Skole Finnmark 1962

KOMAGFJORD, FINNMARK, 1962 Disiplinproblemer finnes ikke på Komagfjord skole, men ellers mangler de alt. Kvalifisert lærer har de aldri hatt, luften i klasserommet er elendig lærebøkene er foreldet. Det satses ikke på skolen, fordi barna kunne gått på den nye Korsfjord skole en halv mil unna, – hvis det hadde vært vei dit ... og mens politikerne krangler, går livet sin gang på den lille skolen. her leker barna i skolegården. Alle i hjemmestrikkede ullgensere. Lærerinnen Alfhild Lunde i bakgrunnen. Foto: Aaserud / Aktuell / Scanpix

Foto: Ivar Aaserud / NTB scanpix

Kasus Finnmark

Siden krigen har skolene i Finnmark vært verst i klassen. Karakterene er på bånn. Ingen steder er det flere elever som faller fra. Men er det egentlig så ille som alle skal ha det til?

Klokken er 08.30, og NTB har sendt ut en melding til hele Norge.

I meldinga kommer det fram at tiendeklassingene som gikk ut i fjor har fått bedre karakterer enn året før, og at jentene får bedre karakterer enn guttene.

Tallene viser også at guttene i Finnmark har en negativ utvikling fra året før.

Men det blir ingen store pressoppslag av. Det er lite som er mindre sjokkerende enn at guttene i Finnmark gjør det dårlig på skolen.

Men hvorfor henger de etter? Og hvorfor har det vært slik i så lang tid?

En liten advarsel før vi begynner: Det er ingen enkel forklaring.

Torbjørn Røe Isaksen

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) er godt kjent med de spesielle utfordringene Finnmark har i skolen, men drister seg ikke ut på en forklaring.

Foto: Stian strøm

Ser bare tallene

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen står utenfor Universitetet i Tromsøs avdeling i Alta i Finnmark, omringet av rådgivere. Han leiter gjennom e-postene sine etter et excel-ark over lærersituasjonen i Finnmark.

Om noen minutter skal han på scenen og holde en tale for de nye lærerstudentene i Finnmark.

Han skal snakke til dem om karrierevalg og om det å være student. Men først spør NRK:

– Hvorfor er det slik at Finnmark alltid kommer dårligst ut på målingene i skolen?

– Det er meningsløst for en telemarking å komme opp til Finnmark for å fortelle hvorfor det er slik. Jeg kan bare se på tallene. Det er mange finnmarkinger selv som har tanker og teorier om hvorfor. Jeg er opptatt av hva vi kan gjøre for at det skal bli bedre, sier han.

Ok, la oss ta kunnskapsministeren på ordet. La oss finne finnmarkingene som kan sitte på noen av svarene.

Gudlaug Jørgensen

Gudlaug Jørgensen har mange tanker om skolene i Finnmark. I mange år underviste hun også på lærerutdannelsen på Høgskolen i Alta.

Foto: Erik Lieungh

Kom fra hele Finnmark

– De skjemtes, sier Gulla.

Hun beveger seg langs veggen inne på det nyoppussa samfunnshuset i Langfjordbotn i Finnmark.

Samfunnshuset som for kort tid siden lå helt brakk, har gått inn i en ny tid. En gjeng entusiaster har revet, snekret og malt. Nå er det forvandlet til en moderne kafé og kunstlokale.

Gulla, eller Gudlaug Jørgensen som hun egentlig heter, er en av disse finnmarkingene som ikke bare har teorier om hvorfor skolene i Finnmark er som de er. Hun har erfaringa også.

Hun tok til penselen først etter at hun var pensjonert. Før den tid var det blyanter og kritt som var hennes verktøy. I notatboken har hun skrevet ned stikkord fra et liv i klasserommet. Hun var lærer og spesialpedagog, og ble senere dekan på lærerutdanninga i fylket.

– De ble stemplet, men stemplet også seg selv. Men hvordan vi så på dem, gjenspeilte hvordan de så på seg selv, sier hun.

Gudlaug Jørgensen

Gulla Jørgensen med hennes egne maleri.

