Kaaanskje kommer sommeren

Kalenderen viser juni, men fortsatt er det nattefrost og snøfall nesten daglig. Hvorfor elsker vi Nord-Norge? Er det ubetinga kjærlighet, eller glemmer vi?

Stillheten legger seg over hundegården. 24 skitne poter traver gjennom den bløte gjørma. Fokuserte øyne passerer den åpnede porten, og gir fra seg en tirade gledesbjeff før sleden treffer snøen.

«Høyre», roper Mina Karlstrøm med autoritær stemme mens hun seiler ut på den åpne sletta bak fjøset. Det er akkurat blitt juni, men snøen ligger tykt flere steder i Finnmark.

I Langfjordbotn utenfor Alta kobler 17-åringen av fra skolepress og hverdagsstress. Hun har akkurat hatt en prøve i spansk, det gikk ikke så bra. I morgen har idrettsstudenten en ny.

Bak sleden er hun hundre prosent fokusert på vær, føre, opplevelse.

Mina Karlstrøm

Det er ikke mange som kan skryte på seg å kunne dra rett ut på ski eller slede fra huset. I umiddelbar nærhet har hun høye fjell og flate vidder.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Man kan se lidenskapen i ansiktet, idet Mina og hundene sklir inn i hundegården igjen.

– Jeg tror nok det blir flere turer i sommer, kommenterer hun om snøen som ligger som et teppe rundt familiegården.

Årets første bad ble unnagjort helga før. Ja, det var bitende kaldt, men etter en varm tur på fjellet med hundene var det akkurat det hun lengtet etter. Og så var det et lite stikk til venner i sør, som skryter av sol og varme.

– Jeg er nesten litt stolt av å si at jeg er fra Nord-Norge, da er man litt tøff.

Mina Karlstrøm (17) har aldri drømt om å bo et annet sted enn akkurat her - i Langfjord.

I Langfjordbotn bor det flere hunder enn folk. Mina Karlstrøm (17) har aldri drømt om å bo et annet sted. Foto: Kai Erik Bull/NRK

En «crush»

Lidenskapen for naturen står sterkt for Mina. Men også hos Johannes Brye, en 32 år gammel hallingdøl som bor i Finnmark på tredje året. Han ble tilbudt drømmejobben: Å vise frem nordnorsk natur til ungdommer fra hele landet.

På skarpe topper, runde fjell og flate vidder tar han med elever ved Alta folkehøyskole på opplevelser.

Johannes Brye er frikjører, lærer og forelsket i Nord-Norge.

Johannes Brye er frikjører, lærer og forelsket i Nord-Norge. Foto: Wibeke Bruland/NRK

– Jeg har alltid hatt en «crush» på Finnmark. Det er så eksotisk, urørt, jomfruelig. Det er mange flotte plasser å reise på tur, og utrolig store variasjoner. Du har hele spekteret, forteller Johannes.

Som skikjører er den stabile vinteren helt perfekt, og et stort trekkplaster. På sommeren rulles sykkelen ut, til tørre stier på vidda og artige småstier ned fra fjellet.

Men det er jo ikke alltid sånn.

Berettiget bannskap

Vinden kan være «mannebisk», snøkrystallene som en murvegg og kulden som intens smerte.

Og finnmarkinger og nordlendinger er kjent for å være rastløse og utålmodige, og står gjerne klar i hagen for å hjelpe våren fram med spaden. Men forholdene har ikke ligget til rette for akkurat dét i år.

Ikke siden 90-tallet har det vært kaldere mai i nord. All bannskapen i sosiale medier har vært berettiget, sier statsmeteorolog ved Vervarslinga i Nord-Norge, Anita Ager-Wik.

I fjor, for eksempel, hadde Tromsø over 20 grader i slutten av mai. I år? 4–5.

I år har temperaturene ligget 1–2 grader under normalen i Finnmark. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det merkes godt, bekrefter meteorologen.

– Snøsmeltingen har gått unormalt sakte, og i tillegg har vi hatt mye mer snø i fjellet enn normalt, sier Ager-Wik.

Fotomontasje fra Finnmark

Kunsten å glemme

Senest denne uken lå fire-fem vogntog strødd mellom snøskavlene ved Riidoveibakken i Øst-Finnmark.

I kaoset sto Tor-Egil Johansen. Han utnyttet ventetiden med å lage en video til sosiale medier, der han ønsket god sommer fra nord. Det tok ikke mange minuttene før den var spredt over alle vinder. Man får mye sympati av å bo i et snøhull.

Flere trailere og personbiler kjørte ut av veien da de møtte et skikkelig snøvær i Austertana i Finnmark

Tor-Egil Johansen skulle bare vise været til venner på Facebook. Nå er den vist over 600.000 ganger. Foto: Tor-Egil Johansen

– Det er bare tre uker til solen snur, og da kommer mørketiden igjen. Så jeg håper jo vi får noen dager med sol før den tid, sier Johansen.

Berlevågingen er en evig optimist.

– Vi er ikke storforlangende. Vi trenger ikke mange plussgradene før vi hiver av oss jakka.

– Men hvorfor gidder vi å bo her?

– Vi er kjempesnar å glemme. Etter en dag eller to så er alt glemt. Vi er flinke på det, ler han.

