Samene trodde de vant kampen om Finnmark

– Det var en historisk hendelse. At Sametinget skulle være med på å forvalte land og vann i Finnmark var en samepolitisk seier, sier sametingspresident Aili Keskitalo.

Hun var til stede under seremonien i Lakselv 30. juni 2006, der justisminister Knut Storberget overrakte beviset på at finnmarkingene selv skulle styre fylket.

Den nye grunneieren het Finnmarkseiendommen, til daglig FeFo. Sametinget skulle oppnevne halve styret, fylkestinget den andre halvparten. De skulle styre etter finnmarksloven, som var vedtatt året før.

Loven påla dem å ta særlig hensyn til den samiske kulturen og de tradisjonelle næringene. Men ti år seinere er nettopp Sametinget og reindrifta misfornøyd med den retningen Finnmark har tatt.

Født i konflikt

Konfliktene gikk dypt før finnmarkingene til slutt fikk eie sitt eget fylke. Kampen om samiske rettigheter går tilbake til 1970-tallet, og debatten var uforsonlig de siste to årene før finnmarksloven ble vedtatt i 2005.

Blant de argeste motstanderne var Jarl Hellesvik. Han var bekymret for at etniske nordmenn måtte stå med lua i handa og be pent om å få bruke naturen i sitt eget hjemfylke. Gjennom organisasjonen Etnisk og Demokratisk likeverd (EDL) organiserte han underskriftskampanje mot loven. Ifølge Hellesvik selv var det 11.500 finnmarkinger som signerte.

Motstanden har preget folks oppfatning av FeFo, sier statsviter Eva Josefsen, som har forsket på dennye grunneieren. En undersøkelse i 2012 viste at 44 prosent av finnmarkingene ville nedlegge FeFo. Men blant dem som regnet seg som samer, var tilliten mye større.

– Det var nok en større forventning blant samer, for FeFo var et produkt av en samepolitisk kamp, sier Josefsen.

– Det var en utbredt oppfatning at FeFo var en form for samisk institusjon, noe den ikke er. Man så ikke forskjellen mellom Sametinget og FeFo, sier Josefsen.

Tok nye grep

Før FeFo var det Statskog som eide 96 prosent av fylket. Josefsen mener forandringen er lett å se. Der Statskog var passivt, har FeFo tatt grep om både jaktforvaltning og utbygging av vindkraft.

– Det er nok FeFo selv som har ledet an i målet om å være en aktiv eier. Fylkestinget og Sametinget har et noe annet syn – det kan i alle fall virke slik ut fra de vedtakene og uttalelsene som kommer fra politikerne i begge organene, sier Josefsen.

Men fylkesordfører Runar Sjåstad liker det han ser.

– Jeg synes vi har sett bra vekst i Finnmark. Alt det skyldes selvfølgelig ikke Finnmarkseiendommen og finnmarksloven, men satsinga på fornybar kraft i et stort vindkraftprosjekt ville kanskje ikke vært på plass uten muligheten FeFo har gitt oss, sier Sjåstad.

Selskapet han snakker om heter Finnmark Kraft, eid av FeFo og flere lokale kraftlag. De har kjøpt et kraftverkprosjekt i Båtsfjord og vil investere ytterligere i vindkraft.

Snudd opp ned

Om etniske nordmenn var mest bekymret på forhånd, er det samiske krefter som er mest kritiske i dag. Og nettopp vindkraften er det som splitter.

– Jeg tror ikke FeFo fullt ut har levd opp til forventningene fra samisk side. Det er konflikter knyttet til balansen mellom FeFo som forvalter av fellesskapets verdier og rollen som næringsutvikler, sier Aili Keskitalo.

– Noen ganger når man prioriterer rollen som næringsutvikler, kan man komme i skade for ikke å verne områder som er viktig for samisk språk og kultur, samisk reindrift og så videre. Det er kilde til en del frustrasjon knyttet til FeFos rolle.

Runar Sjåstad sitter selv i FeFo-styret, og innrømmer at de går et skille tvers gjennom styret.