Foto: Erik Lieungh

Hun tenker tilbake på 80-tallet. I Finnmark var det opprettet en egen spesialklasse for dem som ikke fungerte i et vanlig klasserom. Gutter og jenter kom fra hele Finnmark.

Men det var flere årsaker til at de ikke lyktes på skolen. Mange av elevene hadde klare adferdsproblemer, dysleksi og problemer hjemmefra – eller gjerne en miks av alle disse tingene.

En skole i ruiner

Og så var det selvsagt skolen i seg selv. Den har liksom alltid hatt et rykte på seg for å være mangelfull. Kanskje dette går enda lenger tilbake enn bare 80-tallet, og før Gulla Jørgensens tid?

Vi søker gjennom presseoppslag de siste tiårene, og det danner seg et bilde av skolene i Finnmark. Hvert tiår er det en skolesjef, en rektor eller en lærer som i riksavisene påpeker situasjonen. De er fortvilet, og mener barna i Finnmark ikke får den opplæringa de har krav på.

De første oppslagene finner vi etter krigen.

Ødeleggelsene som ble gjort i Finnmark og Nord-Troms av tyskerne, førte til at skoleværelser ble ødelagt, og det var mangel på både lærere og materiell.

På 50-tallet ble det gjort grep. Kirke- og undervisningsdepartementet opprettet en egen stipendordning myntet på skolene i Nord-Norge. Men ordninga forsvant fem år etter, selv om avisene fortsatt kunne dokumentere at storparten av ungdommen i Finnmark, ikke hadde fått nødvendig opplæring.

Skoel i ruiner

Finnmark etter frigjøringen høsten 1944. Ødeleggelser i Vadsø etter tyskernes tilbaketrekning og den brente jords taktikk. Bildet viser skolebarn med norsk flagg foran ruinene av skolen i Vadsø.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Ifølge VG hadde flere av kommunene i Øst-Finnmark 400–600 unge gutter og jenter med mindre enn fem års skolegang.

Lærer Øyvind Bjørvatn skriver i VG i 1955:

– Den åndelige gjenreisningen av de krigsherjede strøk av Finnmark og Nord-Troms burde være like viktig som en materielle. Det er beklagelig at landsdelen ti år etter frigjøringa strir med mangel på skoler og undervisningsmateriell, og at lærenøden er spesielt følbar her.

Manko på lærere

En av utfordringene som går igjen siden krigen er altså mangelen på lærere. Finnmark er som toppen av en vannflaske: Hvis det blir lærermangel i Norge, så tappes det først fra toppen.

På midten av 80-tallet var det full krise. Lærermangelen i Finnmark og Nordland var størst i landet, og 10 prosent av grunnskolelærerne i Finnmark var uten lærerutdanning.

Kirke- og undervisningsminister Kirsti Kolle Grøndahl ble desperat. Sommeren 1986 gikk hun ut i mediene i et forsøk på å få lærere:

– En mor eller husmor i 30-årsalderen kan være en like god lærer som en 19-åring som kommer fersk fra videregående skole, uttalte hun.

Trygg Jakola

Mangeårig undervisningssjef i Finnmark, Trygg Jakola, forteller om utfordringene i skolen i Finnmark. Han mener det er sammensatt.

Foto: Knut-Sverre Horn

Gjennomtrekk

– Jeg husker det var noen som fortalte at gjennom ni år i skolen hadde de hatt mer enn én ny lærer hvert år.

Ordene tilhører Trygg Jakola. Pensjonisten var i mange år identisk med nettopp skolene i Finnmark.

Han var leder for Finnmark lærerlag på 80-tallet. På 90-tallet skiftet han side og ble skolesjef i Vadsø. Fra midten av 90-tallet var han utdanningsdirektør i Finnmark, en stilling han satt til i helt fram til 2008.

Han prøver å huske hva som var de største utfordringene med skolen i Finnmark gjennom hans år.

Skole Finnmark 1962

Bilde fra Komagfjord skole i 1962. Slik har Scanpix forklart bilde: Disiplinproblemer finnes ikke på Komagfjord skole, men ellers mangler de alt. Kvalifisert lærer har de aldri hatt, luften i klasserommet er elendig, lærebøkene er foreldet. Det satses ikke på skolen, fordi barna kunne gått på den nye Korsfjord skole en halv mil unna, – hvis det hadde vært vei dit ... og mens politikerne krangler, går livet sin gang på den lille skolen. Her to av barna i arbeid i klasserommet. Grunnloven henger på veggen, sammen med egne barnetegninger.

