Ruth Åse Jankila

Ruth Åse Jankila vokste opp det hvite huset i bakgrunnen i Kiberg, omtrent så nært det er mulig å bo området for de sovjetiske prøvesprengningene.

Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

– Pappa lurte på hvordan det skulle gå med oss når Sovjet sprengte atombomber 80 mil unna

Ingen nordmenn levde nærmere den kalde krigens største atombomber enn innbyggerne i Øst-Finnmark.

– Jeg husker faren min, som var fisker, kom hjem med torsk med store skader. Så la han fisken på kjøkkenbordet og sa: «Her ser dere resultatet av det de holder på med der borte. Hvordan tror dere det går med oss?»

Det ble stille i kjøkkenet da.

Ruth Åse Jankila er tilbake på hjemstedet i Kiberg. En klynge små hus i ei bukt der Varangerfjorden åpner seg ut i Barentshavet og med utsikt til den russiske Fiskerhalvøya. Et av kongerikets østligste fiskevær.

Her vokste Ruth Åse opp samtidig som Sovjetunionens generalsekretær Nikita Khrusjtsjov ville vise verden at det var de som hadde de mest skremmende atomvåpnene.

Den kalde krigen var på sitt aller kaldeste, og det var ingen tvil om at aktiviteten bare 80 mil øst for fiskeværet satte sitt preg på hverdagen.

Kiberg

Ytterst i Varangerfjorden, og med det som tidligere var Sovjetunionen på andre siden, ligger Kiberg.

Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

– Folk hadde en redsel. De lurte jo på hva som kom til å skje. Og kanskje observerte de mer enn de ville fortelle.

Om skadene på torsken faktisk skyldtes sovjetiske atomprøvesprengninger, ble aldri verken bekreftet eller avkreftet. Men episoden på det lille kjøkkenet i Kiberg forteller om en befolkning som var engstelig og som ikke visste.

– Ville atmosfæren ta fyr?

Sovjetunionens atomprøvesprengninger toppet seg 30. oktober 1961. Da smalt det kraftigste kjernefysiske våpen som verden noen gang har sett. En hydrogenbombe på 58 megatonn, eller 3867 ganger kraftigere enn bomben som USA slapp over Hiroshima under andre verdenskrig. Planen var at bomben, som fikk navnet Tsar-bomben, egentlig skulle være på 100 megatonn.

Men sovjetiske vitenskapsmenn fryktet at atmosfæren skulle ta fyr, og bomben ble redusert til «bare» 58 megatonn.

Klokka 11.32 Moskva-tid detonerte bomben over Novaja Semlja og skapte et lysglimt som var synlig 200 mil unna.

Laster kart, vennligst vent...

Fra Kiberg til sprengningsfeltet på Novaja Semlja er det om lag 800 kilometer. Totalt gjennomførte Sovjetunionen 130 prøvesprengninger her

Mannskapet om bord i bombeflyet TU-95 slapp bomben fra drøyt 10.000 meters høyde. De visste at de hadde svært kort tid på seg til å komme tilstrekkelig langt unna før det smalt. Bomben hang derfor i en fallskjerm for å gi mannskapet lengst mulig tid.

Det var et eksperiment og en maktdemonstrasjon der konsekvensene kunne bli fatale.

– Søk hurtigst mulig dekning

Fire dager før giganteksplosjonen brukte avisa Finnmarken hele forsiden på å omtale prøvesprengningene. Her presenteres beretninger om internasjonale fordømmelser og bekymrede innbyggere som savnet informasjon.

Og nederst på siden et sitat fra brosjyren «Hjelp til selvhjelp i krig». Her kommer det fram at varsel om radioaktivt nedfall vil bli gitt over radio, høyttalerbiler, kiming i kirkeklokker eller luftvernsirener.

Finnmarken 26.oktober 1961

Finnmarken 26. oktober 1961.

Og: Ved akutt fare for nedfall oppfordres befolkningen til hurtigst mulig finne best mulig dekning!

– Jeg tror nok folk lurte på hvor nært dette ville komme, og hva mer som kunne skje, sier Ruth Åse Jankila.

Men over etterkrigstidens Kiberg hang flere mørke skyer.

Det lille fiskeværet helt der øst hadde nemlig fått tilnavnet «Lille Moskva» på grunn av partisaner som hadde gjort en innsats for Sovjetunionen under krigen. De ble mistenkt for å være spioner.

– Derfor er alt dette fortsatt et vanskelig tema. Folk i Kiberg har jo alltid hatt et godt forhold til naboene i øst, som de fleste andre steder i Øst-Finnmark, forteller hun.

Kiberg har nemlig også spilt en viktig rolle for beboerne langs kysten av Kvitsjøen, pomorene, som drev fiske på Varangerfjorden helt fra midten av 1700-tallet.

– Følg med hva som skjer

Men der Norges grense også var blitt en del av jernteppet gjennom Europa, var det noen som fulgte mer med enn andre.

Og som hadde det som jobb.