– I en del saker er det tydelige skillelinjer, både politisk og kanskje kulturelt, mellom dem som er oppnevnt av Sametinget og dem som er oppnevnt av fylkestinget. Vi ser nok særlig der det er saker som kan føre til naturinngrep, blant annet vindkraft, sier Sjåstad.

– Vi fra fylkestinget har en vindkraftplan, og ønsker at vi i større grad enn i dag utnytter den grønne ressursen, mens man er reelt bekymret over den typen inngrep fra Sametingets side. Vi ivrer nok litt mer for den typen utvikling vi som sitter der på vegne av fylkestinget.

Reindrifta har ingen forståelse for at grunneieren selv tar initiativet til å bygge ned tradisjonelle beiteområder.

– Det er ikke bra at Finnmarkseiendommen skal tjene penger på finnmarksgrunnen med store utbygginger i konkurranse med primærnæringa, sier Per John Anti, reineier i Karasjok og nestleder i Norske reindriftssamers landsforbund.

Risikabel strategi

FeFos strategi går ut på å delta på eiersiden, slik at de får mest mulig utbytte av vindkraften. De vil minske risikoen for at selskaper utenfra stikker av med konsesjonene og tar fortjenesten ut av fylket. Men sametingspresidenten kjøper ikke tankegangen.

– Det er risikabelt å investere i prosjekter som ikke er i tråd med det som er finnmarkslovens formål, nemlig å ivareta land og vann som grunnlag også for samisk kultur og samiske næringer, sier Keskitalo.

Hun viser til Fálesrášša vindkraftverk i Kvalsund, der FeFo var en indirekte eier. Kraftverket fikk først konsesjon, men ble senere stoppet av Olje- og energidepartementet. De lot hensynet til reindrifta veie tyngre.

– Fálesrášša-saken viser at det var et høyrisikoprosjekt man ønsket å investere i, sier Keskitalo. Hun mener FeFo vil - og må - endre sin rolle i framtida.

Per John Anti synes også FeFo er blitt altfor slappe i klypa når de håndterer ulovlig hyttebygging på fjellet.

– De har begynt å snakke om at ulovlige hytter og bygninger utenfor hyttefelt skal legaliseres. Hvis du bygger et ulovlig byggverk, burde det fortsatt være ulovlig. Fritidshytter burde være i hyttefelt. Hvis man skal ha bygninger på fjellet utenfor hyttefelt, vil reindrifta få problemer med trafikken, sier Anti.

– Jeg har også skjønt at de vil ha punktfeste til alle gammer. Da er jeg redd for at de kan bli privatisert og kanskje låst. Da har jo ikke folk som ferdes på fjellet mulighet til å søke ly.

Venter pengedryss

Selv om Finnmark er et jakt- og fiskeparadis, er det salget av grus og pukk som gir FeFo det største overskuddet. Pengene har stort sett blitt brukt til å bygge opp selskapet, men i løpet av de ti første årene er 15 millioner brukt til tiltak for friluftslivet og til sponsing av idretten.

Denne oversikten viser hva FeFo har støttet fram til nå (Excel-fil).

Loven sier at Sametinget og fylkestinget også kan få sin del av kaka. Så langt har de ikke fått en krone.

– Vi har ikke vært ute etter å tappe selskapet for penger, sier Sjåstad.

– Vil det endre seg på noe tidspunkt?

– Etter hvert som man skaper et overskudd er det viktig å ha et regelverk for hvordan det skal forvaltes til det beste for alle. Jeg vil tro at det fortsatt ikke er noe krav om å putte det inn og samkjøre det med fylkestingets eller Sametingets økonomi, men at man ser på måter å reinvestere det i samfunnet og bidra til ytterligere vekst.

Sametingspresidenten er derimot mer utålmodig.

– Vi mener overskuddet bør gå tilbake til Sametinget og Finnmark fylkeskommune, sier Keskitalo.

– Etter det jeg kjenner til har det straks bygd seg opp en såpass stor egenkapital at det er forsvarlig å snakke om et overskudd som kan disponeres.

De to er likevel enige om at FeFo må ha andre mål enn størst mulig overskudd.