Foto: Ivar Aaserud / NTB scanpix

Det er flere ting, og et sammensatt problem. Men en av de tingene som peker seg mest ut var det å få kompetente folk til Finnmark, og få dem til å bli værende i samme klasse over flere år.

Han får støtte fra andre kanten av Finnmark. Gulla Jørgensen merket det da elevene kom fra de andre kommunene og inn på spesialskolen.

– Der det på et tidlig tidspunkt oppstod en kultur for å ikke være på skolen, det var der det var hyppig lærerskifte. De hadde ikke knyttet seg til en spesiell lærer, og det førte til at mange av elevene ikke ble sett – spesielt de som nærmest ble usynlig når de ikke mestret skolen, forteller hun.

Trakk til andre yrker

Lærermangelen forklarer ikke alene statistikken. Jakola nevner selv at motivasjon for å gå på skolen har vært avgjørende i Finnmark – særlig når gode penger lokker andre steder.

Og her viser Finnmark seg fra sitt virkelige mangfold – på godt og vondt. I deler av Finnmark er primærnæringa svært viktig, og har alltid vært det. Det er tradisjon for gruvedrift i øst, fiske langs kysten, reindrift på indre strøk.

Finnmarken
Foto: Finnmarken

Selv i dag finner man avisforsider om tenåringsgutter som kjøper egen båt og sverger til et liv som fisker framfor å slite på skolebenken.

– I sentrale strøk som Alta, Hammerfest, Vadsø og Sør-Varanger var ikke dette et problem. Det var på kysten og i Indre Finnmark. På kysten kunne man gå rett ut i fiskebåten og tjene masse penger. Jeg husker historier fra dem som kastet skolebøkene på havet etter skolen var ferdig, og erklærte at «nå startet det virkelige livet, nå skulle man tjene penger», forklarer Jakola.

Han forteller at ungdommene på kysten i Finnmark var påvirket av foreldrene og nærmiljøet, som i sin tid hadde mulighet til å gå rett ut i fiskebåt og være der resten av livet.

Slik hadde det alltid vært, men nå var ting i ferd med å forandre seg.

– Vi innså at næringslivet var i endring, og at det i fiskerinæringa ville bli etterspurt mer kompetanse, sier han.

Skolene i Finnmark gjorde kanskje rett i det, for grafen under viser at det bare har blitt færre og færre fiskere i fylket – ikke minst av dem under 20 år.

Lærte i arbeidslivet

På indre strøk har det alltid vært tradisjonen for at guttene gikk ut i reindrifta.

I søket vårt i avisarkivene finner vi allerede i 1968 et varsku fra ordføreren i Karasjok. For ordfører Hans Rønbech var problemet at flere av barna i reindrifta ikke fullførte yrkesskole eller allmenndannende skolen.

Faksimile fra VG

Ordfører i Karasjok forteller om utfordringene med skolen på indre strøk allerede i 1968.

Ordførerens utfordring var at han ikke fikk «flyttsamene til å akseptere at barna skulle ha 38 ukers skolegang», og at familiene mente det var mer behov for dem i reindrifta.

– Dette er steder hvor det har vært mulig å gå ut i tradisjonelt arbeid uten langvarig utdannelse, og hvor man i større grad har fått læring gjennom deltakelse i arbeidslivet sammen med andre voksne i nærmiljøet, forklarer professor i pedagogikk ved UIT – Norges arktiske universitet, Gry Paulgaard.

Hun er selv fra Honningsvåg i Finnmark. Hun har en lang forskerkarriere bak seg, og har blant annet arbeidet med tematikk om utdanning i Finnmark.

Gry Paulgaard

Professor i pedagogikk, Gry Paulgaard.

