Flukten til Arktis
To syriske brødre fulgte den arktiske flyktningruta til Finnmark med seks måneders mellomrom. For den eldste ble Norge en trygg havn, for den yngste har reisen ennå ikke tatt slutt.
Denne historien starter på et gutterom i Syria.
Rommet har en bokhylle, fotballplakater og et verdenskart på veggen, to senger. Et vindu vender ut mot Middelhavet, et annet mot en gate i den rolige havnebyen Tartus.
Den ene sengen i rommet tilhører Elijah, på den andre ligger lillebroren hans Marco. Elijah er eldst, 26 år gammel. Marco er 19. De to er bestevenner.
Vanligvis pleier de å se på TV om kveldene. De laster ned TV-serier. «The Walking Dead», «Downton Abbey», «Game of Thrones». Noen ganger leser de Shakespeare og Dickens høyt til hverandre. Eller bare snakker sammen.
Men denne kvelden er annerledes. Nå forsøker de å legge en plan. En plan for hvordan de to skal klare å komme seg vekk fra Syria.
Overfylte kirkegårder
I 2011 startet krigen. Først kom protestene, deretter skyting. Så bombene. De ødelagte byene. Fremmedkrigerne. Og etter hvert – IS.
Noen fredelige lommer gjenstod. Som Tartus, der Elijah og Marco bor. Men krigen merket også dem.
– Jeg har mistet nesten alle mine nære venner, forteller Elijah.
– Om du er over 18 år, og ikke har noen grunn til å utsette militærtjenesten, så vil militæret hente deg med makt og tvinge deg ut i krigen.
Tidligere var den obligatoriske militærtjenesten i Syria vanlig verneplikt. Nå betyr det å bli sendt ut i kamper mot IS og opprørere. Treningen er minimal. Få kommer tilbake. I Tartus er miliærkirkegårdene fulle. Hver dag er det flere begravelser.
– Disse guttene går fra å drikke øl på stranda og se Champions League-kamper sammen med vennene sine den ene uka, til å sloss mot IS den neste, sier Elijah.
– Selvsagt dør de.
I 2014 får Elijah beskjed om at han ikke kan utsette militærtjenesten lenger. Marco vet at det er bare et tidsspørsmål før også han blir innkalt.
De er nødt til å komme seg ut av Syria.
Bilder av døde soldater på en vegg i Tartus, hjembyen til Elijah og Marco. Hver dag kunne de to brødrene høre lyden av skudd fra militærbegravelser.
Foto: JOSEPH EID / Afp– Jeg ville heller begått selvmord
Det er Marco som til slutt finner løsningen.
En kveld de to diskuterer mulige fluktruter peker han opp på verdenskartet de har på veggen. Helt på toppen av kartet, der Europa går over i Nordishavet, der er det en tynn, tynn strek.
– Det er en grense der oppe, mellom Russland og Norge, sier han.
Elijah er skeptisk. Han har aldri hørt om noen som har reist til Norge via Russland. Kanskje vil det ikke engang være en grense å krysse der oppe. Bare snø og is. Men alternativet er verre.
– Jeg sa til meg selv at å dø på Nordpolen ville være mye bedre enn å bli drept av IS eller andre ekstremister, sier Elijah.
– Hvis jeg hadde blitt tvunget inn i militæret ville jeg begått selvmord. Jeg ville drept meg selv heller enn å bli drept i krigen av en eller annen barbar. Jeg tror alle har tenkt den tanken.
Asylsykler og 5000 flyktninger
Elijah er den første av de to brødrene som drar nordover.
Da han ankommer grensen til Norge, er han en av de første flyktningene som følger det som skal få navnet «den arktiske flyktningeruten».
Opplevelsen av å krysse grensen har brent seg fast i ham.
– Snøen kjentes annerledes ut. Den så renere ut. Jeg vet ikke hvorfor. Det må være noe psykologisk. Du er endelig i en trygg del av verden, og da ser alt vidunderlig ut, forteller han.
Russiske myndigheter tillater ingen å krysse grensen til fots. Derfor hopet det seg etter hvert opp tusenvis av sykler på den norske siden av grensen.
Foto: Anders Stang Lund / PolitietNå er det om å gjøre at Marco kommer etter.
Men i månedene etter at Elijah ankommer Norge oppdager stadig flere fluktruten gjennom Arktis. Da Elijah kom i starten av mars var det ikke mer en 10-15 asylsøkere som hadde meldt seg ved grensen mellom Norge og Russland.
Når Marco er på vei mot Norge har tallet økt til nærmere hundre. I løpet av de neste månedene skal over 5000 mennesker krysse grensa.