Et vanskelig arbeidsmarked hadde fått Svein Mikkola (78) fra Neiden til å verve seg som grensevakt. Den 196 km lange grensen mot Sovjetunionen var vestens nordligste grense mot det lukkede regimet i øst. Oppdraget var åpenbart. All aktivitet på den andre siden skulle følges med på og rapporteres.

Svein Mikkola

Svein Mikkola var grensevakt i Sør-Varanger da sovjeterne drev prøvesprengninger ved Novaja Semlja.

Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

Denne oktoberdagen som skal gå inn i atomhistorien lå Svein på vakt ved den gamle grenseovergangen Skafferhullet. På andre siden ligger Boris Gleb.

– Vi kjente jo godt til disse prøvesprengningene ved Novaja Semlja. Av og til merket vi det nesten på samme måte som ristingen i bakken når de sprengte i gruvene i Bjørnevatn. Men jeg kan ikke si vi reflekterte noe nærmere over det. Det gjorde vi heller ikke da de sprengte Tsar-bomben, forteller han.

– Vi hadde denne dagen som ellers oppdrag å følge med på aktivitet og rapportere det vi så. Utover det var dagen som alle andre. Praten oss grensevakter imellom handlet ikke nevneverdig mye om prøvesprengninger, minnes han.

Men Mikkola er ganske sikker på at han likevel fikk merke konsekvensene av sovjeternes testing av atombomber.

Prøvesprenging Tsar-bomben

Sprengingen av verdens største kjernefysiske eksplosjon, Tsar-bomben, ble behørig dokumentert.

Foto: Sovjetisk arkiv

– Jeg fikk kreft. Og det gjorde hele vaktlaget. I dag er det bare jeg som fortsatt lever. Legen som behandlet meg, sa riktignok den gang at det ikke trengte å være på grunn av atomprøvesprengningene. Likevel er det jo litt rart at alle sammen fikk kreft. Og den dag i dag tenker jeg med en gang på kreft så snart jeg kjenner noe unormalt i kroppen, sier han.

Mikkola forteller at legen som behandlet han den gang, senere fikk spørsmål i et TV-program om sammenhengen mellom krefttilfellene og prøvesprengningene.

– Da fortalte han at han ikke kunne si noe om det, fordi de hadde ikke hatt penger til å undersøke eventuelle sammenhenger.

For Mikkola og kollegaene på grensen mot det store, lukkede Sovjet er det imidlertid en hendelse som sitter igjen som langt mer skremmende enn testing av atombomber.

– Det var Cuba-krisen året etter. Da var det høy beredskap, og vi var vel så forberedt som aldri før på at det kunne bli krig, forteller Mikkola.

«Regn med alvorlige konsekvenser»

Rekken av prøvesprengninger øst for Finnmark bekymret norske myndigheter i større grad enn mange av innbyggerne i området. I et hemmeligstemplet notat fra september 1961 går det fram at følgene av sprengingene kan bli så alvorlige at befolkningen må varsles om å gå i tilfluktsrom. Notatet er utarbeidet av Forsvarets forskningsinstitutt, Sivilforsvaret og Helsedirektoratet.

Videre heter det i notatet: «Fører uhell til at en eksplosjon inntreffer nærmere Norge må det gjøres regning med de alvorligste konsekvenser, og at beskyttelsestiltak kan bli av sterkt begrenset verdi.»

Både Svein Mikkola og andre kan fortelle at lysglimtet fra den enorme bomben kunne observeres fra Varanger. Men oppfordring om å søke tilflukt ble aldri gjennomført.

Likevel gjennomførte norske myndigheter målinger av radioaktivitet i flere landbruksprodukter i hele perioden med sovjetiske prøvesprengninger. Det fikk også den unge landbrukseleven Jakob Mikkelsen oppleve.

Måtte samle hodekål

– Jeg gikk på landbruksskolen i Tana i 1962. At disse prøvesprengningene opptok oss i hverdagen kan jeg ikke si, men jeg husker jeg fikk beskjed om å samle inn en del hodekål og gjøre den klar til å sendes av gårde. Det var uvanlig, så jeg spurte naturligvis hvor den skulle.

Jakob Mikkelsen

Jakob Mikkelsen har drevet landbruk i Varanger siden han gikk på landbruksskole i Tana i 1962.

Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

– Og da fikk jeg beskjed om at det skulle tas atomprøver av kålen. Men etter det hørte vi ingenting, og tenkte heller ikke noe mer på hele greia, forteller han.

Mikkelsen driver fortsatt jordbruk i Indre Kiberg, slik han har gjort siden han gikk ut fra landbruksskolen.

– Jeg har aldri senere verken vært borti kontroll av radioaktivitet eller hatt noen bekymringer rundt disse prøvesprengningene.

Sauebonden mener dessuten bekymringen for både prøvesprengningene og den generelle militære trusselen fra øst er større lenger sør i landet enn den er i Øst-Finnmark.

– Vi er jo ganske robuste her, og dessuten har naboen over fjorden vært en god nabo siden pomortiden. Det var til og med et russisk kysthospital i Kiberg som også lokalbefolkninga oppsøkte. Kameratskapet over fjorden er det ingen grunn til å si noe galt om, sier Mikkelsen.

TV-serien ser du her: NRK TV – Kald krig