Laksefiske Tana
Foto: Ksenia Novikova / NRK

Striden om laksefisket

Over natten ble Áslat Holmberg kriminell. Det har han tenkt å fortsette med.

byline

Så tidlig på en grå sommermorgen ser man kun mygg og fiskere på elva som skiller Norge og Finland i nord.

– Jeg presenterer meg som «Áslat, laksefisker». Det er en del av identiteten min, forteller 27-åringen i fiskelue og naturfargede klær mens han staker elvebåten litt nærmere garnet.

Hver gang Áslat Holmberg drar på fisketur, gjør han en forbudt handling. Når elvevannet er varmt skjer det opp til tre ganger daglig. Da må garnene sjekkes oftere slik at fangsten er fersk.

– Dette er den eneste sommerjobben jeg har hatt. Alternativene er ikke mange her, og jeg jobber for meg selv. Det er det beste, friheten og den friske lufta, sier laksefiskeren smilende.

Áslat Holmberg

Áslat Holmberg (27) har vært med på laksefisket hver sesong siden han var gammel nok til å styre båten.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Når man vokser opp i Finlands nordligste bygd, et steinkast unna et tynt befolket område i Finnmark, er mulighetene for sommerjobb begrenset: Du kan jobbe i nærbutikken.

Eller så kan du kan omfavne den ville naturen i grensetraktene med alt den byr på, slik folk langs elvebredden har i gjort siden eldre steinalder (10.000-4000 år fvt.) og leve på laks.

Áslat Holmberg fisker i Tanaelva

Det beste med sommeren for Áslat Holmberg er å fiske i Tana med faren.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Áslat har lært fiske av sin far. Sammen satte de opp garnene dagen i forveien. Nå skal de sjekkes og justeres dersom fangsten er dårlig, fordi «laksen er lur og nettene må plasseres slik at den får lyst til å svømme inn i dem».

– Det gir meg mening at jeg kan overleve her i nord med en ressurs som ikke avhenger av noen. Jeg kan fange min egen mat, sier Áslat stolt.

Stengselsfisket har urgamle tradisjoner. Derfor er Tanavassdraget et av de få gjenværende stedene i Norge hvor atlantisk laks fortsatt fiskes med bundne redskaper. Men i sommer må lokalbefolkningen begrense garnfisket med opptil 80 prosent.

Årsaken er den ferske Tana-avtalen mellom Norge og Finland.

Garnfiske i Tanaelva

Stengselsfiske på laks krever årelang erfaring om hvordan laksen oppfører seg. Áslat Holmberg og faren Nils Antti Holmberg er blant de få som fremdeles fisker på tradisjonelt vis.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

– Man okkuperer ikke sitt eget land

I en romslig lavvo med bålet knitrende mellom seg sitter tre rebeller på en liten øde øy i Tanaelva. Dekket av myggstikk, venter på noe tilsynelatende umulig.

At de to landene som omringer leiren deres skal reforhandle en avtale det har tatt tiår å få på plass, virker nesten like urealistisk som at myggen skal bytte diett.

De tre aktivistene som holder vakt på øya Čearretsuolu under midnattssola, er i likhet med laksefiskeren Áslat en del av Ellos Deatnu-bevegelsen som består av flere titalls norske og finske samer, samt lokale folk fra Tanadalen.

Moratorium på Čearretsuolu

Čearretsuolu er en liten norsk øy midt ute i Tanaelva nær den finske grenda Utsjok, omtrent ti mil sør for Tanaelvas utløp til Tanafjorden.

Foto: Ellos Deautnu

Opprørsgruppen mener at den nye fiskeavtalen mellom Norge og Finland er urettferdig fordi lokale folk må redusere fisket kraftig, samtidig som at grunneiere med hytter på finsk side av Tanaelva har fått utvidede fiskerettigheter i forhold til før.

