuftig å fjerne alt som var nyttig og brukbart?
Hanne Alstrup Velure er lokalpolitiker for Høyre.
Hun mente at lokalbefolkningens bruk av området også var en del av naturvernet.
– De hadde tilpasset seg storsamfunnets massive bruk av Hjerkinn, nå ble de overkjørt.
Denne vegen, for eksempel, ble brukt av sauebønder som skulle se til dyra i fjellet.
Den var også nyttig for reiselivsnæringa.
En kamp om arealene var i gang.
Det toppet seg da flere, gamle seterhus skulle rives.
Rundt 100 mennesker møtte opp for å aksjonere.
Dette er to av husene. Rolstadsetra er fra 1870-tallet og ligger midt i skytefeltet.
Måtte man velge mellom natur og kultur?
Vi forlater Hjerkinn et øyeblikk, og møter Dagmar på ei myr i Trøndelag.
Myr er nemlig en viktig brikke i kampen for klimaet:
De fungerer som enorme karbonlagre.
Dessverre er svært mange myrer allerede ødelagt.
De har blitt plantet ned, grøftet ut eller nedbygd.
Som her på Sjusjøen i Innlandet, der et svært hyttefelt har blitt bygget på ei myr.
Når vi graver i stykker myr, tørker det fuktige plantematerialet og begynner å råtne.
Da slipper karbonet ut i lufta og blir til CO2, som er med på å gjøre kloden farlig varm.
Heldigvis finnes det løsninger som kan redde myrene.
De kan restaureres og bli til karbon-lagre igjen!
Det gjøres ved å «plugge» igjen myra slik at den igjen fylles med vann.
Men myr er, som annet type landskap, under press.
Vi trenger arealer for å bygge hus og veier, og til å dyrke mat.
I dag er det ikke lov å bruke myr til nydyrking, men det er fortsatt lov å bygge veier, hytter og hus på myr.
Miljødirektoratet ønsker at dette strammes inn for å hindre utslipp av klimagasser.
Men hva med byene?
Det finnes eksempler som gir håp for naturen, selv med høyblokker og veier få meter unna.
Bli med til Ila i Trondheim.
Denne bekken lå tidligere i rør under bakken, og området var preget av industri.
Men da det skulle bygges en ny vei her, kom tanken om at bekken igjen kunne få renne fritt.
Bekken ble åpnet, og området naturrestaurert.
Dermed vendte også dyra tilbake.
Nå er det gytende ørret, oter og flere fuglearter her.
Noen meter lenger oppe gikk det en veitunnel. Restene kan ses på begge sider av den vesle fossen.
Det er lagt til rette for at flaggermus kan bo i den tidligere tunnelen.
I 2010 ble prosjektet i Ilabekken tildelt Statens bymiljøpris.
På Hjerkinn er kampen for naturen i sluttfasen høsten 2020.
Forsvaret har ryddet skytefeltet for eksplosiver to ganger, og mange steder er det ryddet både tre og fire ganger.
Tusenvis av soldater har gått og lett i terrenget. De har funnet 4700 større eksplosiver, og over 540 tonn metallskrot.
Etter femten år med rydding gjøres det fortsatt funn på Hjerkinn.
Og maskinene som ødela, kunne reparere.
En effektiv metode var å flytte biter av terrenget rundt, inn på veien.
Deretter skal naturen få gjøre sluttarbeidet selv.
Du har kanskje lurt på hvordan det gikk med disse to?
Dagmar og Arild fant tonen. De forteller at de har lært av hverandre, selv med totalt ulik bakgrunn.
- Det går an å prate med Dagmar, sier Arild.
Sammen har de jobbet hardt for å gjenskape naturen.
– Arild kommer med gode løsninger på hva som er mulig å få til, sier Dagmar.
Lokalbefolkningen fikk beholde rundt 25 kilometer med vei.
Det er imidlertid flere restriksjoner på bruken, blant annet for sykling.
Hanne mener likevel saken ble en seier for lokalt engasjement.
Og så var det kampen for setrene.
Saken gikk helt opp til regjeringen.
Etter mange runder ble det avgjort at to av husene skulle få stå. De er nå eid av Miljødirektoratet.
Alt i alt ble Hjerkinn-prosjektet et kompromiss.
Lokalbefolkningen fikk gehør for noen av sine ønsker.
Villreinen og de andre dyra fikk et større areal å leve på.
47. 000 vierbusker ble plantet på Hjerkinn.
Alle har de sin opprinnelse nettopp her.
Ingen andre arter ble innført.
Det kunne ha ødelagt et finstemt maskineri.
Foreløpig ser det slik ut.
Midt i området ligger sletta der som et bilde på endringene som har vært gjort.
Nå skal naturen gjøre resten selv.
Om noen år kan rammen og bildet ha smeltet sammen.
Prosjektet på Hjerkinn er fullført.
Det har vist at naturrestaurering er mulig, men at det er en krevende og omfattende prosess.
Samtidig advarer Dagmar:
Restaurering må aldri bli et argument for å bygge ned natur.
Kampen for naturen er i gang.
Hvordan skal man ta beslutninger i framtida, når valget står mellom intakt natur og utbygging av veier, hus og matjord?
Hva er det beste - for oss og de som kommer etter?
Epilog:
FN har besluttet at tiåret vi nettopp har startet på, skal være FN's tiår for naturrestaurering.
Målet er at 15 prosent av verdens ødelagte natur skal restaureres innen 2030.
Journalist
Fotograf
Dronefotograf
Digital utviklingsleder
Prosjektansvarlig
Redaktør
Ansvarlig redaktør
Vibeke Fürst Haugen