Foto: UIT

Hun forklarer at rollemodellene man har i lokalmiljøet påvirker ungdommen. Vokser man opp i et område hvor det ikke er vanlig å ta langvarig utdanning, kan det være vanskelig å vite hva man skal velge og hvordan man skal orientere seg når det gjelder utdanningstilbud. Om man i tillegg vokser opp på et sted uten utdanningsmuligheter ut over grunnskole, kan valgene oppleves som ekstra vanskelige og kreve stor motivasjon.

Mange vil nok tenke at dette vil endre seg ved at man i større grad har behov for lengre utdannelse for å få seg arbeid.

Men det er ikke sikkert at dette vil gjelde alle.

Paulgaard viser til en canadisk forskerkollega Michael Corbett, som har skrevet en bok med tittel «Learning to leave». Han viser at mange unge, spesielt gutter, velger å ta tilfeldige jobber på hjemstedet fremfor å søke en mer usikker fremtid på et sted hvor man ikke har kjente. Flytting innebærer både å flytte til noe og fra noe. Utdanning kvalifiserer i mange tilfeller for et liv borte fra hjemstedet – man utdanner seg bort fra distriktene.

Men dette gjelder ikke alle.

Mange opplever det ikke som vanskelig å skulle flytte hjemmefra i en alder av 15–16 år, og flere ser utdanning som enn nødvendighet, ifølge Paulgaard.

Hun forteller at ungdommen selv forteller dette. De sier de selv ser at utdanning, gjerne lengre utdanning, er blitt en nødvendighet i dagens arbeidsmarked.

– Vi ser jo at flere som tar utdanning nå kommer tilbake og skaper arbeidsplasser. Det kan føre til vekst og ny giv på steder som har vært preget av nedgang i folketall. Dette ser vi eksempler på mange steder i Finnmark, som andre steder i landet, sier hun.

Laster kart, vennligst vent...

Umoden ungdom

Så hva gjør ungdom i Finnmark som bestemmer seg for å gå på videregående skole?

Finnmark er et fylke på størrelse med Danmark i areal, men med like mange innbyggere som en middels stor norsk småby.

Det sier seg selv at man ikke kan ha en videregående skole på hvert nes. Skal det bo folk i Finnmark, må også elever som skal ha utdanning dra fra hjemplassen for å få undervisning. Mange må rett og slett flytte inn på hybel flere timer unna hjemplassen.

Men å bo for seg selv i tenårene er langt fra en gunstig løsning for alle.

I rapporten «De’ hær e’kke nokka for mæ», som kom i 2011, fant forskerne ut at elevenes bosituasjon hadde en viss betydning for resultatet på skolen.

De som bodde med andre enn én eller begge foreldrene, hadde større risiko for å droppe ut av skolen – enkelt og greit.

For dem som har jobbet med ungdommene er det klart at noen ikke takler hybellivet.

– Det har alltid vært en utfordring. Jeg hadde mange runder for å hente elever på hybelen. Mange er ikke modne nok for den friheten. Dette er jo et overgangsfenomen i tenårene, og ikke alle klarer å mestre egne penger eller å bo for seg selv, sier Gulla Jørgensen.

Hun forteller om episoder hvor elever har hatt urealistiske forventninger til det å bo hjemmefra.

– Jeg husker det var raserianfall for at man ikke fikk ut alle pengene på én gang, slik at de kunne kjøpe seg motorsykkel, ler Jørgensen.

Dette er altså de samme ungdommene som selv skal sørge for sin egen opplæring.

Tiltak på tiltak på tiltak

Så nå vet vi altså at det er flere årsaker til problemene i skolen i Finnmark.

Det kan være motivasjonen til å gå på skole, når det finnes annet arbeid, det kan være mangelen på stabile lærere, eller det kan være lang reisevei og vansker med å bo alene.

Så hvilke tiltak setter man inn da? Gjennom de siste tiårene er det gjort flere ting. På 80-tallet kom det flere «Gro-pakker» fra statsminister Gro Harlem Brundtland, som skulle hjelpe finnmarkinger flest – men også skolene i Finnmark.

Etter sommeren 1987 arbeidet regjeringen med et budsjettforslag i statsbudsjettet hvor Finnmark skulle bli en egen utdanningsregion. Tilskuddene for å bedre lærersituasjonen i hele Nord-Norge var anslått å ligge på 56,9 millioner kroner – av dette var fem av millionene Lotto-midler.

