Rolvsøy uvær
Foto: Ksenia Novikova / NRK

Værfast i havgapet

Planen var å møte øyas eneste tenåring, men reportasjeturen tok en ny vending da vårstormen isolerte 60 fastboende og meg på Rolvsøya i Finnmark.

byline

Sola trenger seg gjennom skyene i rykk og napp, men med unntak av de hvite fjelltoppene ser Rolvsøy fargeløs ut og fremstår som øde, i alle fall fra vinduet på hurtigbåten. Landskapet byr på femti grånyanser, for vinteren har på ingen måte sluppet taket i disse traktene.

Nærmere Gunnarnes kai kommer en håndfull hus til syne, og størst blant dem er den gulmalte skolen. Gunnarnes skole har totalt sju elever. Det er eldstemann, Oskar Paulsen, som har fått meg ut i havgapet.

Som reporter lurer jeg på hvordan det er å være tenåring på en øy som må være definisjonen på «langt ute i gokk»? Jeg innbiller meg at det er ensomt og dørgende kjedelig.

Tilfeldigvis sitter Oskar Paulsen og jeg på samme hurtigbåt ut fra Hammerfest for å komme oss til Rolvsøy. Hans mørke hår og øyne forteller en historie om hvor hans mor kommer fra, men det er langt fra Thailand til øya som er Oskars hjem.

Turen tar litt over en time. Det skvulper godt og man flyr liksom litt ut av setet med hvert bølgekast.

– Det her er finvær, sier Oskar og smiler sjenert.

Ingen kommentar fra meg.

NRK Finnmark heises om bord

Slik kom NRK seg om bord på MS Årøy i Hammerfest for å komme til Rolvsøya.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

14-åringen må innom Hammerfest for å stramme opp reguleringen med jevne mellomrom. Hvis båten er i rute, tar turen bare én dag. Med over 10000 innbyggere, restauranter, kino, kjøpesenter og sykehus er Hammerfest nærmest en metropol for rolvsøyværingene.

Det er verken gatenavn eller adresser på Rolvsøy, og hele øya har ett postnummer. Når hurtigbåten forlater piren blir det stille. Var det ikke for fuglene som flyr høyt og lavt over det grå gresset skulle man tro at øya var i vinterdvale. Mobilen min har ikke dekning.

Oskar bor like ved skolen, et steinkast fra kaia. Faren til Oskar kaller rommet hans for «spillebula». Her er dataskjermen større enn TV-en, og belysningen på tastaturet veksler mellom alle regnbuens farger. Oskar liker å spille Minecraft, men han skulle gjerne ha spilt fotball også.

Det er ikke mange nok elever på øya til å danne et fotballag.

– Noen ganger spiller jeg og Even, men vi kunne godt ha vært flere, sukker Oskar.

Ti år gamle Even er Oskars bestevenn.

Dataspill

Oskar har spillevenner på internett, mens fotballkamerarater er det litt mangel på.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

– Er det litt kjedelig å bo på en så liten øy?

– Nja. Det kan være det noen ganger, sier Oskar.

– Hva er det som er kjedelig?

– Vet ikke, sier Oskar. Han ser rundt i rommet og tenker seg om, før han legger til:

– Internettet kan være ganske tregt.

På vinteren er det dessuten mye dårlig vær. Da kan man ikke være ute, forteller Oskar, og hvis man skal ta båten kan man bli sjøsyk, men bare hvis man spiser mye godteri først.

– Man kan jo ikke akkurat velge venner når man er så få. Hender det at dere krangler? Går dere litt lei av hverandre noen ganger, kanskje?

– Jeg blir ikke lei av de andre, svarer Oskar kontant. Han retter seg opp i stolen, ser direkte på meg og gjentar at det blir han bare ikke.

– Men hva er det dere egentlig gjør her på øya?

