På ski gjennom tre tidssoner

Spesielt et sted blir det en propp i løypa. Punktet der Russland, Finland og Norge møtes i ett punkt: Treriksrøya. For mange er det dagens mål å få et bilde av seg selv her. Og for Brynjulf Edvardsen fra Senja er målet for dagen oppnådd.

– De sier jo at du skal kunne gå rundt Treriksrøya, og det gjorde jeg. Jeg fikk også bilder fra alle tre sider.

Edvardsen viser frem ei ski som har fått hard medfart. Et sted i Finland knakk den bak bindingen, men han regner med å berge seg tilbake til Russland likevel.

En busstur utenom det vanlige

Brynjulf Edvardsen er langt fra alene skigåer fra Norge som deltar. Klokka halv sju lørdag morgen møtte rundt 70 spente skiløpere opp til busstur fra Kirkenes til Russland.

– Vi var med i fjor og syntes det var gøy, så vi tar turen i år også, sier Tore Berglen, som har med seg sin far og to barn. De representerer klubben Pasvik Hauk.

Da bussene har rullet de første kilometerne mot grensa, tar guide Kurt Wikan ordet fremst i bussen.

– Det er alltid spennende å se hvordan grensekontrollen går. Vi er lovet en rask behandling på grensa, men det er ikke alltid det blir det, sier Wikan, som gjennom 20 år har guidet på tvers av grensene.

Passkontrollens uforutsigbarhet

Passering av Storskog grensested går smertefritt, og en halvtimes tid etter starten fra Kirkenes kjører de to bussene inn på russisk jord.

Med pass og migrasjonsseddel i handa bærer det inn på Borisoglebsk. Noen med visum, andre med grenseboerbevis. Helt uventet nektes først de med grenseboerbevis å komme gjennom. Grensevakten fra FSB mener plutselig at de ikke får lov å reise til Rajakoski hvor skirennet skal være.

Grunnen er at den lille bygda med 250 fastboende ligger i grensesonen, og der gjelder ikke beviset. Men i år som i fjor får til slutt alle komme gjennom.

Til vanlig avstengt

For å ferdes i Rajakoski må både utlendinger og russere ha spesialtillatelse, fordi det er grensesone, og naturreservatet er svært strengt regulert for å skåne naturen. Noe som kan høres litt paradoksalt ut, kun kilometer fra Nikel-verket som alene slippet ut minst fem ganger så mye svovel som Norge.

Så passerer vi nok et grense-sjekkpunkt med grensevakter, denne gangen på vei inn i grensesonen. Deretter bærer det de om lag ti milene opp dalen, hvor vi igjen passerer et siste sjekkpunkt med militære vakter. Da har vi kun har et par kilometer igjen av veien, og vi kan begynne å ane dimensjonene av arrangementet.

Biler i alle prisklasser er parkert i veikanten på den smale veien.

Nord-Norges største turrenn

Ei lita og munter russisk dame kommer springende med startnumre når vi passerer torget i den lille bygda. Jonas Raab på 12 år fra Kirkenes er en av 75 turløpere fra Norge som har tatt turen til Barentsskirennet.

– Det blir spennende, jeg har aldri gjort det her før, sier Jonas og drar på seg startnummer for første gang.

Det vrimler av mennesker rundt oss. Om lag 3000 personer stiller til start, og hadde det vært en del av terminlistene i Nord-Norge, ville det vært det desidert største turrennet. Blåvegenløpet i Rana kommune smykker seg med tittelen Nord-Norges største renn nå, og samler i overkant av 1000 mennesker hvert år.

Unik grensekryssing

Den islagte Pasvikelva er start- og målområde i dette spesielle rennet arrangert av idrettskomiteen i Murmansk. På isen er det alt fra småbarnsfamilier til yrkesmilitære. Grensevakter og andre myndighetspersoner fra alle tre landene er til stede. Deriblant den norske grensekommissæren Roger Jakobsen. Han mener det er et viktig folk-til-folk-samarbeid man får til her i det militariserte grenselandet.

– Sport, musikk, kultur og idrett har alltid brakt folk nærmere hverandre. Det starta første gang i 1993 og det er det 19. arrangementet som arrangeres. Det er unikt på verdensbasis, for det er faktisk et skirenn som går gjennom tre tidssoner. Det finnes ikke maken, forteller Jakobsen.

Han mener rennet spiller en viktig rolle i en tid der forholdet mellom Russland og vesten er kjølig.

– Det er desto viktigere at vi holder fast på de tingene som bringer folk nærmere hverandre, og som bygger bånd, bygger tradisjoner og bygger tillit. Det er folk til folk-samarbeidet som er viktig da, det må vi ikke glemme, konkluderer Jakobsen som har som jobb å følge opp grenseavtalen mellom Norge og Russland fra 1949.

Letter politisk samarbeid

Klokka tolv norsk tid går det i gang. Først ut er et titalls soldater i konkurransefart.

Noen minutter senere går startpistolen igjen og sender ut alt fra mosjonister i pensjonsalder til småbarnsfamilier, på det 12 kilometer lange løpet.

På sidelinja står ordfører i Sør-Varanger kommune, Rune Rafaelsen og knipser bilder.

– Vi ser hvordan norske, finske og russiske grensemyndigheter møter hverandre på en flott måte. Så det er et viktig arrangement, sier Rafaelsen. I det samme går de første skuterne med både russiske og norske soldater ut i løypa. Kun latteren fra den russiske grensekommissæren overdøver motorduren. De skal ut i løypa og følge rennet sammen.

Rafaelsen mener skirennet som møteplass gjør det enklere for det politiske nivået å nærmer seg hverandre også.

– Når folk ønsker at man skal ha ett godt forhold til hverandre, er det også lettere for det politiske nivået nasjonalt å forholde seg til naboen. Det er klart det er komplisert å ha en nabo som Russland, men et slik arrangement er med på å skape en god tone mellom folk på begge sider av grensen. Det skaper tillit, mener ordføreren.

Diplomati for å få gå på ski

Skirennet gjør det enklere for det politiske nivået å nærme seg hverandre, konkluderer ordfører Rafaelsen. Det gjør kanskje den litt kronglete veien fram til løpet verdt bryet. For ingenting er tilfeldig på veien. På russisk side av grensekontrollen, på vei til løpet, ble det litt mer dramatikk enn nordmennene er vant til.

– Da er det bare en person vi mangler. Selv om han står på alle listene vi har sendt, har de fått det for seg at han ikke står der. Vi prøver å ordne det via Grensekommissariatet nå. Dette er Russland, forklarer guide på turen, Kurt Wikan.

Men etter litt diplomatisk arbeid kommer til slutt den pensjonerte bonden fra Pasvik, fortsatt med godt humør.

– De har fått beskjed om å være pinlig nøye, egentlig ikke så galt det, sier Odd Bjørnar Johansen med et smil.

Like etter stiger en russisk grenseinspektør på bussen. Han skal være med oss frem og tilbake.

– Han skal passe på at ingen forsvinner ut av vinduet eller noe på turen, kommer det spøkefullt fra Wikan.