Og det var flere som mente at det var viktig at de unge skulle finne Nord-Norge attraktivt. Høyres arbeidsutvalg la på en pressekonferanse i Tromsø i april 1987 fram et forslag om en sterkere lokal forankring av skole- og utdanningstilbud i Nord-Norge. Dette gjaldt både videregående og høyere utdanningstilbud.

Høyre ønsket samtidig å etablere en rekke nye linjer i Finnmark, som ingeniørutdannelse og havbrukslinje.

Statsminister Gro Harlem Brundtland lanserte også at Finnmark skulle få statlige midler for å hente opp lærere. Summen ble satt på 20.000 kroner til hver lærer.

Grunnskolelærere kunne da velge mellom dette lønnstillegget eller studiepermisjon med full lønn. Ved grunnskolene som hadde særlige vansker med lærerdekningen, ville lærerne få ytterligere 10.000 kroner i lønnstillegg.

– Dette vil bli en nyskapning i vårt utdanningssystem, sa statsminister Gro Harlem Brundtland i et foredrag i Vardø en tirsdags kveld på 80-tallet.

I 1989 var hjelp til Finnmark en av de tingene man diskuterte under valget. Fylkesmann Anders Aune var ikke imponert over pakkene fra statsministeren.

"Gråt, Finnmark" sier Anders Aune om den nye tiltakspakken fra Finnmark.

«Gråt, Finnmark» sier fylkesmann Anders Aune om Gro-pakken som kom i 1989. Han mener den som mange andre tiltakspakker sendt nordover fra statsministeren ikke er nok.

Hjelp fra sør?

I år er ordningen litt annerledes. Nå gir norske myndigheter 55.000 kroner til studenter som fullfører femårig lærerutdanning og deretter tar lærerjobb i Nordland, Troms eller Finnmark.

I tillegg får lærerne ekstra penger for å fullføre femårig utdannelse på normert tid, og man får tillegg for å bo i Finnmark.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen varslet i fjor at han kunne bli nødt til å sette inn eksperthjelp i nord på grunn av resultatene.

I år, på besøk i Finnmark under valgkampen, er han ikke like bastant. Han mener han ser mye positivt, som at frafallsstatistikken er bedre og at man er mer til stede i klasserommet, som følge av hans egen innføring av ordningen med fraværsgrense.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skapte i fjor furore blant politikerne i nord, da han foreslo ekstra hjelp skulle settes inn i fylket. I år har han moderert seg noe, men mener fortsatt at skolekvaliteten i Finnmark er et nasjonalt problem.

Foto: Ksenia Novikova / NRK

Kunnskapsministeren foreslår nå at de kommunene som sliter mest og som får dårligere skoleresultat gang på gang, nå skal få hjelp av nasjonale myndigheter.

I tillegg trekker han fram ordningen som gjør at du kan få fjernet halve studielånet ditt hvis du kommer til Finnmark.

– Det er en av de gunstigste avskrivningsordningene for å rekrutterer lærere til eksempelvis Finnmark, som vi har sett i Norge.

Men disse tiltakene rettet mot lærerne, og som har tålt tidens tann, har de egentlig hjulpet?

I NRKs arkiver finner vi en reportasjen NRK-journalist Jan Espen Kruse lagde fra Kirkenes i 1991. Da hadde det gått kun et par år siden de første ordningen kom på bordet.

Virker tiltakene for å rekruttere gode lærere?

Finnmark har fått tilskudd for å ettergi lån til nye lærere. Men virker det? Kirkenes videregående skole har i hvert fall fått betydelig flere søkere.

I Vadsø mener den tidligere utdanningssjefen også at tiltakene, som det både Gro og Torbjørn har lagt fram, fungerer godt.

– Ja, det fungerer, sier han.

– I starten var det nok flere som var misunnelige og som mente «er det læreren igjen som skal få egne tiltak». Men skal man ha motiverte lærere, så må man se på tiltak rettet mot dem, sier han.

Men han mener man i større grad kunne skreddersydd tiltakene rundt de faktiske problemene.