– Vi går turer, plukker måseegg. Jeg spiller en del på dataen, ellers er jeg med Even og de andre i gymsalen. Den er åpen hvis det er dårlig vær. Vi snakker og leker og spiller ballspill da. Sånne ting.

Oskar Paulsen

Oskar er øyas eneste tenåringsgutt.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

En rar søskenflokk

Jeg kjører vestover fra Gunnarnes forbi flere islagte innsjøer mot øyas andre tettsted, Tufjord. NRK-bilen er alene på veien og skremmer grågjess og hvite harer på flukt.

Jeg har en følelse av å ha misforstått noe. Tenårene handler vel om å være med jevnaldrende, og helst hele tiden? Det gjelder å løsrive seg fra foreldrene i sitt hastverk med å bli voksen. Man er sint, man er misunnelig, man vil vekk.

Kanskje jeg bare er utdatert, for hvordan kan øyas eneste tenåring virke så tilfreds?

Det er nesten så jeg skvetter når en bil dukker opp i bakspeilet. Bilen er den første jeg har sett siden jeg ankom Rolvsøya noen timer tidligere.

Veien deler seg når jeg kommer til Tufjord. Jeg vet ikke hvor jeg skal kjøre, men registrerer at jeg har fått dekning på mobilen. Det er ganske fantastisk å kunne ringe folk.

Laster kart, vennligst vent...

Kjøreturen fra Gunnarnes skole til Tufjord tar omtrent 15 minutter.

Jeg ringer Guna Elizabete Zvērina (12) som kanskje har andre tanker enn Oskar rundt det å bo på en øy i den ytterste utkanten av Nord-Norge. Guna lover å komme ut på veien så jeg ikke kjører for langt og venter på meg utenfor rødt trehus. Vinden har økt i styrke, og det lange håret hennes flyr til alle kanter.

Guna tar følge med katten sin når hun skal ta skolebussen. Katten venter også på henne når hun kommer hjem, nøyaktig der bussen pleier å stoppe. Katten er grå og heter Perla. Perla er Gunas beste venn.

– Det er ikke ensomt, men det er kanskje fordi jeg er vant med å bo her? Jeg er vant til å være alene etter skolen og finne på ting selv. Vi har jo bodd her på øya siden jeg var tre år, reflekterer Guna mens hun tvinner håret sitt rundt pekefingeren.

Guna Elizabete Zverina

Arbeidsplassen til Guna: Her sitter hun på dataen, tegner, gjør hjemmelekser og fikser neglene.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Vi er på rommet hennes. Perla veksler mellom vinduskarmen og fanget til Guna. Familien har også en hund. Niks er på størrelse med Perla. De pleier å gå turer sammen, alle tre.

Guna har prydet veggene med sine egne malerier. De skal være inspirert av landskapet på Rolvsøy og er malt i klare farger. En imponerende neglelakksamling fyller en av hyllene. Guna vil gjerne bli negledesigner, frisør eller illustratør når hun blir voksen.

Hun liker å tenke på øyas fastboende som en familie.

– Man kan banke på en hvilken som helst dør hvis man trenger hjelp. Her kjenner alle hverandre, smiler hun.

Guna og moren Rineta Cirsa

Guna med moren Rineta Cirsa. Og Perla.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

– Men hva med kjærlighet; altså kjærester og sånt?

– Nei! Nei! Nei, det er bare nei, utbryter Guna og rister så hardt på hodet at jeg blir bekymret for nakken hennes. Hun tenker litt over saken og utdyper:

– Her har vi vært sammen siden vi var små og gått på samme barnehage. Vi er nesten som søsken, en sånn rar søskenflokk hvor nesten alle er fra forskjellige land, men en søskenflokk likevel.

Rolvsøy har etter hvert fått et nokså internasjonalt samfunn. Det er et fiskebruk i Tufjord, og en jobb her frister mange østeuropeere til øya. Det var slik Guna og familien hennes endte opp her. Nå snakker de norsk med en utpreget finnmarksdialekt, men reiser tilbake til Latvia i sommerferiene.