Tre uker har gått siden demonstrantene erklærte at den mye omtalte Tana-avtalen ikke gjelder i området rundt Čearretsuolu. De slo opp protestleiren sin og begynte å informere lokale og tilreisende fiskere om at rundt øya de gjør krav på, kan man fiske som før. Men kun med tillatelse fra «lokale slekter».

Talsmannen for Ellos Deatnu vil imidlertid unngå ord som «okkupasjon» og «annektering».

– Dette er samiske områder og vi er jo samer. Vi kan ikke okkupere noe som allerede er vårt, resonnerer Beaska Niillas.

En avtale forutsetter at det er enighet. Men i denne saken er ingen enige, bortsett fra de to ministerne som vedtok å innskrenke samiske rettigheter nok en gang.

Beaska Niillas
Beaska Nillas

Beaska Niillas (35) er fisker, skuespiller og leder i partiet Norske Samers Riksforbund (NSR).

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Forhandlinger på elvekanten

Det klør overalt.

– Myggen er en del av erfaringen. En virkelig samisk opplevelse er når du på festival etter et par øl begynner å le, og du ler så lenge at plutselig har du spist en mygg, forteller Petra Laiti (22) muntert.

– Du kan ikke være veganer i disse traktene, understreker Anni Ahlakorpi (30) leende.

Opprørerne på øya har ikke tenkt å gi seg, selv om historien har vist at det kan være svært vanskelig å få gjennomslag når man mener noe annet enn myndighetene.

Ellos Deatnu skilt

Skiltet Ellos Deatnu har satt opp forkynner: «Fritidsfiske KUN med tillatelse fra lokale slekter».

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Ellos Deatnu – Fritt oversatt fra samisk betyr det «La Tanaelva leve», som ligner mistenkelig på slagordet til Alta-aksjonen som startet på 70-tallet. Da ble det aksjonert mot en storskala vannkraftutbygging i Finnmark.

Til tross for massive demonstrasjoner, protester og bruk av sivil ulydighet ble demningen bygget og ferdigstilt i 1987. Men samme år kom det en ny Samelov som skulle ivareta samiske interesser bedre, og året etter åpnet Sametinget.

– Det er lovbestemt at samer skal være med på å bestemme over sine områder. Likevel overkjøres vi gang på gang. Hvilken del av kulturen vår skal tas bort i neste omgang? Vi har ikke mer å gå på. Man må ta et standpunkt nå, sier Petra.

Petra Laiti i lavvo

Petra Laiti (22) er medlem i FNs forum for urfolksungdom og leder av den samiske ungdomsorganisasjonen i Finland.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Klima- og miljødepartementet som utformet Tana-avtalen på norsk side har uttalt at det samiske samfunnet har blitt inkludert i hele prosessen. Opprørerne mener derimot at både det norske og finske Sametinget ble holdt unna sluttforhandlingene.

– Vi gir oss ikke før Norge og Finland går for reforhandling med samisk deltakelse. Tana-avtalen må skrives ved elvebredden og vi holder stand til det skjer. Nok er nok, oppsummerer Beaska.

Lokale forvaltere har regnet seg frem til at mer enn en million kilo laks har blitt fisket opp med døgnkort siden 70-tallet. De mener statlig styring er årsaken til at det har blitt mindre laks i Tanaelva.

– Samtidig fremstilles lokalbefolkningen som rovfiskere som ikke vet vårt eget beste. Elva er vår lekegrind, det er balletten og operaen i Tanadalen. Ingen fisker mer enn man har behov for. Det er tradisjonell kunnskap. Elva må leve, sier Anni.

Elva er livsnerven her. Selvsagt ønsker vi å bevare laksen.