– Det trengs skreddersøm, tiltakene må være rettet rundt problemene som motivasjon, språk og geografi, sier han.

Ikke et problem?

Forsker Gry Paulgaard sier at det har vært mye negativ fokus på utdanninga i Finnmark. Men professoren fra Honningsvåg er klar: Finnmark er egentlig ikke særlig spesiell – i hvert fall ikke hvis man zoomer ut og ser på hele verden.

Det er områder i Canada, Australia og New Zealand som har nøyaktig de samme utfordringene som Finnmark. Det er områder som har samme næringsstruktur og hvor det har vært mulig å gå ut i arbeidslivet i ung alder.

I tillegg er Finnmark et utsatt fylke når det kommer til statistikk. Små tall får store utslag. Blir 20 elever bortført av en UFO i Hordaland på tirsdag, vil ikke det gå ut over neste års skolemåling.

Skjer det samme i Finnmark, snakker vi om én prosent dropout av elevene som går allmennfag.

Nye meldinger

Fem dager etter NTB-meldingen om karakterene til de videregående elevene i skolen i Finnmark blir publisert, tikker det inn en ny melding fra NTB.

73 prosent av elevene som startet videregående opplæring i 2011, har fullført og bestått innen fem år. Det er positiv utvikling i alle fylker.

Men færrest fullfører i Finnmark, med 63 prosent.

Det blir ingen store presseoppslag på dette i dag heller. Fortsatt er det lite som er mindre sjokkerende enn at færrest fullfører i Finnmark.

Men likevel har Norges nordligste fylke hatt en god utvikling når det kommer til de som klarer å gjennomføre skolen. Andelen har økt med 14 prosentpoeng siden 2006-kullet.

Gudlaug Jørgensen

Gudlaug Jørgensen

Foto: Erik Lieungh

Ansiktene bak tallene

Tilbake i Langfjordbotn står Gudlaug Jørgensen og peker og forteller om fjellene bak samfunnshuset, som ligger ikke langt fra grensa til nabofylket Troms.

Skyene kranser de grå toppene og siger innover de grønne jordene.

Den pensjonerte spesialpedagogen skrev i 1991 hovedfagsoppgaven om elevene i spesialklassen i Finnmark. Hun valgte å kalle oppgaven for «ansiktene bak tallene».

Hun mener vi ikke må se oss blind på tallene som tikker inn gjennom nyhetsbyråene. For mange av dem som faller fra skolen, har det også gått bra med.

Hun tenker på dem, og forteller små drypp om hva dem nå driver med. Hun vil ikke si for mye, for hun ønsker ikke å henge ut spesialskoleelevene. Men det var en del det hadde gått veldig bra med, og hun hinter om at han ene fikk seg en god jobb på et teater.

Andre igjen har det ikke gått bra med. Det har gått skikkelig dårlig, faktisk.

Men om skolen var det egentlige problemet, er hun mer usikker på. De hadde som sagt en rekke utfordringer. Skolen var bare en av mange.

– Vi sammenligner oss med alle skoler i verden og tror vi er så elendige. Som om vi ikke kommer oss fram i verden uten å være kjempegod i matematikk. Nei, vi må heller tenke helhetlig på individet, sier hun.

Den pensjonerte læreren snakker om enhetsskolen og det hun mener er verdiene den norske skolen egentlig er tuftet på – å kunne ta imot et mangfold av elever. Det virker ikke som hun var noen stor tilhenger av å plassere de mest utagerende elevene på én skole.

Hun er kritisk til at målingen er alt vi ser. Vi ser fortsatt ikke ansiktene bak tallene.

– Du må huske på at testingen og målingen av elevene er den uerfarnes krykker, men den erfarnes korrektiv, sier hun.

Så hva skal du sitte igjen med etter denne artikkelen? Jo, at det er mer komplisert enn det høres ut. At det er flere årsaker til at skolene i Finnmark har sine utfordringer. At det er kulturelt betinget, at det er historisk betinget, at det er geografisk betinget og statistisk betinget.

Det finnes ingen enkle svar eller enkle tiltak. Men en ting er alle sikre på:

​ – Det er i hver fall ikke genetisk, humrer den pensjonerte utdanningssjefen i Øst-Finnmark.