– Forskjellen er enorm. Der hører man lyder hele tiden, spesielt fra biler. Vi går på konserter og på stranda, for på sommeren er det nesten 30 grader der. Og mye bråk. Mens her er det stille og vakkert hver dag når det er fint vær, sier Guna.

Men når natten kommer er det alt annet enn stille på Rolvsøy.

Gunas katt Perla

Familiekatten Perla følger Guna til og fra skolebussen.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Stormen kommer

Vinden herjer med skolen hvor jeg har fått låne et rom for natten. En dør slamrer i underetasjen, selv om jeg gikk ned og låste dører og vinduer tidligere. Samtidig er det nesten helt lyst utenfor vinduet, til tross for at himmelen er askegrå med tunge skyer. Om noen få dager kommer sola til å skinne uavbrutt.

Jeg leser over notatene mine i det dunkle lyset mens jeg tygger på en sjokolade jeg har tatt med meg fra fastlandet. Noen sa til meg at jeg burde ta med mat, «for det er ikke sikkert at det er en åpen dagligvarehandel på øya». Det var fake news. Jeg kan se Norsk Tipping-logoen på veggen til Rolvsøyas butikk fra vinduet.

I morgen må jeg rekke å prate med flere folk før båten går, og enten finne noen som bekrefter alle mine fordommer om å bo på en nærmest folketom øy, eller noen som kan forklare hvorfor folk velger å bo her slik at jeg forstår det.

Rolvsøya på en uværsdag i mai

Rolvsøya på en uværsdag i mai.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Øyas livsnerve

Syv elever i alderen 7 til 14 år sitter bak hver sin pult i ett av skolens klasserom og jobber med ulike skoleoppgaver. De eldste har valgt å sette seg bakerst. Noen lærer norsk, andre jobber med KRLE. Jeg finner veien til kantinen og kommer i prat med en av lærerne ved skolen.

Torgun Olsen er rolvsøyværing tvers gjennom, både foreldrene og besteforeldrene hennes er fra Rolvsøy, mens barna hennes har blitt voksne og flyttet andre steder. Når Torgun skal besøke dem, passer hun alltid på å kjøpe flybilletter med avbestillingsforsikring. Hurtigbåt er den eneste måten å forlate øya på, og den har blitt innstilt 26 ganger mellom januar og mai. Torgun serverer kaffe og forteller:

– Det er trist å se at så mange av husene på øya står tomme og tenke på alle som bodde der før. De fleste husene er fritidsboliger nå. Det er vel 27 tomme hus bare på Gunnarnes. Så mange tomme hus, og vi har boligmangel, sukker hun.

Guna er en av totalt syv elever på Gunnarnes skole.

Guna forteller hva som er det beste med å bo på Rolvsøya.

– Hvem er det som mangler bolig?

– Folk som vil etablere seg.

– Er det snakk om mange?

– Det er noen.

Telefonen hennes vibrerer.

– Nå er båten din innstilt, erklærer Torgun tørt.

Jeg lener meg over bordet for sjekke SMSen fra fergeselskapet. Meldingstråden med lignende beskjeder på mobilen hennes er lang som vinteren i Finnmark. Det er sant at verken jeg eller de 60 fastboende kommer oss av Rolvsøya i dag.

Hurtigbåten er innstilt igjen

Hurtigbåten fra Rolvsøya har blitt innstilt 26 ganger siden 6. januar.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

– Butikken er åpen mellom syv og åtte på kvelden i dag, men vi kan sikkert ringe dem og be om å åpne før hvis du trenger noe, opplyser Torgun og smiler oppmuntrende før hun forlater meg for å lede en musikktime.

