NRK Meny
Normal

Dedikerer årets løp til sin kreftsyke kone

– Finnmarksløpet er et friminutt fra alvorlig sykdom i familien – løpet gir meg krefter til å stå i vår situasjon, sier Finnmarksløp-profilen Harald Tunheim.

Tunheim 1

Hundekjører Harald Tunheim gjør klar matsekkene med for til hundene, som skal ut på sjekkpunktene under Finnmarksløpet 2014.

Foto: Rolf Jakobsen

Kona har kreft. Likevel velger Harald Tunheim likevel å kjøre Finnmarksløpet i år. Han frykter å bli stempla som en egoist, men sier løpet gir han krefter til å stå oppreist i en svært vanskelig situasjon.

– Når en av de nærmeste blir syk, har man ofte lyst å slippe alt og bare være til stede og være nær den som er syk. Samtidig er kreft en langvarig sykdom som tapper en gradvis, som ikke alltid er akutt. Da er det viktig for meg som pårørende å leve mitt liv i dette, sier hundekjører Harald Tunheim.

Hundekjører Harald Tunheim gjør seg igjen klar til å kjempe med hundespannet i Finnmarksløpet.

Det hardeste løpet

Han gjør igjen klar matsekkene til Finnmarksløpet. Hundefôr som legges i sekkene skal spres langs Finnmarksløpets 1.000 kilometer lange løype.

Han har kjørt de lengste hundeløpene på jorda, men det hardeste løpet har pågått i sju år.

– For syv år siden fikk min kone kreft, og vi startet da en tøff behandling med cellegift, bestråling og annen behandling. Etter fire år fikk hun tilbakefall og har vært i kontinuerlig behandling siden, sier Tunheim om konas sykdom.

Han vil derfor prøve å opprettholde det som gir han glede og inspirasjon. Det som gir ham krefter til å stå i den familiesituasjonen som han nå står i.

– Hundene, rutinene, det å ha et mål hvert år – å kjøre Finnmarksløpet – har gitt meg et fokus ved siden av konas kamp mot kreft, sier Tunheim.

Kjører alltid for å vinne

Mesteren fra fem Finnmarksløp kjører alltid for å vinne. Han ønsker likevel å dedikerer årets løp til sin kone og alle pårørende med alvorlig sykdom i familien.

– Det er så viktig at man ikke gir slipp på de andre tingene i livet når noen av dine nærmeste rammes av kreft. Ting som gir håp og glede, som gir positiv inspirasjon og motivasjon. Det er så lett å bli litt inaktiv og ikke leve det livet man har lyst å leve, sier han med lett dirrende stemme.

Han mener det er viktig for alle pårørende å gjøre noe som er positivt i livet.

Målet med å kjøre hundeløp har vært Tunheims greie, og har holdt ham oppe gjennom disse syv årene de har kjempet. Slik at han ikke selv går i kjelleren.

– Pårørende må ta vare på seg selv

Han frykter stempelet som ufølsom egoist, men har familiens støtte når han igjen stiller til start.

– Det er jo en tanke som har kvernet i hodet mitt veldig mange ganger. Som pårørende har man ofte dårlig samvittighet. Man føler at man ikke er nok til stede, ikke nok sammen med barna, sier hundekjøreren.

Han har derfor lært at man som pårørende også må ta vare på seg selv. Man må finne noe som gjør at man kan opprettholde en god livskvalitet, på tross av alt det andre.

– Jeg kjenner på at det faktisk er viktig at jeg gjør dette her. Det er også med på å forandre fokus for hele familien. Da er vi nå opptatt av Finnmarksløpet, istedenfor å være opptatt av sykdommen og alt det som er minussider ved livet.

Harald Tunheim på vei mot Karasjok etter ufrivillig stopp

Målet med å kjøre hundeløp har vært Tunheim sin greie, og har holdt ham oppe gjennom disse syv årene de har kjempet. Slik at han ikke selv går i kjelleren. her på vei mot Karasjok i 2011.

Foto: Jenny Duesund / NRK

«Pappa, du skal kjøre»

Han spurte barna om han skulle kjøre Finnmarksløpet i år, og fikk klar beskjed tilbake:

«Pappa – du skal kjøre Finnmarksløpet».

– Det er stas for ungene at jeg er ute, og kona mi skjønner at dette er viktig for meg. Har jeg overskudd, så har jeg mer å gi hjemme, sier Tunheim.

Og for Harald er det viktig å vite at når løpet går, blir hans egen familie tatt vare på av andre nære familiemedlemmer.

– Det er viktig for meg at det er en god logistikk hjemme når jeg drar ut. Svigermor, kona sin bror og familien kommer hit og er her sammen med de hjemme når jeg drar ut. Det er alltid folk rundt dem, så de er godt ivaretatt. Det er helt avgjørende for at jeg skal kunne gjøre dette.

Konkurransen er ikke viktig, men det er livet og veien fram til konkurransen som er den viktige.

– Det å få være med i dette – for det er jo hundekjører jeg er – så har jeg behov for å gjøre det bra når jeg stiller på startstreken. Er det mulig å gå for gull så gjør jeg det, slår Harald Tunheim fast.