– Hvis maksimal profitt er målet, kunne tjenester som er viktig for bolyst bli skadelidende. Økte priser på jakt, fiske og vedhogst er ikke ønskelig, sier Sjåstad.

– Vi har fortsatt et prisnivå som ligger langt under det vi ser mange andre steder i landet, og det er viktig.

Jakt og fiske for alle

I den uforsonlige debatten tidlig på 2000-tallet var det mange som fryktet at finnmarksloven ville gi samene store privilegier i naturen og sette et skarpt skille mellom dem og de øvrige innbyggerne.

– Noen kunne rett og slett bli oppfattet som krigshissere. Man skapte et skremmebilde over den katastrofen som ville ramme Finnmark og Norge hvis loven ble gjennomført. Jeg er jo veldig glad for at vi i dag kan si at de spådommene ikke ble oppfylt, sier Keskitalo.

– Du skal ha alle muligheter om du bor her, og så skal man kunne komme fra andre plasser og være med på å høste. Men det vør være en forskjell på fastboende og andre, sier Sjåstad.

I dag er elgjakta forbeholdt finnmarkingene. Sportsfiske og småvilt er for alle, med enkelte privilegier for lokalbefolkningen.

Geir Thrane leder Finnmark fylkeslag av Norges jeger- og fiskerforbund

– Vi var jo veldig skeptisk da FeFo kom, og vi lurte på hva som skulle skje. Sånn som det er i dag, vil jeg si at vi er meget fornøyd, sier Thrane. Han tar et forbehold om forvaltninga av lakseelvene:

– Det spriker fra meget fornøyd til meget misfornøyd.

Rypejakta er derimot håndtert bra, mener han. Før ble jegerne sluppet løs over hele fylket, og ingen ante hvor de skjøt mest fugl. Nå har FeFo delt fylket i jaktfelt og satt krav om rapportering.

– Nå vet vi hva vi har, hvor mye jegere vi har, og hvor mye fugl som skytes i de enkelte områdene. Vi har en forvaltning som er basert på viten, rett og slett.

Den kunnskapen betyr at FeFo stenger jaktfelt i dårlige år – men bare for jegere utenfra.

– Sånn bør det være, og det er helt i tråd med finnmarksloven også, sier Thrane.

Elgjakta blir finnmarkingene aldri helt enige om, siden både byttet og jegerne er så ujevnt fordelt mellom kommunene.

– Vi får det vel aldri akkurat som vi ønsker det. Det viktigste er at FeFo ser på oss som en seriøs samarbeidspartner. Vi føler absolutt at vi blir hørt.

Slipper lappeteppe – eller?

Finnmarksloven i 2005 bidro til å opprette Finnmarkseiendommen, men kan også føre til at den samme eiendommen krymper. Loven satte nemlig i gang en prosess der finnmarkingene - både privatpersoner, bygdelag og grupper i reindrifta - skal få vurdert sine krav om rettigheter til deler av fylket.

De fleste kravene er så langt avvist av kommisjonen som har vurdert dem. Men nye områder står for tur, og sakene kan ankes. Først i august i år kommer den første endelige avklaringen på et slikt krav, når Høyesterett avgjør hvem som skal eie Stjernøya i Altafjorden.

Aktivisten Jarl Hellesvik var en av dem som protesterte sterkest mot privatiseringen som loven la opp til.

– Før rettsprosessene er gjennomført, vet vi jo ikke om utmarka ender i et lappeteppe av private eiendommer eller ikke. Det vil være dramatisk og endre situasjonen totalt, sier Hellesvik. Han frykter sørnorske tilstander, der folk må ha med seg en bunke fiskekort for å krysse et fjellområde.

Fylkesordføreren tror derimot faren for en oppsplitting av fylket er over.

– Det er en frykt som mange hadde. Heldigvis har ikke det slått til, sier Sjåstad.

– Jeg tror vi har størst grunn til å være fornøyd med at vi fortsatt hele Finnmark samlet. Vi har tilgang på hele fylket, kan bruke naturen, fiske og løse jaktkort til en rimelig penge. Og det er fint mulig å få et punktfeste til hytta til rimelige priser.