På 17. mai inviterer skolen øyfolket til kafe og en tradisjonell skolefeiring. Forberedelsene er i gang, og elevene øver på en patriotisk sang om Gunnarnes:

Med flate myrer eng og fjell, slik synes for vår tanke,
vårt Gunnarnes en sommerkveld, får hjertet til å banke.
...
Ja, om det stormer lite grann, hva gjør vel det vi vente kan
vi går til skolen hand i hand, ja Gunnarnes er toppen.

Torgun Olsen, lærer på Rolvsøy

Rolvsøyværingen Torgun Olsen forteller at folketallet på Rolvsøya øker betraktelig sommermånedene.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Jeg får selskap av Vibeke Kvivesen Myrvold som jobber som lærer og vaktmester ved skolen. For et par år siden pakket hun og ektemannen alt de eide og flyttet til Rolvsøy med to små barn. Hvorfor i all verden?

– Villmarka er rett utenfor døra når du bor på Rolvsøy. Du flytter ikke hit hvis du er ute etter caffè latte og piroger. Du reiser hit på grunn av det ville. Her får du natur med stor N, sier Vibeke.

Sammen med ektemannen har hun kjøpt en gård på øya. I fjor importerte de griser «for å se om vi klarer å spise egen slakt».

– Det gikk helt fint og i år skal vi ha et lite prosjekt med høner, forteller Vibeke.

Vibeke Kvivesen Myrvold flyttet fra Moss til en øy med knapt 60 innbyggere.

Hør hva som fikk Vibeke til å velge Rolvsøya.

Gjennom veggen høres lydene fra diverse musikkinstrumenter. Sangtimen i musikkrommet har glidd over i bandøvelse. Når Vibekes barn blir eldre, skal de også bli elever på Gunnarnes skole.

– Det har sine fordeler å gå på en liten skole. Her får alle mye oppmerksomhet. Alle blir sett, virkelig sett og hørt. På større skoler kan barn bli litt anonyme, mener Vibeke.

Men småskolene legges stadig ned. Siden 2012 har 275 skoler med hundre eller færre elever blitt lagt ned i Norge. For to år siden ble det utredet hvorvidt Gunnarnes skole skulle bli med i rekken. I mellomtida har skolene på naboøyene Måsøy og Ingøy blitt lagt, men Gunnarnes består.

– Heldigvis, uten skole hadde vi ikke kunnet etablere oss her med småbarn, sier Vibeke.

Vibeke Kvivesen Myrvold ser på elevtegninger

Elevene viser stolt frem sine kreasjoner.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Vibekes far var fra Rolvsøy, og hun tilbrakte sine barndoms somre på øya, i «rå arktisk natur med et yrende fugleliv og flotte fiskevann». Hun drømte lenge om å flytte vekk fra Moss, vekk fra lyden av E6 som forfulgte henne selv i skogen på Østlandet.

Nå drømmer Vibeke om å bli gammel på Rolvsøy, men det kan bli vanskelig. Det finnes verken helsetilbud eller eldreomsorg på øya.

Keyboardet på musikkrommet blir plutselig taust. Strømmen har gått på hele øya. Det skjer stadig vekk når det er uvær.

Nå er vi fullstendig avskåret fra omverdenen.

Tro på fremtiden

– Pass godt på bildøra. Det er mange bildører som har gått med vinden her på øya, advarer Vibeke når jeg skal dra. Hun har invitert meg på overnatting hvis det blir skummelt på skolen.

Med vindusviskerne i toppfart kjører jeg nok en gang mot Tufjord, alene på veien igjen. Det er lett få en slags eiendomsfølelse for denne veien. Jeg ser ingen å dele den med, dermed er den «bare min».

Rolvsøy i Finnmark, uvær

Nærmeste fastlandskai er 40 kilometer unna i luftlinje, men kan like godt befinne seg på en annen planet når uværet kutter all kommunikasjon til og fra Rolvsøya.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Du har kanskje sett multesyltetøy med en gullmulte som logo til salgs på Gardermoen. Bærene plukkes på Rolvsøya og bearbeides ytterst i Tufjord. For å slå i hjel tiden har jeg takket ja til en omvisning på fabrikken hvor de lages, men det enorme trebygget med flere etasjer på brygga ved veiens ende kan umulig være riktig sted.