Anni Ahlakorpi
Anni Ahlakorpi i lavvo

Anni Ahlakorpi (30) er lokal, oppvokst på finsk side av Tanaelva og nåværende medlem av kommunestyret i Utsjoki, Norges nærmeste finske nabo.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Avtalen som skal redde bestanden

Arbeidet mot den kontroversielle avtalen har pågått siden Finland forlot forhandlingsbordet for nesten 20 år siden. Den offisielle årsaken var at Norge hadde oppdrettsanlegg i Tanafjorden.

– Det var en beleilig unnskyldning. Norge ønsket en strengere regulering, mens finsk side ville gi rettigheter til sine grunneiere. Grunnloven i Finland fastslår at folk som eier jord har fiskerett og det har vært en verkebyll hele veien, sier Morten Falkegård som er forsker for NINA, Norsk institutt for naturforskning.

Tilfeldigvis er han også mannen som sparket Tana-forhandlingene i gang igjen i 2006 da han var Fylkesmannens fiskeforvalter i Finnmark. Hvorfor gjorde han det?

– Jeg tenkte på laksen. Vi må ikke glemme laksen mellom alle de sinte menneskene, sier Falkegård.

Laksen er en kuriøs fisk. Den drar liksom på modningsreise ut i havet, men vender alltid tilbake til hjemelva si for å gyte smålaks når den tid kommer.

Det er anslått at det finnes mer enn 30 enkeltbestander av laks i Tanaelva, men mange av dem hører egentlig til i vassdragets mange sideelver. De siste årene har laksemengden i flere av sideelvene kun vært en tredjedel av hva den burde være.

Årsaken er ene og alene overfiske.

Morten Falkegård

Lakseprofessor Morten Falkegård er selv oppvokst i Finnmark og «brukt hele oppveksttida på å vandre i alle deler av Tana og fiske laks».

Foto: THOMAS BOHN

Finsk side har de siste årene solgt 30.000-40.000 fiskekort hver sesong. Nå kan landene som deler Tanaelva maksimalt selge 11.000 kort hver. Det er ikke lenger lov å bruke flere enn ett fiskeredskap om gangen og fisketidene har blitt redusert.

– Da den finske delegasjonen i 2016 plukket opp telefonrøret og sa at de går med på avtalen var det en bedre løsning enn vi hadde turt å håpe på, innrømmer Falkegård.

Den samiske retten betyr lite hvis det ikke er laks å fiske på.

Morten Falkegård

Forskeren har i flere år jobbet med å samle kunnskap om de ulike laksebestandene i Tanaelva. Akustikk- og genetikkprøver og undervannskameraer har blitt brukt for å kartlegge hvilke tiltak bestandene trenger for å vokse.

– Det som skjer nå er en refordeling av fiske i Tana. I et ressursperspektiv vil jeg si at samisk rett i høyeste grad er ivaretatt fordi en gammel urettferdighet blir tattbort. Laksen får nå en lettere vei inn i andre samiske områder, sier Falkegård.

Anni Ahlakorpi og Petra Laiti

Øydemonstrantene Anni Ahlakorpi og Petra Laiti har lært å styre båt for å komme til og fra protestleiren på Čearretsuolu.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

– Tradisjonell kunnskap er ikke overtro

Ellos Deatnu håper på å få flere langs elvebredden til hevde sin rett til fiske basert på mangeårig bruk av Tanaelva, eller alders tids bruk, som det heter på lovspråket.

– Så langt har alle vi har snakket med respektert standpunktet vårt. Her gjelder samisk tradisjon og sedvane, sier Beaska.

– Selv FNs urfolksråd ber Norge og Finland om å reforhandle denne avtalen, understreker Petra.

Flere av demonstrantene er politisk engasjert. Eksempelvis kombinerer Anni rebelltilværelsen med vervet i det finske Vänsterpartiet og Petra er aktiv i FN, mens Beaska er partileder med plass på Sametinget.

– Vi har prøvd alle politiske kanaler, men det nytter ikke å forhandle med statene. De bare tar og tar. Man må ta styringen selv, mener Beaska.

– Så dere er her fordi dere ikke stoler på staten?