Stadig flere norske og utenlandske aviser og nyhetsmedier rapporterer om ruten. Stadig flere kommer. Politiet advarer nordmenn mot å ta med passasjerer over grensa. Begrepet «asylsykkel» dukker opp.
Elijah begynner å høre rykter om at grensen snart vil bli stengt. Det haster å få Marco til Norge.
– Det finnes ingen andre muligheter
En dag i august ringer vi Elijah. Marco har klart å komme seg til Nikel. Han er bare noen kilometer fra grensa.
Den siste og viktigste etappen gjenstår. Men Elijah vet ikke hva som skjer. Han får ikke tak i Marco.
– Jeg snakket med en venn av broren min, og han sa at en bil med to sykler i hadde hentet Marco og en av de andre. De ble tatt med til den russiske grensa, sier han.
Marco har brukt alle pengene sine på å kjøpe en sykkel og skyss fram til grensestasjonen.
Kanskje vil de to brødrene møtes for første gang på mange måneder. Kanskje vil Marco bli stoppet på grensa. Kanskje vil han bli sendt tilbake til hjemlandet Syria.
Det eneste de to vet er at dette er den eneste sjansen Marco har.
– Det er ingen annen mulighet, sier Elijah.
– Han har ingen penger, og ingen mulighet til å reise tilbake til Syria. Den eneste muligheten er å klare det.
Grenseovergangen mellom Russland og Norge. Kvinner, menn og barn fra flere titalls ulike nasjonaliteter krysset i 2015 grensen på sykkel.
Foto: Tarjei Abelsen / NRKStore fremtidsplaner
Det går bra. Marco krysser grensen. Han er fremme i Norge. Politiet setter ham på et fly fra Kirkenes til Oslo. Der venter Elijah.
En augustdag møtes to brødre i en sidegate på Sinsen. To brødre som ler og gråter og holder rundt hverandre.
Denne dagen er alt perfekt. De to er sammen igjen, fremme ved målet. I Norge, i Europa – der alle håpene deres kan bli virkelighet.
Elijah har nå fått oppholdstillatelse, begynt på språkkurs, og har funnet seg et sted å bo i Drammen. Det nye livet hans er i ferd med å ta form.
Han har store drømmer.
– Jeg har lyst til å bli forfatter, forteller han på norsk.
– Hvis jeg kan skrive en film, og regissere, så kanskje Marco kan bli... actor på filmen. Det er drømmen.
Elijah (t.v.) viser Marco (t.h) rundt i Oslo den første dagen de møtes igjen. Operataket står øverst på ønskelisten.
Foto: Tarjei Abelsen / NRKDrømmen om et eget rom
Men for lillebror Marco tar alt lengre tid. Han bor fortsatt på asylmottaket. Han venter på intervjuet sitt med UDI. Det er fem måneder siden han kom til Norge.
Mens Elijah drømmer om fremtiden, drømmer Marco om et pass, et personnummer, å lære seg norsk og bli bosatt i Drammen, slik som broren.
– Jeg håper jeg og Elijah kan finne en leilighet og bo sammen. Slik som i Syria, sier han.
Han sitter på felleskjøkkenet på asylmottaket. Et TV-program durer i bakgrunnen.
– Jeg savner det veldig.
I månedene som har gått siden Marco kom til Norge har mye skjedd. Flere tusen mennesker har krysset den norsk-russiske grensa.
5.500 mennesker krysset grensen fra Russland til Norge. I November sørget nye instrukser fra norske myndigheter for at grensen i praksis ble stengt for asylsøkere.
Foto: JONATHAN NACKSTRAND / AFPI november stenges Storskog i praksis for asylsøkere. Samtidig begynner norske myndigheter å returnere dem som har hatt visum i Russland. Asylsøkere som Marco.
Elijah har fått opphold, han er ikke så engstelig for seg selv. Men innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) har uttalt at alle som kom over Storskog skal ut – også syrere.
Marco kan bare vente og håpe. Mens ukene går, drømmer han seg tilbake til et gutterom i Syria, som nå står tomt.
– Hver gang jeg ringer Elijah og spør om han husker den og den tingen vi pleide å gjøre hjemme på rommet vårt. Så sier han: «Vi kan gjøre alt det igjen når du kommer hit til Drammen. Ikke vær lei deg.»
Marco sukker.
– Jeg drømmer om den tida, sier han, men skynder seg å legge til:
– Men det er fantastisk å bo her i Norge. Og jeg er i ferd med å glemme rommet mitt i Syria. Vårt rom.
Radiodokumentaren «Syriabrødrene» kan du høre her:
