Finnmarksbarna vender tilbake

Det er 17. mai 1946, og 14 år gamle Oline Bellika Hansen er en av de første i det store barnetoget i Oslo.

Alle har pyntet seg, flere tusen barn synger og vifter med flaggene sine og russen går i hvite kapper og roper slagord.

Men Oline er langt fra familien, og skulle helst ha feiret den spesielle dagen hjemme i Finnmark.

– Det var spesielt, mimrer nå 84 år gamle Oline.

Gleden på denne dagen sto i sterk kontrast til det hun hadde opplevd gjennom krigsårene i Rafsbotn utenfor Alta i Vest-Finnmark.

For hjemme lå alt i ruiner etter at de tyske soldatene hadde brent ned bebyggelsen, før de trakk seg ut etter krigens slutt.

Ble tvangsevakuert fra Finnmark

På senhøsten 1944 startet de tyske styrkene en systematisk nedbrenning av Nord-Troms og Finnmark.

Oline, hennes syv søsken og foreldrene ble tvangsevakuert fra Rafsbotn og sendt til Oppland, nærmere bestemt Skreia i Østre Toten.

Heldigvis hadde de noen som tok imot dem.

– Jeg hadde en fetter og en kusine som hadde reist til Skreia før evakueringa, og de ordnet hus til tre familier, min fars og hans to søstre. Alle tre hadde stor familie, forteller Oline.

Siden Olines familie alene inneholdt åtte barn og to foreldre, ble barna splittet.

– Når vi endelig kom fram til Skreia, ble vi søsken splittet opp på forskjellige gårder. Man fikk rett og slett ikke plass til alle på en gård, sier hun.

Fikk ikke reise hjem igjen med mor og far

Familien bodde det neste året på bygda på Østlandet, men da freden kom i mai 1945 var det på tide å reise hjem igjen for å starte gjenreisninga av Finnmark.

Oline fikk derimot ikke bli med.

Det ble bestemt at Oline heller skulle sendes et år på internatskole i Oslo. Med seg skulle hun ha tre av sine yngre søsken, som hun fikk ansvaret for til de skulle reise hjem etter resten av familien.

– Det var mitt ansvar, og egentlig aldri noe emne for diskusjon. Vi var åtte søsken i min familie, og vi visste at sånn måtte det være. Den som fikk ansvaret, den måtte vi lystre, forteller Oline.

Internat ble fylt opp av finnmarksbarn

Oline og hennes tre søsken var blant de mange som ble skilt fra familien etter krigen.

De voksne måtte hjem og bygge opp fylket igjen, og de såkalte finnmarksbarna måtte bli igjen sør i landet.

Mange ble sendt på internatet Maria Dehlis Minde i Groruddalen. Det ble også Oline.

– Jeg kan ikke huske noen dårlige minner fra skolen. Vi hadde helt vanlige dager med å stå opp, spise frokost og gå på skole, sier Oline.

Skolen de gikk på ble etablert av Erling Lund Hansen, som hadde vært lærer i Hammerfest. Han fikk benytte lokaler som tilhørte Kristiania Sanitetsforening, opprinnelig beregnet på barn rammet av tuberkulose.

– Man kunne ikke sende barna nordover

Ved Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms har konservator Heidi Stenvold sammen med kollega Nina Planting Mølmann jobbet med et doktorgradsprosjekt om tvangsevakueringen.

Hun forteller at det var 46 finnmarkselever ved internatet i Oslo hvor Oline ble sendt.

– Etter krigens slutt kunne man ikke sende barna rett nordover, noe som gjorde det nødvendig med et skoletilbud til dem, sier Stenvold.

For i Nord-Troms og Finnmark var det rett og slett ikke noe å sende barna hjem til, og i alle fall ingen skole, etter nedbrenninga. Hele 106 skoler ble brent ned av tyske soldater under krigen i dette området.

På bygda på Østlandet var det heller ikke nok skoleplasser til alle de tvangsevakuerte barna, og dermed måtte de videre til hovedstaden.

– Man må huske på at det hadde vært krig i flere år i Norge, og mange i Nord-Norge hadde fått redusert skolegang, eller verre – ingen skolegang i det hele tatt. Når de tvangsevakuerte barna i tillegg ble spredd utover bygder på Østlandet, så var det ikke skoletilbud nok for alle der, sier Stenvold ved Gjenreisningsmuseet.

Den store opplevelsen i hovedstaden

Da skoleåret nærmet seg slutten for Oline og de andre finnmarksbarna på internatet, fikk elevene beskjed om at de skulle få delta i det første skikkelige 17. mai-toget etter krigen.

Det skulle bli en opplevelse Oline alltid vil huske.

– Jeg husker at vi tok toget fra Grorud inn til Oslo sentrum for å stille opp. Vår skole skulle være en av de første som gikk ut, og så vidt jeg kan huske var det vel bare én skole som gikk foran oss i toget.

– Alle så lykkelige ut, minnes Oline.

Dette skulle også bli første gang skoleelever fra Finnmark fikk være med i skoletoget i hovedstaden.

Møtet med kongen

Inne i hovedstaden var det mange tusen mennesker som både sto langs gatene og som skulle delta i 17. mai-toget.

Det var kun ett år etter freden kom til Norge, og dagen ble feiret med blandede følelser for mange. Dagen startet med minnetaler og kransnedleggelser for dem som hadde gått tapt under krigen.

Men i barne- og skoletoget var det et yrende liv. Alle var kledd opp i sine fineste klær, noen hadde bunader igjen etter krigen, og både menn og kvinner hadde tatt frem sine fineste hatter for anledningen. Dette var året det skulle feires at Norge igjen var fri.

Det ble et mektig syn for finnmarksbarna som hadde levd et rolig liv i et år på internatet i Groruddalen.

På slottsbalkongen var også Kong Haakon VII klar sammen med resten av kongefamilien, for å vinke til 17. mai-toget.

– Når vi kom opp til stedet der kongen sto, skulle vi snu oss og vinke til kongefamilien. Det var litt av en opplevelse, forteller Oline om den store dagen 70 år etter.

– Jeg husker gammelkongen veldig godt. Det var en staselig, fin, gammel mann. Det hele var en stor opplevelse.

Skal knytte bånd mellom Oslo og Finnmark

I år skal noen av finnmarksbarna tilbake til Oslo og få oppleve det store 17. mai-toget på nytt.

Leder i 17. mai-komiteen i hovedstaden, Øystein Rikheim Sundelin, sier de har klart å spore opp tre finnmarkinger som deltok i barnetoget for 70 år siden.

I tillegg til Oline Bellika Hansen som nå er bosatt i Hammerfest, er også Åse Dybvik fra Skånland og Agnar Nilsen fra Lakselv invitert.

– Oslo skal være en hovedstad for hele landet, og når vi snakker om krigshistorie er den ofte for mye sentrert rundt vårt eget nærområde. Derfor tror vi at en slik invitasjon kan knytte båndene mellom Finnmark og Oslo litt tettere, sier Rikheim Sundelin.

– Samtidig får vi belyst en del av krigshistorien som vi kanskje ikke kjenner så godt, sier han og legger til:

– Jeg både håper og tror de får en fin opplevelse.

Tilbake til Oslo

For Oline er det blandede følelser rundt den store dagen hun nå igjen har i vente.

Når hun nå skal ta reisen tilbake, er Oline spent på hvordan det vil bli. At minnene fra 40-tallet vil komme tilbake, er hun ikke i tvil om.

– Jeg kan godt feire 17. mai i Oslo, og jeg er ikke i tvil om at jeg kan gå tilbake i tid og kanskje huske noe fra dagen i 1946.