– Staten behandler tusenvis av år med erfaring og tradisjonell kunnskap som overtro. Den nye avtalen tvinges på lokalbefolkningen med et løfte å redde vår laks og vår elv, som om vi ikke kjenner våre egne interesser best. Det er staten som ikke stoler på oss, sier Petra.

Anni Ahlakorpi mener det handler om rettigheter.

– Man støtter ikke likekjønnet ekteskap fordi man skal gifte seg slik selv, men fordi det er riktig og viktig. Hvordan skal man leve med seg selv uten å stå opp for viktige saker?

Minst en annen gruppering har de siste dagene meldt sin støtte til Ellos Deatnu og erklært at Tana-avtalen heller ikke gjelder i deres aktuelle område, på den finske side av elva.

Anni Ahlakorpi og Petra Laiti

Anni Ahlakorpi og Petra Laiti er brennende opptatt av den ferske fiskeavtalen, selv om de aldri har fisket i Tana selv.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Det forbudte fisket

En villaks venter i garnet, en annen blir skremt inn av båten. Det er ikke spesielt imponerende på ukas første fiskedag, men så er det flom også. Da har fisken flere steder å svømme.

Áslat diskuterer litt med faren, og de bestemmer seg for å flytte garnet med en drøy meter.

Tradisjonelt samisk fiske

Nils Antti Holmberg er en av Nuorgams drøyt 200 innbyggere, og en av de få som behersker og praktiserer stengselsfiske i Tana.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Nils Antti Holmberg drar jernstolpene opp av elvebunnen, Áslat styrer båten. Operasjonen utføres hurtig med en smidighet som vitner om at dette har fiskerduoen gjort hundrevis av ganger. Denne sommeren mangler imidlertid en av dem lisens.

– Jeg har blitt en kriminell i mitt eget hjem. I den nye reguleringen regnes jeg som en turist som må kjøpe dagskort. Hvorfor skal jeg bry meg om et lisenssystem som bryter med mine rettigheter, undrer Áslat.

Laksefiskeren bor for tiden i Tromsø og tar urfolkstudier på universitet.

– Det kan ikke være slik at alle bånd du har til hjemstedet og kulturen din kuttes når du flytter for å studere. Dette er rettighetsrøveri til fordel for rike turister sørfa, mener han.

Dagens fangst sløyes i vannkanten foran et stadig voksende publikum av skrikende måker.

Áslat Holmberg med far

Nils Antti Holmberg begynte å lære sønnen stengselsfiske så snart han ble gammel nok. Áslat ser det som sin plikt å videreføre tradisjonen.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Man fisker først og fremst til seg selv for å fylle opp fryseren, ifølge Áslat. Dersom det blir fisk til overs kan man selge et par fileter til venner og bekjente. Før i tida hadde alle husstander i området garn ute på elva, men det har forandret seg.

– Mange rundt her tjener penger på fisketurisme, men det blir bare færre av dem som fisker selv, spesielt med garn. Det kan ikke være nødvendig å begrense dem som er igjen, synes Áslat.

Som medlem av Ellos Deatnu ønsker Áslat å kunne utgjøre en forskjell. Han akter å fortsette å bryte reglene.

Áslat tror myndighetene frykter potensielle rettssaker fordi Tana-avtalen «så tydelig bryter med urfolksbestemmelser». Han forteller om flere som nekter å følge den nye avtalen, men ingen får bøter.

– Denne avtalen viser at vi ikke har noe vi skulle ha sagt om vårt land og våre ressurser. En rettslig prosess er nødvendig, mener Áslat.

Ellos Deatnu-demonstrantene har erklært at de nye fiskereglene i Tanavassdraget er ugyldige i en viss sone rundt øya de gjør krav på.

Se droneopptak av protestleiren, Čearretsuolu og Tanaelva fra lufta. FOTO: JAN HELMER OLSEN