– Vi får sommer til slutt vi også, vi må bare vente.

«Vi står han av»

Den nordnorske regionen er stor, og strekker seg fra Bindal i sør til Nordkapp i nord. Innbyggerne er viden forskjellige. Likevel kan vi alle føle oss litt utenfor, med begrensede muligheter på noen områder.

Det er vanskelig å reise, store avstander, tøft vær. Når det da snør på sommeren, og alle venner sørpå kaster klærne og «taner», kan man føle seg litt forsømt.

Brynhild Granås

Førsteamanuensis og forsker Brynhild Granås ved UiT i Alta. Hun har forsket på reiseliv og stedsidentitet, nå jobber hun med et forskningsprosjekt om hundekjøring.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Men, «vi står han av», mener førsteamanuensis Brynhild Granås ved UiT Norges arktiske universitet i Alta.

– Vi holder ut i tider som dette, og vi får et slags skjebnefellesskap. Vi ser forbanna og fortvilt ut på Facebook, men det er en lidenskap i dette og, mener hun.

Naturen står sterkt i nord. Vi er flinke til å bruke den, være seg med skuter, ski, sykkel, eller bare på føttene. Jakt og fiske står også sentralt.

Det handler om at vi har lært oss å leve i dette været, at det er en del av tradisjonen og måten vi lever på, sier Granås.

Fjelltur med Johannes Brye

Det er ikke mange dagene siden Johannes Brye kunne gå på topptur i Finnmark, og kjøre i puddersnø hele veien ned til fjæra.

Foto: Johannes Brye

Noen foretrekker å være inne, andre oppsøker de høye toppene og de videste viddene nettopp i dette klimaet.

– Vi lager oss artige og koselige liv i Nord-Norge, sier hun, og trekker fram den internasjonale filmfestivalen i Tromsø, TIFF, som arrangeres i den mørkeste tiden i januar.

– Det er ikke akkurat tiden for å lage en festival, men det er god nordnorsk tradisjon å finne på ting i mørketiden. Det kan vi, sier hun.

Johannes Brye

Johannes Brye ble kjent med Finnmark da han selv gikk på folkehøgskolen i Alta. Nå har han kommet «hjem», føler han.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Utnytter det røffe

Johannes står inne på sløydrommet, og ser ut av vinduet. Vinden leker fortsatt med trærne, men snøbygen som herjet i Alta tidligere på dagen har smeltet bort.

Det gir han tid til å perfeksjonere de grønne twin tip-skiene han holder på å lage.

– Det er noe stilig med det røffe været og. Du kan velge å tenke på det som noe forferdelig, eller prøve å finne det positive, sier Johannes.

– Så du savner ikke varmen?

– Det kan være varmt her og. Jeg har vært i Syden en gang, og da ble jeg rastløs etter bare noen få dager. Så jeg klarer meg helt fint uten den der søringvarmen.

Mina Karlstrøm

Mina har stålkontroll i hundegården. Hun har hengt rundt og med hundene siden hun ble født, og de har vært med henne på aketurer, skiturer og sledeturer.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Finnmark i blodet

Tre majestetiske fjell står som en festning rundt familiegården. Mina peker og forklarer. Ett fjell for hundekjøring. Ett annet for skitur. Det tredje holder de seg unna, det er for farlig å bestige.

Mina tar turen innom valpeburet, der seks små hårballer nysgjerrig titter ut av kassen. De logrer med halen og forsøker å stampe seg over kanten. Alle er oppkalt etter elver og fjell i Romsdal.

Mina Karlstrøm

Om to år kan Mina delta i Finnmarksløpet for voksne. Da er også disse hundene store nok til å delta i konkurranse.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Familien har alltid drevet med hundekjøring, og er mye ut på tur. Det sies at Mina er født med hundeslede på beina. I tidlige barneår, når mor skulle ut med hundene og Mina ikke fikk være med, satt hun sammen med de andre hundene i hundegården og ulte i kor.

I april raste hun inn på en 2. plass i Finnmarksløpets juniorrenn.

– Jeg er glad det er så mye snø her, og så lang sesong. Og så er det så fin natur. Uberørt natur er liksom litt eksklusivt.

Mina Karlstrøm

Mina vil aller helst bosette seg i Langfjord, og drive med hund. Hun vil nok aldri gi opp hundekjøringen, men tror hun kommer til å ha en annen type jobb til hverdags.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Mina har to år igjen på videregående, før hun planlegger å reise litt. Blir det Bali, eller et spansktalende land? Kanskje militæret? Hun kjenner på rastløsheten, og vil oppleve noe mer. Hun vet ikke hvor turen går ennå, men en ting er sikkert: hun vil alltid komme tilbake.

– Jeg kan ikke være borte så lenge. Jeg må jo hjem igjen. Ingenting kan stoppe meg fra det, man blir litt patriotisk i nord, sier hun.

Mina Karlstrøm

På fjellet en sen maidag. Til tross for snøen, kan det været varmt også her. Men Mina er ganske bestemt. - Det kan jo ikke være snø i juli, det går ikke. Da må jeg i så fall måke bort all snøen, ler hun.

Foto: Marianne Skjøthaug