Regnet faller som piskeslag mot ansiktet når bildøra endelig går med på å tvinges åpen mot vinden. Siss Heidi Hansen kommer meg smilende i møte med lua godt trukket over ørene. Den energiske kvinnen er eier av Molta AS, som nylig flyttet inn i nye lokaler, en nedlagt fiskefabrikk med utsikt tvers over fjorden og mot det åpne hav.

– Nei, men du har jo ikke allværsbukse på deg, utbryter hun og ser med skepsis på de gjennomvåte joggeskoene mine. Inne kobler hun joggeskoene opp mot en støvsuger med to rør som viser seg å være en skotørker.

Siss lever av å selge multe- og honningproduktene sine i både inn- og utland. Det kan ta opptil 14 dager å få sendt en leveranse fra hjemøya til Oslo, men Siss lar ikke sånt slukke gründerånden.

Nå som hun eier den gamle brygga, er ambisjonene minst like store som selve bygget. Entusiastisk viser hun frem rom etter rom, etasje på etasje med potensial.

Rolvsøy er allerede en turistmagnet for dem som kjenner til øya, men Siss skal gjøre feriemålet mer tilgjengelig. Flere leiligheter, galleri og utsalgssted for lokale produkter, scene, kafé, lekerom for barn og mer skal få plass i det historiske bygget når oppussingen er ferdig.

– Dette har blitt mitt livsprosjekt, ler hun.

Siss Heidi Hansen / Molta AS

Med ny multefabrikk har gründer Siss Heidi Hansen blitt en av landets mest anerkjente leverandører av lokal mat.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Siss har tro på øya si. Strømbrudd, treg postgang, innstilte båter og uvær kan tære på tålmodigheten, men rolvsøyværingene kan det å ri av en storm.

På veien tilbake til skolen stopper jeg innom kolonialbutikken som viser seg å være ganske romslig og syder av aktivitet. Nesten alle jeg har sett på øya hittil og enda flere er på handletur.

– Det er du som er fra NRK, fastslår damen bak kassen vennlig.

Jeg er en kjendis.

– Ja, men du snakker jo østlandsdialekt du også, bemerker jeg. Det viser seg at hun er fra Fredrikstad, og da må jeg selvsagt spørre hvordan hun endte opp på Rolvsøy.

Svaret stiger opp mellom reolene, fra en mann som stabler diverse varer opp på hyllene:

– På grunn av mæ, sier Jan Magne fornøyd.

– På grunn av kjærligheten?

– Det kan du si, sier Gerd Synnøve.

Butikken på Rolvsøy

Akkurat i det jeg skal ta et bilde for å vise hvor livlig det er på butikken kommer en kobbel med folk inn døra.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Den neste morgenen er himmelen en anelse lysere. Synet av MS «Årøy» som nærmer seg kaia betyr at eventyret mitt er over. Det er litt synd.

Stormen har dratt videre og øya vil sikkert forvandles utover dagen. Nå kan øyfolket snart gå på tur igjen. Utenfor skoledøra får jeg øyekontakt med en hvit hare som raskt spretter av gårde. Skoleharen er elevenes maskott.

Ifølge statistikken kommer både Oskar og Guna til å flytte fra Rolvsøya, men enn så lenge ser de ut til å stortrives i sitt barndomsrike. De lever noe annerledes enn man forventer av ungdom, men det betyr ikke nødvendigvis at livet er kjedelig.

Med sine 60 innbyggere kan Rolvsøya se liten og ubetydelig ut på papiret, men den våkner til liv når man prater med dem som bor her.

Oskar Paulsen

Oskar (14) er en av sju elever på øya helt ytterst i havgapet i Finnmark.

Foto: Ksenia Novikova / NRK